Ibsens negativbilde

Vi i salen ble oppfordret til ikke å ta notater, da Peter Brook endret podiet for å takke for den internasjonale Ibsen-prisen, og tale om sitt forhold til Henrik Ibsen og hans verk.

Brook fortalte at han sier det samme til skuespillerne: Ikke noter! - av den enkle grunn, at hvis han sier noe det er grunn til å huske, så glemmer de det ikke.

Publikum lo, og Peter Brook - som holdt talen vi gjengir under, uten manuskript - tildro seg utvunget oppmerksomhet med et gammelt og effektivt teatertriks. Før han, i en mer alvorlig tone sa at det var en utfordring å snakke til mennesker man ikke kjenner, fordi han ikke ønsket å henvende seg til oss med generelle utsagn om samfunnet eller religionen - selv om begge deler er store temaer hos Ibsen.

Vin til vann

Brook sa at han ville ha oss til å gå tilbake i tid, til lenge før det så mye som eksisterte et teater: Til India hvor det på Sanskrit fins en enkel definisjon av hva teatret er, eller burde være: En utforskning og åpenbaring av mysteriene i universet.

Det forunderlige er at denne definisjonen kan omfatte alt teater, uansett når, og under hvilke omstendigheter. Teatret skal sette lys på de sosiale forholdene mennesket lever i, og det skal underholde, men også gi trøst, til den ensomme, til fylliken som tilfeldigvis har snublet inn. Teatret bør inneholde alle disse kvalitetene, og blir ikke komplett dersom det vipper over i bare den ene eller andre posisjonen.

Det er utallige årsaker til at det ofte har gjort det likevel, sa Brook, og henviste til at det opphøyde, poetiske teatret som oppsto på slutten av 1800-tallet, som som en reaksjon mot det konvensjonelle, sentimentale og borgerlige teatret. Man ønsket seg et poetisk teater, noe som sto over og hinsides det hverdagslige. Og vi trenger poesi, sa Brook - men så gikk det slik som når man tynner ut whisky: Det ble så “rent” at det til slutt bare smakte vann.

Og så kom det en ny reaksjon mot troen på at det poetiske ordet står over alle hverdagsordene, og teatret beveget seg i motsatt retning, over i naturlalismen. I det tjuende århundret blandet man whiskyen med hvitvin, rødvin, brandy og likør - inntil man så problemet med å trekke alt ned til det samme nivået. Så kommer det politiske teatret. Det viser hva som er feil, men forutsetter også at den som skriver, regisserer og spiller, har tilgang til mysteriene. De ser ikke bare hva som er galt, men vet også akkurat hvordan verden bør være.

Brook framhevet Brecht som en av de største teaterpraktikerne noensinne, og som forfatter av fabelaktige skuespill. Men etter å ha tilsluttet seg marxismen, som egentlig er en dypt menneskelig tro, akspterte Brecht at marxismen ble til leninsme, og etter hvert at leninsmen ble til stalinisme. Brecht aksepterte det, for å kunne kritisere urettferdighetene i samfunnet, og fordi han trodde at det lå en mulighet til å forandre verden i hendene på den store lederen. Og dette var overbevisende - lenge. Inntil noen følte at det var noe ved denne blandingen som ikke stemte, og at det var noe vesentlig som manglet.

Lidenskap, omsorg, lidelse

Og derfra kommer vi helt naturlig til Ibsen, hevdet Peter Brook. Han pekte på trekk ved Ibsen som kanskje gjør ham mer levende i dag enn noensinne - hvis man forstår ham rett. Brook sa at dette også er noe som alle som jobber i teatret kontinuerlig kjemper med, og forsøker å forstå på en dypere måte.

Det første er Ibsens lidenskap,. Den populære oppfatningen om at nordiske mennesker er kalde, er en myte. Nordiske mennesker har ofte en sterk selvkontroll, men de skjuler sterke lidenskaper - og det er kanskje også en årsak til at de ofte er så gode skuespillere, hintet Brook. De kjemper med sterke hemninger hos seg selv, og dette skaper en egen friksjon, som til syvende og sist kanskje gjør spillet deres sannere enn når latinske skuespillere helt uten videre kan spille på gata, eller hvor som helst.

Hos Ibsen ligger lidenskapen dypt inne, og kommer til uttrykk blant annet i hans billedbruk. Man kan likevel ikke skille det fra en dyp, menneskelig omsorgsfølelse, og heller ikke fra lidelse. Lidelse, fordi Ibsen - akkurat som oss andre - ønsket å redde verden, eller rette den - for å holde oss til Hamlets utsagn: The world is out of joint. Man kan yte sitt ytterste, uten likevel å ha noen løsninger å tilby. Men en slik form for pasjonert lidelse blir i dag ofte neglisjert. Selv om det finnes mange ekstremt begavete forfattere - og kanskje flere enn noen sinne, fordi så mange lever under press, og press kan være bra for å utvikle talent. For Ibsen viser også en lidenskapelig søken etter noe absolutt. Ibsen utforsket alle mekanismene i for eksempel familien, men han nådde også det tredje stadiet, hvor man rører ved universets mening. Skjønt også dette bare er ord som egentlig blokkerer for noe større. Og likevel er det tydelig understreket i Ibsens skrivning i Brands Intet eller alt, eller Solness’ høyere og høyere. Det er alltid et slikt nivå, og en slik trang etter noe bak eller over det eksisterende nivået som vi befinner oss på. Og det er dette som får oss til å vende tilbake til noen få forfattere i verdenslitteraturen.

Det hellige

Det er klart at Ibsen ble oppdratt med noe som man kalte religion, Og jeg tror at så lenge man gjenkjenner noe, en virkelighet, i dette ordet, vil det også være noe man har gjemt inne i seg. Men i det samme øyeblikket det blir forvandlet til ideer, ord og bilder, skaper det konflikter. Man vil drepe hverandre for sine egne bilder, og slik går det med alle religioner når de ankommer markedsplassen. Jeg kan likevel ikke kommunisere uten ord - og derfor vil det alltid være et behov for mellommenn. Men i Sanskrit eller enda tidligere, og i alle religioner finnes det en advarsel mot å dyrke avgudsbilder (“Bevare of idols”).  For det hellige har verken navn, form eller skikkelse. Men fordi dette gjør det altfor vanskelig å snakke om noe transcendent, til barn for eksempel, er vi nødt til å skape bilder - alver, nisser eller den hellige famile - og menneskene kan ikke leve uten en slik form for billedlig bekreftelse. Men det er ikke dette det dreier seg om, dette er et mellomledd. Tar man bildet for å være en suggesjon, er det fint, men det må aldri forveksles med å være det virkelige. Slik er det også med teatret. Enten det er improvisert, spontant gateteater, eller til det ytterste formfullendt, består teatret av suggesjon. Det finnes ingen suggesjon uten bilder, og det er dette alle mytene ned gjennom historien handler om.

Gordon Craig sa en gang (med sin karakteristiske humor) at hvis en ung regissør hadde spurt ham om hvordan han skulle iscenesette Shakespeare, så ville han ha svart: Er du klar over at den finnes ånder overalt omkring deg? For når Shakespeare snakker om alver i A Midsummer Night’s Dream, eller han gjør det i The Tempest, så er det fordi han kjenner til en slik verden. Om tror du ikke på den, ja, så kan du like gjerne rive verkene i stykker eller brenne dem…

Alt teater, dans, opera, taleteater, skuespillerteater, berører på et dypt plan både det synlige og det usynlige, som noe uadskillelig. Og dette kom Ibsen hele tiden tilbake til. Derfor var han også en tragisk dikter - i gresk forstand. Han sto overfor noe som han ikke kunne fatte. Fra barndommen av var han knyttet til en bestemt krike, pastorer, kirkebygninger. Og dette betydde noe, på et usynlig plan. Men på samme tid nektet hans kritiske intelligens ham å akseptere formene religionen var representert i. Det er defor ikke for ingenting, at han knuser ethvert dogme, inklusive absoluttismen og offeret, til fordel for en absloutt renhetssans.

Negativt og positivt

Peter Brook henviste til at alle som konfronterer denne motsigelsen, vil se behovet for stabile verdier, men også umuligheten av å bekreft de samme verdiene uten å henfalle til politiske eller religiøse agendaer. Og da er spørsmålet, om vi gir opp, eller kjenner et behov for å komme tilbake til dette. Det er valget. Gir vi opp, og slår vi oss til ro med status quo - som så mange karakterer som lever i en komfortabel verden - eller aksepterer vi det ikke? Jeg må tenke på en av litteraturens udødelige skikkelser, fortsatte Brook: Pangloss i Voltaire (i Candide, journ. anm.) som glosser ut alt, og hevder at vi “lever i den beste av alle tenkelige verdener.” Det får meg til å tenke på en amerikansk president, som stolt proklamerte “mission accomplished”, bare noen få dager etter invasjonen av Irak…

Jeg får ofte spørsmål om jeg er optimist eller pessimist. Beckett, som jeg nylig har jobbet med, har ofte blitt ansett for å være en pessimist, men er i vrikeligheten hinsides slike opposisjoner. Han er ikke en naiv optimist - for dette kommer aldri til å bli den beste av alle verdener. Ibsen hadde et veldig presist bilde for det. I hans samtid var man fascinert av fotografiet, og ved å studere de første fotografiske platene, oppdaget Ibsen noe dypt symbolsk. Der kunne man nemlig se hele bildet, ned til den minste detalj, som et negativ; samtidig som det også inneholdt alle elementer for å kunne vendes til et positiv. Når Ibsen siterte dette bildet, tror jeg det var fordi det grep veldig dypt ned i det han arbeidet med selv. Han kunne ikke jukse og starte med det positive. Han måtte starte med hensynsløs, intellektuell og kritisk anbalyse. Skape en anatomi over alt som var feil, hyklersk, dumt, falskt og humbug i den verden som han så rundt seg. Det var en negativ visjon - men Ibsen lente seg ikke komfortabelt tilbake, som det så ofte er tilfelle med film og teater i dag, hvor man hører mange smerteskrik, men uten å få noen følelse av noe bakenforliggende. Og som får en til å forlate teatret enda sintere og mer deprimert enn da man kom. Det er her katarsis kommer inn, fordi Ibsen skyver det negative så langt av man fornemmer at han hele tiden var klar over noe annet, som også var der - og som gir oss en følelse av at det positive vibrerer opp gjennom det negative.

Skien, september 2008