Atmosfærisk bearbeiding av levd liv

Et bombardement av inntrykk er kanskje det som best oppsummerer Black Body Amnesia på Museum of Arts and Design i New York.

Black Body Amnesia

Utøver: jaamil olawale kosoko

Filmregissør: Ima Idouzee

Museum of Art and Design, New York, 7. juli 2022

Det er en performativ lesning som er mettet med detaljer i kostyme og scenografi, og ikke minst gjennom dens litterære fundament, som består av performancekunstneren jamil olawale kosokos egen bok ved samme navn, og referanser til andre svarte tenkere, mest av alt den über-populære Audre Lorde (1934-92). Ironisk nok har jeg Lordes essaysamling Sister Outsiders i veska, og leste Zami: A New Spelling of My Name i fjor. «Biomytografi» er betegnelsen Lorde bruker til å beskrive Zami – en bok som tar fraspark i Lordes egen oppvekst som svart, lesbisk kvinne i Harlem på 1930- og 40-tallet. Til tross for at den kom ut for nøyaktig førti år siden, er det mange svarte kvinner og skeive som kjenner seg igjen i Lordes beskrivelser. jamil olawale kosoko (som bruker de kjønnsnøytrale pronomene they/ them; her de/dem) bruker ord og sitater av henne som et forstørrelsesglass for å synliggjøre finurlige detaljer i den interseksjonelle erfaringen det er å være både kvinne, svart og skeiv.

Kostymets potensial

Museum of Arts and Design, som ligger rett ovenfor byens grønne lunge, Central Park, viser utstillingen Garmenting; Costuming as Contemporary Art. Den har samlet klesplagg av 35 designere fra over et dusin land, som på hver sin måte viser nye ideer for om hva kostymer er og kan være. I forlengelsen av utstillingen har de invitert scenekunstnere som sentrerer tekstil, stoff og tøymateriale i sine verk. Første gang vi ser jaamil olawale kosoko er i foajeen til teaterkjelleren, ikledd en beige tyllkjole som bærer navnet Lucille, brune fløyelshansker og en krone bestående av gullperler, med en hvit krans av roser øverst. Gullkronen er utformet som en hjelm av løst hengende perler og minner om estetikken til den afrofuturistiske musikkartisten Sun-Ra, mens rosenkransen vekker assosiasjoner til den afroamerikanske transaktivisten Marsha P. Johnson. Hun var en av de viktigste forkjemperne for lhbt-rettigheter i siste halvdel av forrige århundre, og ble ofte avbildet med fargerike blomsterkranser på hodet. Kommende inn i foajeen, benytter kosoko anledningen til å hilse på tilskuerne, som gir en uformell inngang til verket.

Fantasifull tilflukt

Nede i teaterkjelleren, er det første man får øye på alle detaljene scenen er dekorert med. Løse fjær rundt et mikrofonstativ. En PC som har en Zoom-samtale gående på skjermen. Klær i gullpaljetter på et klesstativ. Samtidig blir vi også grepet av en gyllen lyssetting, som blir sendt gjennom en rad med gullremser som står midt blant publikum, og kjenner en svak duft av røkelse og røykeffekter. Dette rammer det fylte rommet inn på en ritualistisk måte. På videoskjermen i bakgrunnen, vises kosokos eksperimentelle videoprosjekt Chameleon. Filmen akkompagnerer de selvavslørende diktene som er kjernen i denne performative diktopplesningen, og derfor kaller kosoko videoprosjektet sitt «et visuelt album». I første scene av filmen, som er produsert ved hjelp av koreograf og filmregissør Ima Idouzee, ser vi kosoko og noen svarte kvinner i en tropisk destinasjon. Det ser ut som om de har tatt seg inn i et all-inclusive hotell, der de bader i et turkisblått basseng eller henger på den solfylte balkongen. På videoen holder en kvinne opp coveret til boka All About Love (1999) av den afroamerikanske poeten og forfatteren bell hooks (som trolig er inspirasjonen bak kosokos valg om å skrive navnet sitt med små forbokstaver). Boka inngår i det kosoko kaller sin leseliste, og som de presenterer som, A Syllabus of Black Love. Det er en pensumliste med forkjærlighet for kjærlighet mellom svarte mennesker. Blant titlene er Afro-Fabulations av Tania Nyong’o, som blir nevnt eksplisitt i den performative opplesningen. Det er en idyll som utspiller seg ut på skjermen. Det får meg til å tenke på afroamerikanere som ønsker å unnslippe økonomiske vanskeligheter og erfaringer med rasisme i USA, ved å reise til andre destinasjoner, som en idyllisk øy i Karibien eller drømmer om/tenker på å repatriere seg i Vest-Afrika. I ettersnakken forteller kosoko om hvor viktig det er at kunsten er et tilfluktsted (refuge), en plass der man kan skape og leve et liv som av flere årsaker ikke er tilgjengelig, og videoen ser ut til å være et konkret bilde på det.

Litterært fundament

Kosoko begynner med en opplesning av sin egen bok, Black Body Amnesia, både henvendt til oss i salen og en tilskuer som er med gjennom Zoom. Skjermen har gått fra å vise dager rike med sol og få bekymringer, til en heller komplisert oppvekst. Diktene til kosoko trekker på ulike livserfaringer. Ett av dem begynner med «I had my first wet dream during Ramadan», og der beskriver kosoko sin harde, erigerte penis, skam over egen seksualitet og skeive identitet. Det høres ut som en lang freudiansk glipp, der det usagte om deres egen kropp og lyst, uhemmet velter frem i dagslyset. Diktet endrer kurs og kosoko distanserer seg fra den opplærte skammen over kroppens naturlige funksjoner. I essayet «Uses of the Erotic for Power», skriver Audre Lorde om hvordan erotikk har blitt feilkategorisert av menn og brukt mot kvinner, på en måte som gjør at dens reelle kreative kraft har blitt fortrengt. I måten diktene blir fremført på, hvordan samtalen flyter mellom den kvinnelige deltageren på Zoom og oss i salen, for ikke å snakke om de myke lagene kosoko pryder seg med, råder det en stor trygghet over egen seksualitet og kjønnsuttrykk.

Strevsom oppvekst

Seksualiteten er en kraft som gir kilde til kreativitet, men den kan også være grenseoverskridende. «Hearing her fuck all those men did something to me», gjentas et par ganger. kosoko rykker i ansiktsmusklene på en måte som kommuniserer en salig blanding av angst og sårhet, og som trekker meg som tilskuer inn i det vonde narrativet. For meg etser dette seg fast i minnet. Vi forsvinner[TB5] inn i kosokos vonde barndomsminner, med en mor som døde da de var bare 16 år gammel. Hun slet med rusproblemer, i det som mellom linjene høres ut som det amerikanere kaller for «the crack epidemic», en periode på 1980-tallet, hvor fattigmannsdopet, den røykbare versjonen av kokain, tok over afroamerikanske nabolag. Dopsalg og kriminalitet skjøt fart, og barn ble etterlatt til å passe på seg selv i de ustabile miljøene. kosoko fanger på en upolert måte, den rå, ufiltrerte eksistensen for barn som lever under slike uforutsigbare omstendigheter.

Den ikke-idealiserte mor

Deretter ramser kosoko opp en rekke stereotyper med ordet «mama» på slutten, deriblant «welfare queen mama». Myten om den svarte, late og ofte enslige moren som heller snylter på velferdsordninger enn å jobbe, ble popularisert av president Ronald Reagan, etter den omfattende velferdssvindelssaken til Linda Taylor. Dette bygget opp forakten for personer med lavinntekt i USA, og en enighet om at fattigdom er et individuelt problem. Om du er din egen lykkes smed, er det dusom sitter med alt ansvaret om du mislykkes.

Det virker som om det er enda en skamfølelse kosoko vil avvise, at oppveksten med rus og fattigdom var selvforskyldt av mor, snarere enn et resultat av den prekære situasjonen mange afroamerikanere finner seg i. I ettersnakken spør en tilskuer om hvorvidt det å bearbeide traumene på denne måten bidrar til at kosoko ser sitt levde liv på en annerledes måte. De svarer ja. Å bearbeide sorgen fra å være noe sårt og tungt, til å gi estetisk tilfredsstillelse. Mens Séancers, et tidligere verk av kosoko, som turnerte i Norge 2018, tok for seg healing av politibrutalitet, virker Black Body Amnesia som et langt mer personlig anliggende. Fra gruppeterapi til individualterapi, fra samfunnsplan til individplan, finner den ritualistiske og atmosfæriske opplesningen Black Body Amnesia sitt hjem.

(Publisert 15.07.2022)