Dannelsesreisens sjarmøretappe

Go Figure! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo

Solace, Numen Company (DE), Kloden teater, 6. juni.

The Immortal Jellyfishgirl, Wakka Wakka (N/USA), Kloden teater, 9. juni.

Allmøte, Frontfigur (N), Det Andre Teatret: Intimscenen, 8. juni.

Space, Solveig Laland Mohn og Marianne Stranger i samarbeid med Nela H. Kornetová (N/CZ), Sørengkaia, 10. juni.

Dracula – Lucys drøm, Plexus Polaire (F/N), Nøtterøy Kulturhus, 10. juni.

Moby Dick, Plexus Polaire (F/N), Bærum Kulturhus, 15. juni.

14 fortellinger, Tore Ljøkelsøy/Ragni Halle (N), Sentralen: Gymsalen, 9. juni.

Figurteater er utvilsomt den teaterformen med størst magipotensial. Den går til kjernen av det teatrale prinsippet om å forskyve – litt eller mye – på virkeligheten, så verden kan oppstå på ny i et oppklarende, underliggjørende eller fundamentalt omveltende lys. Figurteatret har også av en eller annen grunn fått en aura av noe barnaktig rundt seg, som noe voksne mennesker ikke trenger å bruke tid på med mindre det da er for å innvie barna sine i teatermagiens mysterier. Det må derfor være en utfordrende formidlingsjobb å arrangere en figurteaterfestival som først og fremst henvender seg til et voksent publikum, der et mindretall av forestillingene er rettet mot barn og ungdom. Spesielt nå, i en tid hvor selv institusjonsteatrene sliter med å fylle salene. Og man får lyst til å agitere litt for denne teaterformen som har et så grenseløst potensial som altfor få tilsynelatende er oppmerksom eller nysgjerrig på. Denne anmeldelsen tar derfor særlig utgangspunkt i hvordan festivalen treffer en voksen målgruppe.

Samtidig fortjener festivalen honnør for på en ytterst prisverdig måte å ta høyde for et inkluderende mangfold av målgrupper. I tillegg til forestillinger rettet mot ulike aldersgrupper tilbyr festivalen et såkalt «avslappa program», etter modell av det britiske konseptet «relaxed performance», beregnet på barn og voksne som ikke så lett finner seg til rette i den rigide, institusjonaliserte publikumsrollen hvor det forventes at man sitter stille i et mørkt og omsluttende teaterrom fra forestillingen begynner til den slutter.

Dystopier og ødeland

Festivalen åpner med Solace, en mørk og poetisk butho-inspirert forestilling av tyske Numen Company, hvor vi ser en ung gutt reke rundt på en øde og forlatt strand nattestid. Dukken som fremstiller gutten har et naturtro, lett måpende uttrykk der han går i sin egen verden, plukker opp søppel og annet med en kjepp, studerer og utforsker det han finner. Bak en transparent gardin i bakgrunnen dukker det opp en kappekledt skikkelse minst dobbelt så høy som gutten, spilt av en danser: En det en vokter, en trussel eller en som passer på? Skikkelsen endrer karakter og blir døden med sverd og kors. Lys og skygge animerer veggen bak så det kan se ut som om flere skikkelser drar forbi. Både lyddesign, lys, animasjoner og dukkespill er presist og mesterlig utført. Solace betyr trøst, men for meg gir ikke tittelen mening før helt til slutt, når dukkeføreren tar av seg den svarte hetta og klemmer gutten. Det kan forstås som en del av fiksjonen, hvor den bortkomne gutten blir funnet og tatt vare på, men også som en litt pussig metakommentar til figurteaterformen, som tar brodden av den dype ensomhetsfølelsen og viser oss at gutten aldri var helt alene der ute, selv om det kunne se sånn ut.

Klimadystopien som landskapet i Solace kan vekke assosiasjoner til tas helt ut i The Immortal Jellyfishgirl, en økologisk science-fiction av det norskamerikanske figurteaterkompaniet Wakka Wakka. Forestillingen er del to i kompaniets Animalia-trilogi, og ledes i likhet med første del, Animal R.I.O.T., av The Fantastic Mr. Fox, gjenkjennelig på sin karakteristiske norsk-engelsk. Dukkene er karikerte kombinasjoner av ulike arter, som den udødelige glassmanetjenta (halvt glassmanet, halvt menneske) eller gutten hun blir kjent med som viser seg å være halvt insekt når det plutselig gror vinger ut av ham. Absurde innfall og dyktig timing skaper hysterisk god komikk og stor stemning i salen. Kompaniet har opparbeidet seg en stor tilhengerskare og alle de tre forestillingene var utsolgt på forhånd.

Sosiale fellesskap

I Allmøte av kompaniet Frontfigur inviterer Foreningen Lilleborg Grønt- og Fellesarealer publikum til allmøte, med saksliste og det hele. Forestillingen harselerer over et fenomen som til forveksling kan ligne en lek for voksne: tomme, meningsløse ritualer fulgt opp til punkt og prikke av regelryttere som har gjort det til sin livsoppgave nettopp å følge opp slike ting. En i styret er i Stavanger og må delta via Zoom, med tilhørende, godt gjenkjennbare forviklinger. Publikum koser seg og bidrar i avstemningsrunde over hva slags blomster som skal plantes i fellesbedene. Det blir roser og ikke hortensia. De fleste sakene må likevel utsettes til neste møte, da det kan påpekes mangler i saksgrunnlaget.

Utendørsforestillingen Space av Solveig Laland Mohn, Marianne Stranger og Nela H. Kornetová tar oss til et lite jorde øst for blokkene på Sørenga, der vi blir plassert på små krakker med hodetelefoner på ørene. Det er sent om kvelden, og mørkner rundt oss. Vi hører vitnesbyrd om månen og verdensrommet, og blir blant annet forklart hva noen av de som har vært der mener det lukter der ute, samtidig som store pappfigurer av ulike karakterer inkludert kulturelle og populærkulturelle ikoner som Mikke Mus og en matrjosjkadukke plasseres i landskapet foran oss. Etterpå blir vi servert mandelkjeks og en bringebærdrikk, med referanse til hva noen av informantene har ment at verdensrommet lukter. Det er fint å ha et påskudd til å sitte stille en stund på denne øde plassen nattestid, i selskap med kjente og ukjente som drikker og røyker og er der av samme grunn som meg. Jeg må igjen berømme festivalen for å by på et temmelig uforutsigbart mangfold i programmering og publikumsappell.

Litterære forelegg

Felles for flere av forestillingene under festivalen er at de er co-produsert av Figurteatret i Nordland, som nylig har tilsatt Yngvild Aspeli i stillingen som kunstnerisk leder etter Preben Faye-Schjøll som går av med pensjon. Aspeli har i mange år hatt base i Frankrike med sitt internasjonalt anerkjente figurteaterkompani Plexus Polaire, som begynner å bli ganske anerkjent også her hjemme med helt fersk Heddapris i kategorien Beste audiovisuelle design for fjorårets suksessforestilling Moby Dick. I 2015 var de nominert i samme kategori for forestillingen Aske, basert på Gaute Heivolls roman Før jeg brenner ned. Moby Dick vises under Heddadagene, og er inkludert i programmet til Go Figure! som en ekstra bonus. Hovedattraksjonen er likevel kompaniets siste produksjon, Dracula – Lucys drøm, basert på Bram Stokers berømte verk fra 1897.

Der de øvrige festivalforestillingene ble vist på mindre scener på Kloden, Sentralen og Det Andre Teatret krever Dracula – Lucy’s drøm et større apparat og ble vist på Nøtterøy Kulturhus. Her så jeg for to år siden en annen fantastisk forestilling av samme kompani, nemlig Chambre Noire, som bygger på svenske Sara Stridsbergs roman Drømmefakultetet. Den tar for seg livet til Valerie Solanas, kvinnen bak det radikal-feministiske SCUM-manifestet som forsøkte å drepe Andy Warhol. Sjelden har jeg blitt mer rystet eller følt sterkere med en karakter fremstilt på en teaterscene. Det fremsto først litt paradoksalt siden hovedpersonen jo blir fremstilt av en dukke. Men kanskje var det nettopp derfor en slik uforbeholden empati kunne oppstå: Fordi innlevelsen kunne baseres på en form for suveren teatral illusjon, uavhengig av realismens regler for troverdighet. Man kan derfor trygt si at jeg hadde høye forventninger til Dracula – Lucys drøm. Og det kan ofte være et vanskelig utgangspunkt, men i dette tilfellet ble de ble i stor grad innfridd.

Lucys drøm viser den unge, gifteklare Lucys nattlige erotiske møter med Dracula, og hvordan hun selv etter hvert utvikler seg til fullblods vampyr. Visuelt er forestillingen storslagen, med en forholdsvis enkel scenografi som bades i dynamiske videoprojeksjoner blant annet av bladverk og fargespill, slik at ulike scenerom oppstår. Lucy og Dracula fremstilles av menneskestore dukker, supplert av levende skuespillere og dukkeførere hvor funksjonene glir over i hverandre. Slik skapes et flytende og forførende samspill der man i korte øyeblikk kan bli i tvil om hvem som er levende og hvem som er dukke. Musikk og lyddesign er perfekt integrert og tilfører samtidig sitt helt særegne uttrykk til allkunstverket, på samme måte som i tidligere forestillinger av kompaniet.

Det som skurrer denne gangen er tekstmaterialet som brukes direkte i forestillingen, projisert opp på en gjennomsiktig gardin foran scenen som i en stumfilm, antakelig for å tilføre kontekst. Jeg er usikker på om det er nødvendig, og om det ikke, mot sin hensikt, bidrar til å banalisere heller enn å understreke det okkulte og uforklarlige ved handlingsforløpet. Den stereotypisk populærkulturelle mangelen på litterær kvalitet som reflekteres i disse bruddstykkene oversatt til norsk yter på ingen måte Stokers verk rettferdighet, om dette nå skyldes oversettelsen eller komposisjonen av løsrevne sitater (hvis de faktisk er sitater, alle sammen). Den bryter også med den helt formidable kunstneriske og tekniske kvaliteten som preger forestillingen ellers.

Og når et teknisk komplekst verk som dette krever en større scene behøver det ikke å gå på bekostning av en intim publikumsopplevelse, med mindre man insisterer på å plassere publikum også på de helt bakerste radene. Det kunne man gjerne ha droppet, for Plexus Polaire sine teaterunivers tåler ikke avstand så godt. De er best når de omslutter en, visuelt og auditivt.

Ordløs teatermagi

14 fortellinger er en improvisert papirteaterkonsert hvor trommeslager Tore Ljøkelsøy står for musikken, og figurspiller Ragni Halle skaper liv og figurer i papir. Med ulike teknikker og typer papir tryller hun frem det ene vesenet etter det andre: en åme, en puddel, en kenguru, en hare – eller er det en edderkopp? Historiene endrer seg avhengig av hva slags dyr man ser, og hvilke sammenhenger man assosierer og identifiserer. Til slutt skjærer hun ut trollet fra Bukkene Bruse på badeland i et stort oppspent gråpapir og ender med å bli spist. Forestillingen er kanskje myntet på barn, men er akkurat like fascinerende og imponerende for voksne. Med helt enkle midler går den til kjernen av hva figurteatret dreier seg om: Å blåse liv i livløse objekter. Når det fungerer som her, er teateropplevelsen magisk.

*

I tillegg til forestillingene som er omtalt vistes barneforestillingen Snill av Open Window Theatre (N), improforestillingen Puppet Slam av Go Figure Allstars (N), tilrettelagte Pling i bollen av Teater Krummelanke (N), animasjonsfilmer av Margrete Danielsen, Elin Grimstad, Robin Jensen og Kristian Pedersen (N), samt en utstilling med Karel Hlavatys arbeider på Teatermuseet som står til 28. august. Fengende Trio Oro var festivalband.

(Publisert 21.06.2022)