Hedda! «En kropp er alltid et stykke sannhet»

Vi går opp trappa til Det Norske Teatrets Bikuben. Vi er ikke alene. Vi går sammen med omtrent det som kan krype og gå i norsk scenekunst. Vi skal til offentliggjøringen av nominasjonene til Heddaprisene. Vi drar kjensel på mange fjes, og vi får følelsen av å være tilbake i slektstreffet, det er lenge siden sist. Og det er veldig hyggelig.

– Du, Tove, var ikke det Andreas Wiese, talsperson for Heddajuryen, gjorde nå, ganske interessant, hvor han kobler mangfold og kvalitet helt sømløst – som den mest opplagte koblingen? For meg har nemlig begrepet mangfold vært ganske slitent, for ikke å si tømt, ganske lenge.

Det startet med tidligere statsråd Trond Giskes mangfoldsår, der dette begrepet i hovedsak handlet more or less om hudfarge. Altså en ganske avgrenset tolkning.

– Jo, jeg skjønner hva du mener. Når man som nå formulerer mangfoldsbegrepet i så tett forbindelse med kunstnerisk kvalitet og uttrykksformer, så skjedde noe med min forståelse av begrepet her og nå.

– Ja, mangfold fikk et nytt innhold, fortsetter Inger, og situasjonen er jo mye mer åpen i dag – kanskje også fordi vi måtte starte diskusjonen gjennom et litt sånn i bakspeilet sett klønete, men klassisk, politisk initiativ som et mangfoldsår? Ulikhet fremheves i dag som en verdi – som et spennende omdreiningspunkt i bruken av mangfoldsbegrepet – sånn at ulikhet ikke ensidig betraktes som noe vi må få slutt på, for å si det kort. I dag snakker vi om å åpne for de ulike kroppene, de ulike alderne i scenekunsten og ikke bare hudfarge, etnisk og kulturell bakgrunn. Det diskuteres jo for eksempel som opplagt hvordan de økonomiske betingelsene for kunstnere med funksjonsvariasjoner er i Norge, hvor sitter flaskehalsene og hvor sitter portvokterne i dag? Vi er midt i Skeivt kulturår, og når det gjelder den estetiske spennvidden så er det i dag helt naturlig at Verdensteatret blir nominert for beste scenografi, at Torbjørn Davidsen fra De Utvalgte nomineres i kategorien beste mannlige skuespiller/medspiller, at De må føde oss, pule oss for å elske oss … settes opp på Nationaltheatret, Moby Dick som et samarbeid mellom Plexus Polaires, Nordland Teater og Figurteatret i Nordland. Og at alt dette nå nomineres!

– Ved å introdusere, utforske og foredle ulike skuespill teknikker og uttrykksformer kan man jo si at fri scenekunst har vært en viktig endringsagent i scenekunstfeltet. Og dette er veldig gledelig å se! fullfører Tove

– Ja, ikke minst at dans har fått sin egen pris! Dette er så vidt jeg kan skjønne første gang hele bredden av norsk scenekunst er representert i Heddanominasjonene. Kanskje denne toleransen for det estetiske mangfoldet har ført til opplevelsen at vi er i en ny gullalder?

– Inger, jeg tenker også på at det som er viktig når man får anledning til å se så mange forestillinger som nå, så kommer vi ikke unna de kunstfaglige diskusjonene, hvorfor noe er godt og noe er dårlig, vi kommer ikke unna refleksjoner rundt at scenen er integrert i våre offentlige samtaler, et demokratisk «ting», for å hente et ord fra norrøn tid – og dermed et åsted for inkludering, ekskludering. Jeg håper noen av disse dimensjonene som røskes opp under Heddadagene tas videre. I dette perspektivet er denne tankesmia «Kraft» til Solveig Slettahjell veldig spennende. Jeg håper at et sånt initiativ kan bidra til at vi snakker om kunsten på en annen måte, slik at den offentlige samtalen handler om mer enn hva kunsten koster samfunnet, hvor uforståelig den kan være, eller om kunsten som kjendisarena.

– Husker du hvor mye tid vi to har brukt på å få gjennomslag for begrepet scenekunst – nå snakker juryens talsperson om dans, teater, musikkteater og scenekunst, og så videre – kanskje dette faktisk er fint at vi får frem mangfoldet ved at begrepene dans, teater, musikk og scenekunst brukes sånn som dette?

– Akademisk vil man jo si at dette er på trynet, Inger!

– Jaja. Men kanskje dette åpner opp for en annen måte å snakke om det kunstneriske i feltet på, som kan gi rom for samtaler på kryss og tvers, og som nettopp inviterer til nytt innhold i gamle begreper

– Aha, du mener at begrepenes kamptid er over, Inger?

– Ja, jeg tenker, tror – håper det. Nettopp fordi dette er en pris, de har nominert det beste innenfor alle kunstneriske uttrykksformer, og derfor bare tar kvaliteten som en selvfølge, og sånn blir mangfold og kvalitet naturlig koblet uten motsetninger. Ergo er begrepskampen forbi.

– Inger, er ikke Heddadagene på mange måter en slags simultan scene over hva som rører seg i norsk teater? Vi kan se alt på «en scene» som jo Heddafestivalen er?

– Ja, og at Heddadagene ikke er en kuratert festival, men at teatrene selv bestemmer hva de vil komme med, og så fordeles forestillingene ut over de ulike scenene.

Denne «blanke» programmeringen har vi tatt imot, ved å gjøre et utvalg av festivalforestillinger ut ifra en ren estetisk nysgjerrighet, hva rører seg rundt forbi?

– Vi har jo også hatt et ønske om å se et mangfold av uttrykksformer, ulike produksjonssamarbeid og ulike sceniske strategier.

– Det blir morsomt å se om og hvordan de ulike produksjonssamarbeidene løser ut de kunstneriske intensjonene og ambisjonene i arbeidet.

– Så nå er vi jo litt tilbake til det vi så med Tid for glede, da du, Tove, påpekte at det er morsomt å se skuespillere som ikke har noe imot å gjøre rare ting, eller at regissøren i stor grad er mottakelig for skuespillernes rare ting? I dansekunsten spesielt og ellers innen fri scenekunst også, har utøverne som medskapende vært en arbeidsmetode i mange år, nå ser det jo ut til at det skjer gjennomgående i flere av oppsetningene på de faste scenene også.

– Det betyr vel også at vi skal se etter hvorfor må nettopp denne konkrete ideen, konseptet, teksten og så videre realiseres på en scene? Hvorfor leser vi ikke teksten, hvorfor hører vi ikke bare på musikken eller betrakter installasjonen? Hva med samtidens relevans?

– Vi har snakket mye om at den teatrale nødvendighet må være et utgangspunkt for alt scenisk arbeid. Skal vi legge det til grunn fremover?

– Det gjør vi!

(Publisert 15.06.2022)

I spalten kommenterer Inger Buresund og Tove Bratten aktuell debatt og scenekunst.