Amputert kjærlighetsdrama som publikumsfrieri

Ung kjærlighet, intriger som (nesten) ender i håndgemeng, vakre kostymer og soloprestasjoner på høyt nivå: Nasjonalballettens

en midtnattsolsdrøm

Regi/koreografi: Marit Moum Aune, Kaloyan Boyadjiev

Musikk: Peter Baden, Felix Mendelssohn

Komponist og lyddesign: Peter Baden

Scenografi: Even Børsum

Kostymer: Bregje van Balen

Lysdesign: Paul Vidar Sævarang

Nasjonalballetten, Nasjonalballetten UNG, 13. juni 2022

En midnattssolsdrøm er akkurat så fortryllende og koreografisk interessant at den treffer publikum midt i solar plexus. Like vel er det noe som skurrer, men det skyldes ikke at fremvisningen ble amputert.

Det var nesten festivalstemning i kveldssolen på operataket mandag. Men etter et regnskyll en time før start, måtte forestillingen komprimeres. Regnet hadde gjort marmoren på taket for glatt til å danse på, så alt måtte konsentreres på scenen som er plassert på baksiden av scenetårnet. I tillegg til en liten og en stor scene foregår normalt deler av handlingen også på operataket og en gressbakke foran scenen. Alt på taket måtte strykes, mens gruppemarkeringene på gresset kunne beholdes ­– selv om gresset så mer ut som gjørme enkelte steder. Til tross for begrensningene fikk danserne vist nok til å begeistre både anmelder og publikum.

Nytt publikum

Med norsk vær er det å spille utendørs uten tak over spilleområdet en risikosport. Men pandemien har lært Ingrid Lorentzen og Marit Moum Aune, henholdsvis Nasjonalballettens ballettsjef og husregissør, at det er mulig å nå ut til nye publikumsgrupper. Etableringen av operataket som utendørsscene under pandemisommeren i fjor, har vist at den annerledes rammen tiltrekker seg et annet publikum i tillegg til dem som er husvarme i operaens interiører. Da er litt gambling med været en uvesentlig faktor når gevinsten er et større publikum.

Når du søker å lokke til deg nye publikumsgrupper, regnes Shakespeares En midtsommernattsdrøm som en sikker suksess. Nasjonalballetten har valgt å lage en forkortet versjon av teaterstykket om kjærlighet og forviklinger blant fire unge elskende. Det som går tapt i konsentrasjonen av handlingen, erstatter husregissøren med et bevegelig «kor» av tolv dansere fra Nasjonalballetten Ung.

Gruppen mot individet

Oppsetningen bygger handling ved at koret danser med og rundt de fire hovedpersonene. Masseopptrinnene spenner mellom bølgende bevegelser og mer statiske markeringer. I en sekvens på sidescenen viser koret at gruppedynamikken raskt får enkeltindividene til å innordne seg: Når enkelte dansere bryter ut av det felles bevegelsesmønstret og viser personlige særtrekk, tar det ikke lang tid før de faller tilbake i den felles rytmen.

Inntrykket publikum satt igjen med mandag er at danserne får vist veldig mye av innholdet til tross for amputasjonen på grunn av været. Verst går det ut over Grete Sofie Borud Nybakken og Shaakir Muhammad som Titania og Oberon. Amputasjonen medførte at det var de som fikk vist minst. Korte videoklipp på operaens nettside viser at det antagelig var det største tapet regnskyllet forårsaket.

Sterke følelser

Arbeidsdelingen mellom Marit Moum Aune og Kaloyan Boyadjiev virker ganske klar. Hun står for den overordnede ideen, handlingsscenarioet og bruken av det utendørs scenerommet. Han gir dansen form. Koreografien kan karakteriseres som «klassisk light», en hybridform med både tåspiss og lett fordøyelig, moderne formspråk.

Koreografien er tiltalende fordi den spiller på kontrasten mellom bølgende masseopptrinn og intime duetter der kjærlighet, pasjon, forelskelse og avvisning danses frem i vakre møter mellom dyktige dansere. Duettene med Anaïs Touret som Hermia og Vasilii Tkachenko som Lysander byr på sterke følelser og brennende kjærlighet. Men det er når Alex Cuadros Joglars Demetrius og Sonia Vinograds Helena blander seg inn i forholdet, at intrigene og handlingen blir mer intens. Alle fire danser med innlevelse og teknisk briljans, og til tross for improvisasjonene som fulgte av de klimatiske omstendighetene, nådde danserne helt frem til siste rad.

Konstruert handlingsramme

Marit Moum Aune har vært Nasjonalballettens husregissør siden sesongen 2019/20. Før det har hun og kompaniet hatt stor suksess med Ghosts – Ibsens Gengangere (2014) og Hedda Gabler (2017). Hun har lang erfaring som teaterregissør, inkludert utendørsoppsetningene av «Peer Gynt» på Gålå og Stiklestadspelet. Hennes siste produksjon før operataket var TV-serien «Made in Oslo» på Viaplay.

Til En midnattssolsdrøm har Moum Aune konstruert en ramme av skiftende årstider som glir over i hverandre og viskes ut som en følge av klimakrisen. I den amputerte versjonen mandag var dette veldig lite synlig, bortsett fra en sekvens der de unge danserne kom inn med høye og slanke trestammer pålimt høstfargede blader. Årstidene ble heller ikke reflektert i Bregje van Balens raffinerte kostymer. Hvem danser vel med lette, ærmeløse klær midt på vinteren? Ellers skulle publikum oppleve årstidenes skiftning ved hjelp av blå og gule pappbriller. Når virkelighetens skyer forsvant og publikum fikk solen midt i fleisen, var brillene en gimmick som nok var morsommere på regissørens skrivebord enn den fikk betydning i praksis. Når du ikke har innendørsscenens muligheter for å skifte scenografi og (ikke minst) kontrollere lys, blir det å ty til fargede briller først og fremst et tåpelig påfunn.

For å rettferdiggjøre regigrepet siteres tekst fra William Shakespeares En midtsommernattsdrøm. Regissøren har funnet frem til (antagelig) det eneste verset som minner om den tematikken som er satt som ramme. Det blir ikke bedre av at den britiske skuespilleren Peter Bourkes opplesning er samplet inn i musikken med en hakkete og stakkato rytme. Peter Badens musikk, som inkluderer (variasjoner over) Felix Mendelssohns originalmusikk til Shakespeares teaterstykke, byr på intrikate klanger og velfungerende, roligere partier.

Det overordnede regigrepet viser seg å være ganske tynt. Det avdekkes ingen god grunn for å utvide historien utover Shakespeares originale intrige. Det er heller ingen god grunn for å utvide handlingsrommet fra Shakespeares ett døgn til et helt år. Enda verre blir det når markedsavdelingen henter frem de store visjonene i sin beskrivelse av oppsetningen på operaens hjemmeside. Etter å ha sett forestillingen blir teksten på nettsidene, med sine svulstige tanker om klimakollaps, en konstruert unnskyldning for å skape en unødvendig ramme. Dansen er bra nok som den er. Den trenger ingen oppkonstruert klima- og miljøbegrunnelse for å oppleves relevant for et stort publikum.

Psst Det er fire forestillinger igjen av «En midnattssolsdrøm». Når den vises torsdag, lørdag og søndag er det nye dansere i tre av hovedrollene: Titania, Oberon og Lysander.

(Publisert 16.06.2022)