Kjærlighet i skogsglenna

Det er noe eget med Shakespeare i skævven. I London har det i snart hundre år blitt spilt suksessfulle Shakespeareoppsetninger på Regent’s Park Open

Romeo og Julie

av William Shakespeare

Gjendiktet av André Bjerke

Regi: Lars Harald Maagerø

Scenografi: Beate Munck

Lysdesign: Thorstein Bryde

Komponist: Morten Richter

Lyd: Leo Quentin Bækholt

Kostyme: Astrid Munch og Reidun Vildalen Severinsen

Thaulowhullet 7. juli 2022

Air Theatre, mens tyske Shakespeare Company Berlin har gjort det til en tradisjon å spille utendørs i naturparken Südgelände i Schöneberg. I Norge har Thesbiteateret, som med sine femti år kan smykke seg med tittelen «Norges eldste friteater», gjort det mislykkede vannreservoaret i Frodeåsen i Tønsberg til sin utendørsscene. Thaulowhullet stod tomt under pandemien, men i år fyltes skogen nok en gang av lokale teaterpublikummere.

Romersk paradis

Forrige gang Thesbiteateret satte opp Romeo og Julie var det i Anders T. Andersens regi i samarbeid med Teater Ibsen. Resultatet var en røff, bearbeidet versjon full av kokain og utbrente biler som fikk strålende mottakelser. Årets versjon, regissert av Lars Harald Maagerø, går i en helt annen retning – Thaulowhullet er blitt forvandlet til et slags romersk paradis, med fjær og blomster i høye kjeramikkvaser og et vannbasseng i marmor sentralt plassert på skogbunnen. Skuespillerne er ikledd elisabetanske brokadekostymer i sommerlige farger, og sceneskiftene foregår til forhåndsinnspilt harpeklimpring, elektronisk synth, gospelaktig piano og dramatisk orgelmusikk.

Det er med andre ord ganske deilig i deilige Verona, i alle fall i utgangspunktet, og skuespillernes bruk av scenografien speiler lekenheten i Maagerøs oppsetning. Det gjøres dynamisk bruk av det frodige scenerommet – balkongscenen foregår med Romeo på tribunen og Julie på broen oppe i kløfta. Vannbassenget fyller flere funksjoner underveis; Romeo spruter tøysete på Bror Lorenzo, ammen bruker det til å kjøle ned beina, og når Romeo og Julie endelig blir viet er det stående på hver sin bassengkant. Senere blir bassenget brukt i mordforsøk, og det er på en forhøyning midt i vannet at Julie legger seg ned, tilsynelatende død og innhyllet i hvit tyll. Scenen i Capulets krypt er i det hele tatt slående vakker, med fabelaktig brukt av lys – familien plasserer fakler på bassengkanten, og når Julie senere stikker kniven inn, lyser vannet rødt.

Julies stykke

Jeg vet ikke om det er skogen, spillet eller de enkle kostymene som gjør det, men Thesbiteateret har en egen evne til å sette teksten i forgrunnen. De mer poetiske partiene avløses av komisk leverte avstikkere som er med på å bryte opp det som lett kunne blitt en monoton fremføring av Shakespeares bildetunge tekst. Særlig samspillet mellom Fabian Lundes Romeo og Marit Simonsens frekke Mercutio fremhever alliterasjonene og homonymene («ikke last min list»), samt de mange språklige kontrastene i André Bjerkes oversettelse: «Kjøtt, kjøtt, hvor lett du faller i fisk!».

Fabian Lunde, som har vist seg som et komisk talent helt fra sine første ungdomsforestillinger i «Hølet», gestalter en energisk Romeo som briljerer med rabiat dans på Capulets ball. Samspillet med Tommy Taraldsviks vittige Peter er særlig morsomt. Lunde har også en god følelse av teksten; Shakespeares pentameter ser ut til å falle ham lett, og kunstpausen han legger inn etter å ha lyttet til Julies romantiske kvitring på balkongen («Da tar jeg deg – på ordet!») er kostelig – jeg håper det var bevisst. Ingeborg Engø spiller en åleglatt, hvitsminket Tybalt som virker direkte skremmende i skumringen, mens Tiril Engelstad er en strålende amme, som i hennes tolkning blir en varm, vimsete mamma.

Best er likevel Madeleine Barosen Herholdt i rollen som Julie. Hennes Julie er vimsete førstegangsforelsket; hun har en naturlig og åpen tilstedeværelse som fyller hele Thaulowhullet, og er den eneste som aldri må heve stemmen for å bli hørt tvers gjennom skogsglenna (dette til tross for at flere av hennes scener foregår helt bakerst på trebroen og trappen nedover fjellknausen). I tillegg har hun sterk komisk timing. I andre akt blir Romeo og Julie på mange måter Julies stykke – det er hun som må gjennomføre Bror Lorenzos risikable plan, og hun må gjøre det alene. Mye står og faller på denne rolletolkning, men Barosen Herholdt bærer tyngden av Julies kvaler på imponerende vis.

Fanger ikke alvoret
Disse fine aspektene ved Maagerøs oppsetning er med på å gjøre opp for litt flatt spill og tidvis lite subtil bruk av lyd og musikk. Årets oppsetning i Thaulowhullet er lett, livlig og aldri kjedelig, men greier heller ikke å favne alvoret i de unge elskernes skjebne. De dystreste sekvensene tøyer flere av skuespillernes dramatiske register, og de romantiske omgivelsene og humoristiske rolletolkningene dominerer selv når alvoret bør sette inn. Dette kommer best til syne når publikum stadig ler på feil sted i stykkets siste scener, selv når Romeo sitter i Julies krypt med giftflakongen i hånd. Det at Bjerkes tekst flere steder moderniserer teksten på uventede måter er kanskje med på å bidra til dette, for den stødige fremføringen av Shakespeares mangslungne replikker er og blir Thesbiteaterets største styrke.

(Publisert 08.07.2022)