Den mannlige Misty Copeland og mangfold i balletten

«If you are able, please stand as we play our National Anthem», er ikke en vanlig måte å begynne danseforestillinger på, men da American Ballet Theatre viste den gjeveste balletten av dem alle, Svanesjøen, på nasjonaldagen 4. juli, var det ikke overraskende. Da orkesteret spilte, sto flertallet avpublikum og sang med blanke øyne. Andre forble sittende, i det som kan kunne skyldes begrenset mobilitet, men som heller virket som protest. For det er høy temperatur over det politiske landskapet, og det skal ikke mange ordene til før man setter sinnene på hver side av den politiske skalaen i kok.

Frihet på tynn is

Stemningen går lett fra spent til amper, både her ved Lincoln Centre of Performing Arts i New York og i USA generelt. Den nylige reverseringen av høyesterettsdommen Roe v. Wade, som har gitt kvinner rett til selvbestemt abort siden 1973, har forsuret patriotismen. I tillegg kommer den utbredte rasismen i landet, som gjør at mange heller kneler enn å reise seg under nasjonalsangen, en protestform som ble initiert av den afroamerikanske fotballspilleren Colin Kaepernick. En hverdag preget av økte levekostnader, lave lønninger og drap (nyheten om skyteepisoden som drepte syv og skadet flere under en 4. juli parade i Chicago, kom rett før forestillingsstart) har gjort mange amerikanere desillusjonerte, noe jeg får bekreftet under samtaler med en rekke new yorkere.

Det er også noe ironisk ved at den offisielle høytiden feires med en myte om prinser, prinsesser og annen kongelig pomp og prakt, når Uavhengighetserklæringen, som nasjonaldagen er en markering av, handlet om å frigjøre seg fra den britiske tronen. Den amerikanske nasjonalballetten har føttene sine plantet i både en europeisk kulturarv og amerikansk identitet. Teknikken er «Old World»(=Europa), men utføringen har en improvisatorisk spontanitet over seg, à la jazz, som det er vanskelig å sette helt ord på, men som gir forestillingen en amerikansk feel.

Nasjonalballettens gullgutt

Calvin Royal III spilte den mannlige hovedrollen, prins Siegfried. Etter ti år i kompaniet og forfremmelse til principal dancer i 2020, kan Royal lene seg på erfaringen som en slik rolle trenger. Men det er ikke hans stødige balletteknikk som fanget oppmerksomheten min på denne matinéen. Det var snarere hans karisma og entusiasme som hadde centerstage, både da han feiret sin myndighetsdagved hoffet, og da han danset med den hvite svaneprinsessen Odette eller svarte forføresvanen Odile, en dobbeltrolle som ble spilt av den ukrainske ballerinaen Christine Shevchenko. Selv for oss som satt lengst bak, var det ingen tvil om at Royal var på hjemmebane: han utstrålte en enorm livsglede i den teknisk krevende rollen.

I en verden der svarte menn ofte blir fremstilt gjennom stereotyper og mug shots, er Royals opptreden et unntak. Black Boy Joy er en en betegnelse på målbevisste forsøk på å løfte positive fortellinger og bilder av svarte gutter og menn, som en motsats til dominerende negative stereotypier, som at de er voldelige og kriminelle. Mine svarte venner på begge sider av Atlanteren forteller at de gjør ulike ting som å prate med lysere stemme, unngå brå bevegelser og å ta av seg hettene for at deikke skal bli satt i bås som /stigmatisert som skumle, truende eller etnisk profilerte av politiet.

Maratonsesong

Et tettpakket program har nylig gått mot slutten for den amerikanske nasjonalballetten. For første gang på tre år, hadde de sin vanlige sommersesong, som i år besto av fem helaftens balletter som ble vist fra 13. juni til 16. juli. Den aller første forestillingen var en spesialvisning og hyllest til kompaniets kunstneriske leder Kevin McKenzie. Etter tretti år, hvor han har ledet to generasjoner dansere, går han av med pensjon. På programmet sto nyere verk, som Of Love and Rage (2020) av huskoreograf Alexei Ratmansky, og klassikere som har bestått tidens prøve. Romeoand Juliet var siste innslag i rekken, og onsdag 13. juli bekledte Royal og Shevchenko igjen hovedrollene, men mangfoldsdiskursen ble også synliggjort i castingen av Romeos bestevenn Mercutio, som ble danset av solisten Gabe Stone Shayer. Han fylte den rampete rollen med en ungdommelig iver som gjorde Mercutio til den skøyermakeren han er. Han kunne med fordel holdt sluttøyeblikkene lengre, slik at karismaen hadde fått lande ordentlig godt hos publikum. Han er den første afroamerikanske mannlige danseren som er blitt uteksaminert fra Bolshojballetten i Moskva, i hele kompaniets nesten 250 år lange historie, og er enda et eksempel på hvor mange barrierer som nå brytes ned av etniske minoriteter i balletten.

Mangfold høyt på agendaen

Det nå «litt mer» sammensatte kompaniet virker som en bekreftelse på at andre narrativer får slippe til på scenen. Både på Svanesjøen og Romeo og Juliet var publikum langt mer mangfoldig enn jeg er vant til å se på ballettforestillinger, og det speiles i at husets bokhandel har titler som Black Ballerinas av Royals kollega, den virale ballettkjendisen Misty Copeland, som ble verdenskjent i 2015 som den første svarte kvinnelige prima ballerinaen i kompaniet noensinne. Den første mannlige solisten var Desmond Richardson i 1997. Royal, Copeland og Shayer utgjør likevel et fåtall dansere med minoritetsbakgrunn i kompaniet, noe som ikke er i tråd med kompaniets filosofi. « Vi etterstrever å reflektere det livlige mangfoldet i landet vårt,» uttalte kompaniets daglige leder Kara Medoff Barnett i 2017. I nesten ti år har American Ballet Theatre drevet prosjektet Project Plié, en satsning på barn og unge ballettdansere med minoritetsbakgrunn. Programmet har nådd ut til 3500 barn i over tretti amerikanske byer, med sikte på å skape neste generasjons dansere. De har forbilder i både Copeland og Royal, som det første afroamerikanske paret som danset ledende roller sammen i kompaniet, i 2019. «Det er et stort steg med tanke på synlighet», sa Calvin om dette historiske øyeblikket, i et intervju med Los Angeles Times. Etter at den intense maratonsesongen ble avsluttet lørdag 16. juli, kan danserne endelig ta seg en velfortjent sommerferie. Men veien til et mer mangfoldig kompani er fortsatt lang, til tross for forbedringer og historiske førstegangstilfeller her og der.

(Publisert 29.07.2022)