Du må holde i det til du dør

Første gang jeg møtte Sven var på en festival arrangert av Senter for kulturell avfgiftning i Beograd. Jeg var en ung akademiker da, og jeg trodde at livet mitt skulle handle om å lese bøker, langt borte fra det vi på den tiden kalte praksisfeltet, og som jeg tror de fleste av oss nå, jeg selv inkludert, vil kalle livet.

Det var kaldt og det regnet, Nato hadde bombet byen bare et par år før. Verdensteatret var der, Hooman Sharifi og Kristine Slettevold, Lars Øyno, Knut Ove Arntzen. Jeg sank inn i noe da, den turen var begynnelsen på det som skulle bli livet mitt i noen år, og som jeg fremdeles tenker på som noe av det mest intense og det mest virkelige. Sven var 43 og jeg syntes han var jævlig gammel. Kristian Seltun var vel 33. Gammel han også.

Jeg utviklet et drøyt munnsår på den turen, fikk influensa og møtte et spøkelse på hotellrommet (Det der skal du ta alvorlig, sa Knut Ove på flyet hjem. Det er mange spøkelser på hoteller), men jeg var ute med dem hver kveld. Sven alltid i midten. Lua og øreringene og en stadig os av sigg rundt ham. Jeg fikk et navn på den turen. Læppa Mu. En kombinasjon av min medisinske tilstand uttalt på bergensk, og de serbiske arrangørenes lydmalende måte å stave etternavnet mitt på. Jeg kan fremdeles høre ham. Telefonen ringte, jeg svarte, og i den andre enden kom det: Læppa Mu! Med den varme innrøyka stemmen. Jeg tror han sa det hver eneste gang han ringte meg. Også den siste gangen, i fjor sommer, da ingen hadde sett hverandre på halvannet år, Jeg sto på en liten grusvei utenfor huset til en felles venn. Det var en hvit sjasmin der. Eller kanskje en syrin. Blå himmel. Det durte i lomma. 

 –  Hallå Sven, sa jeg, påtatt oppstemt.

 –  Læppa Mu!

 –  Åssen går det? (Dumt spørsmål. Jeg visste jo at han var syk)

 –  Det går te hælvete!

Høsten 2009, morgen på en terrasse i Wroclaw, han og Mette Helgesen og jeg. Sven spurte meg om jeg hadde rukket å drite. Eller riktigere, han intervjuet meg om mine dritevaner når jeg var på tur. Dreit jeg før frokost? Eller etterpå? Når syntes jeg egentlig det var best å drite? Jeg kom ikke på noe bra å svare, jeg var fremdeles ny i gamet, så han sendte spørsmålet videre til Mette. «Før og etter» svarte hun og fortsatte med eggerøra.  Selvfølgelig kødda han med meg da. Selvfølgelig nøt han å sette meg litt ut. Men det lå også mye omsorg i den køddinga. For det han gjorde var innvie meg i et felleskap, av folk som reiser mye, som lever ustabile liv, som lever, og det gjorde han, og det gjorde også jeg i disse årene, for kunsten. Og det vi vet, vi som har levd for kunsten i noen år, er at du må drite når du kan, for det kan bli lenge til du får anledning neste gang. 

Det var sånn han var. Fullstendig, nesten programmatisk ujålete. Kunsten var livet for Sven, og det var aldri noen grunn til å pakke den inn i noe annet. Jeg har et opptak et eller annet sted, av meg selv, fremdeles den unge akademikeren, som har haia til meg en intervjuavtale med kunstneren Walid Raad, som var blitt den heiteste pottiten i kunstfeltet etter Documenta XI et par år før, og som Sven hadde hentet inn til Oslo. Han hadde solbriller og røyka sigar. Soft spoken. Eloquent. I to timer satt vi der, i en eller annen hage, snakket om spøkelser og Derrida og sånne ting som var hipt i 2004. Da jeg hørte igjennom tapen dagen etter var ikke stemmen til Walid Raad der. Alt jeg kunne høre var den jevne klirringa og pratinga ved bordet, der Sven og teamet tømte et par flasker hvitvin og lot skravla gå mens jeg la beslag på stjerna deres. Det overrasket meg at han heller ville skravle enn å lytte til den intelligente samtalen vi hadde der på hjørnet. For jeg visste det ikke da, men Sven visste det, og jeg lærte meg det senere, at kunsten alltid er større en alt vi sier om den. At samtalen ved bordet, hvor triviell den ellers måtte være, var mye viktigere enn et intervju om Derrida på bordhjørnet, og at derfor er det helt logisk at det er den som ble spart for ettertiden. Jeg skrev til Walid Raad og forklarte situasjonen.»I am sorry to hear about my disappearance», svarte han. «It does not surprise me». Og han avslo høflig tilbudet om nok et intervju.

At Sven bygde en institusjon vet vi. Det er mer enn de fleste av oss. Men han bygde noe annet også, noe som er mye større. Jeg ser det for meg som et luftig reisverk, spinkelt men stødig likevel, et nett av sammensurra bambuskvister høyt oppe i lufta, som strekker seg over landegrensene og verdenshavene (ja det gjør faktisk det), et godt stykke tilbake i historien og kanskje også inn i fremtiden. Kanskje skriver jeg, for dette reisverket er ikke plantet ned i jorda, ikke ned i faglitteraturen, ikke ned i institusjonene som kommer til å overleve oss. Det bæres oppe av de menneskene som til enhver tid lever i det rare lille hjørnet av kunsten som detter mellom alle stoler og forstandskategorier, det som ikke helt er dans, ikke helt teater, ikke helt er billedkunst og nettopp derfor er alt det på en gang og dessuten noe mye større, noe vi aldri helt greier å sette ord på, men som alltid var der Sven var, og som han inviterte så mange av oss inn i. Det Sven bygde var ikke bare en institusjon. Han bygde opp et felt. Han bygde opp en kunstforståelse. Ikke ved å finne opp begreper eller definere trender, det var han ikke interessert i, men ved rett og slett å være dette feltet, ved å skape muligheter for oss andre, muligheter til å skape, til å spille og –  ikke minst –  til å se scenekunst. Om vi ikke hadde sett alt det Sven introduserte for oss, hvor hadde vi vært da?

Når du er ung tar du verden for gitt. Du kommer inn den, lærer hvordan den fungerer og leter etter strategier for å overvinne den. Og mens du holder på forstår du hvor fragilt det er, hvor mye alt som omgir deg er resultatet av noen få menneskers arbeid. Og du lærer deg å respektere disse menneskene. Og etterhvert forstår du kanskje også at du selv er blitt til en av dem du ville overvinne, at du har bidratt på din måte til å holde dette feltet oppe, at dette luftige og vaklevorne reisverket av sammenfletta bambuspinner er blitt en del av deg. Og du skjønner at du må holde i det til du dør. Slik Sven holdt i det til han døde. Han fortalte deg det ikke da, men døra som han åpna for deg kan ikke lukkes igjen.

  Vi fikk sagt hadet i november da han ble slått til ridder på den franske ambassaden. I mars fikk jeg en tekstmelding av Anne-Cécile. «Feel free to come to Bergen if you want to see Sven». Vi diskuterte litt på telefon, og jeg bestemte meg for å la dem være i fred den siste tiden. Ingen av oss visste jo at han skulle holde ut så lenge.

 – Tell him Læppa Mu says hi, skrev jeg til slutt

Hun svarte : – He is saying hi and smiling.

(Jon Refsdal Moe er tidligere teatersjef på Black Box teater 2009-2016, nå professor i dramaturgi ved Stockholms Konstnärliga Högskola.)

(Publisert 30.07.2022)