Å sette formidling under debatt: Mobilisering for mobilitet

Temaet som lokket oss til Porsgrunn var intensjonen om å drøfte ny politikk for norsk scenekunst. Konferansen tok utgangspunkt i rapporten «Mobilisering for mobilitet – formidling av fri scenekunst», av Ola K Berge fra Telemarksforskning og Ine Therese Berg fra NTNU. Rapporten slår fast at det er større formidlings potensiale for norsk fri scenekunst, og ser på hvordan forhold som finansiering av både kunstnerne og arenaer, kunstnernes holdninger, normer og estetiske praksiser, og flere andre strukturer påvirker mobiliteten til den enkelte forestillingen. Men hvilke tiltak anbefaler rapporten for økt innsats for formidling, og hva vil konsekvensene være? Rapporten drøfter og anbefaler flere tiltak, vi nevner noen av dem her:

* Publikumsarbeidet må styrkes i tilskuddsordningene. Denne dimensjonen er nesten fraværende i dag. Det handler ikke bare om å endre struktur, men også kultur; Det handler om hvilke mål scenekunstnerne selv har for sitt arbeid, og hvordan scenekunstnerne hver for seg og samlet ser sitt samfunnsoppdrag. Her mener rapporten at en reorientering i hvordan scenekunstnerne forstår sitt samfunnsoppdrag blir viktig.

* Mangfoldet av tilskuddsordninger som direkte eller indirekte stimulerer til visning er en viktig makt spredende og demokratiserende faktor. Får man avslag et sted, har man sjanser andre steder. Samtidig poengteres det at det negative med dette mangfoldet bidrar til å opprettholde lappeteppe økonomien som vi jo så ble en stor svakhet under pandemien. De ulike tilskudds-aktørene bør ha en god dialog, slik at ventetiden på visnings-søknadene ikke tar unødig lang tid og øker byråkratiet – her ligger det et koordinerings- og effektiviserings-potensiale.

* Dagens tilskuddsordninger for visning av fri scenekunst har for stor grad av midlertidighet ved seg. Innretningen i ordningene bør justeres slik at det finnes mer langsiktige ordninger for arrangører som over tid leverer program av høy kvalitet og relevans.

* En «visningspott» bør følge produksjonstilskuddet, slik at kunstnerne står sterkere i visnings-forhandlingene.

– Rapporten stiller spørsmål ved dagens praksis i støtte-ordningsstrukturen der et prosjekt gjennomgår en faglig og kunstnerisk vurdering et unødvendig antall ganger. Ordningene bør gjennomgås med tanke på forenkling av dette spørsmålet.

Arrangørleddet må styrkes, definisjonsmakten på visning bør ligge der, og etterspørselsprinsippet bør legges til grunn. Altså at ingen produksjoner «sendes ut», men at invitasjoner legges til grunn. Dette sikrer den vesentlige lokale forankringen. Når det gjelder internasjonale gjestespill bør visningstilskuddet derimot følge kunstnerne. Riksteateret vurderes som formidlingsaktør.

Rapporten er et bestillingsverk for å se på mobilitet av fri scenekunst. Mens konferansen ønsket å se på mobilitet i hele det profesjonelle scenekunstfeltet. Det norske scenekunstfeltet består av et mangfold av ulike estetiske praksiser og virksomheter, som kommer både fra det institusjonelle og det frie feltet.

– Det er interessant å se at det virker som om at verken Kulturrådet, som bestiller og oppdragsgiver av rapporten, eller forskerne bak har vært oppmerksom på Ellen K. Aslaksens rapport «Teater ut til bygd og by» som kom i 1998. Slik jeg husker den rapporten, er den et bidrag til en bedre forståelse av kunstformidlingens utfordringer. Rapporten tar utgangspunkt i to formidlingsprosjekter for scenekunst: Danse- og teatersentrums Norsk Scenekunstbruk og Riksteatrets Unge Riks, sier Tove.

– De viser jo til Jørgen Langdalens rapport «Verk på vandring», en evalueringsrapport som ser på Kulturrådets ordning for gjestespill, som kom i 1990, og denne rapporten tar for seg perioden fra oppstart til 2002, påpeker Inger.

– Ja, og det er bra, Inger, men Aslaksens rapport griper jo rett inn i den diskursen som Berge og Berg igangsetter i sin rapport og hvor de kommer inn på Riksteatrets rolle. Her drøftes Riksteatret ut fra to motstridende spor, slik jeg ser det. For det etterspørres et nettverk som kan velge ut relevante produksjoner, bidra til å rigge disse for turné og sette opp visninger over hele landet. Argumentet her er at siden RT har blitt mer og mer co-produserende snarere enn egenproduserende, trengs det ikke et nytt system for dette – i og med at man jo har et eksisterende RT. Og denne modellen fikk ikke noe godt skussmål i Aslaksens rapport nettopp fordi den manglet komponenten som handler om lokal forankring

– Så hvor ble det av den viktige lokale forankringen i denne tanken? Her beskrives jo en sentral formidlingsmodell, mens Berg og Berge i rapporten også har etterspurt en mer dynamisk og distribuert modell der arrangørleddet med kulturhusene inngår aktivt i et etablert formidlingsnettverk – som Dansenett Norge og Scenekunstbruket. I tillegg foreslås Dansenett Norge som et nettverk utvidet for formidling av bredden av scenekunst, men det har jo allerede Scenekunstbruke

– Ja, scenekunstbruket forholder seg til hele bredden av sceniske uttrykk, mens Dansenett Norge kun har ansvar for dans.

– Ja, men her har vi jo tre rapporter som bør ses i sammenheng, for de går jo rett inn i det jeg forstår som PITs ønske om å ha et helhetlig blikk på feltet og ikke minst ha med seg publikumsperspektivet.

– Så la oss ta PITs overskrift på alvor! Ny politikk for scenekunsten inkludert et blikk på hele feltet fra publikums ståsted. For publikum er antagelig ikke så opptatt av hvem som har produsert forestillingene; det viktige er jo faktisk produksjonene selv? Dessuten er det jo riktig at mange produksjoner har et mye større publikumspotensial.

– Ja, det er en morsom inngang, vanligvis allierer vi jo oss med kunstens perspektiv. Kan vi si det sånn, Tove, at Scenekunst for barn og unge har funnet et utmerket formidlingssystem gjennom Norsk Scenekunstbruk og DKS – som også formidler dans? I tillegg har dans fått Dansenett Norge, vi har de programmerende teatrene som også samarbeider om forflytning og formidling, og så har vi Riksteatret og regionteatrene som produserer både i samarbeid med andre og har sine egne produksjoner, og de forflytter og formidler.

– Her har vi jo alle de ingrediensene vi trenger, Inger!

– Det er dumt å finne opp hjulet på nytt hver gang, litt sånn typisk norsk –

– Ja, og alle sitter på sin tue! Det er jo til å bli litt gal av, medgir Tove.

– I tillegg til de nevnte ingrediensene, har vi massevis av infrastruktur i form av kulturhus, teatre, de programmerende teaterhusene, festivalene m.m.

– OK, hva sier du, Inger – hva skal til for å at publikum over hele landet skal få møte produksjonene?

– Vi må se på: hvem formidler, hvem forflytter, hvor er visningsstedene og hvor kommer penga fra? Hva mer?

– Lokal forankring, kompetansebygging i formidlingen, altså kunstfaglig kompetanse møter lokal visnings- og publikumskompetanse, fortsetter Tove – det er jo når ulike kompetanseflater møtes, at ny kompetanse oppstår, det har jeg sett mange eksempler på.

– Nettopp – og så er det jo ofte sånn at alle utfordringer her til lands løses med å gjøre noe nytt, sukker Inger. Morsommere å klippe snorer enn å bygge videre på det man har!

– Ja, så var det penga da! Dette vet jo vi som har jobba mye i det frie feltet – pengene sitter ikke så løst, reflekterer Tove.

– For ikke å snakke om det potensialet den nettverksbaserte og distribuerte formidlingsmodellen til Scenekunstbruket har til å kunne ivareta en helhetlig formidling, den bygger på et samspill av lokal forankring, statlige subsidier som følger arrangørleddet og som utløses når forestillingene er programmert. Dette må jo kunne sies å være kompetansebygging satt i system og forankret i lokalt publikumsarbeid. Modellen har vel et mye større potensiale enn slik den blir forstått eller oftest misforstått som kun fungerende for barn og unge?

– Ja, helt opplagt, men la oss de på andre som formidler og forflytter da.

– Ingen er vel bedre på turnelogistikk enn Riksteatret og regionteatrene i sine regioner?

–Da mangler vi bare penga?

–Anne Ekenes fra Panta Rei Danseteater har kommet opp med et utmerket forslag nå som gaveforsterkningsordningen er skrotet, og der er det 70-80 millioner. Her ligger det jo en finansiell mulighet, ikke sant? Hva med å se på en pilot for å teste ut en ny blanding av allerede eksisterende ingredienser?

– Ja, for eksempel kunne Kulturhusene inviteres til å søke om å bli med på et pilotprosjekt, 10 kulturhus velges ut, og så må Scenekunstbruket, Dansenett Norge, Riksteatret, Kulturhusnettverket og regionteatrene snakke sammen. Vekk med den sentraliserte formidlingsmodellen en gang for alle og legg den distribuerte formidlingsmodellen til grunn som så utvikles i dette pilotprosjektet. Man trenger ikke finne opp kruttet på nytt! Kobl komponentene sammen og fyr!!

– Ja, så enkelt! Da må noen bare ta initiativet.