Med kunnskap og intuisjon, teft og glimt i øyet skal BIT Teatergarasjen bygges!

18. juli gikk Sven Åge Birkeland bort og en hel epoke med ham! Han har stått for selve teatereventyret, det å bidra til å utvikle en ny forståelse for scenekunst uavhengig av den institusjonelle teaterhistorien. Selvfølgelig fantes det teater i Norge før Sven Åge Birkeland, men det var han som innførte en ny internasjonal dynamikk i norsk teater, noe som også var et sterkt bidrag til skandinavisk teater, slik Daniel Andersson pekte på da han snakket om Stockholm som periferi og Bergen som sentrum, i en kommentar i forbindelse med at han hadde erfart at Sven Åge var terminalt syk. 

         Sven Åge Birkeland kom til Bergen og teatervitenskap på universitetet i 1982, sammen med en liten gjeng fra det sydligste Norge som alle satte spor etter seg; slik som Tone Tjemsland, Neil Fulton og Tone Avenstroup. Preben Faye-Schjøll kom også til Bergen og det samme gjorde Lisbeth Bodd. Det kokte i dette miljøet av ivrige studenter som på hver sin måte bidro til teatereventyret. Forholdet mellom teori og praksis ble ivrig diskutert på forelesningene vi hadde på UiB, i Villaveien 5, den gule villaen på høyden, samtidig som en ny idé så ut til å slå rot: Å skape en teaterfestival som skulle matche det som allerede skjedde i Amsterdam og København med forskjellige Gjøglerne kommer-festivaler. 

         Bergen Internasjonale Teater, senere BIT Teatergarasjen, begynte å ta form med Birkeland, Tone Tjemsland og Preben Faye-Schjøll i bresjen, i 1983. Selv stilte jeg meg til disposisjon når det gjaldt å definere trendene som var avgjørende for de internasjonale miljøene, i skjæringspunktet mellom teaterlaboratorier, folkelig-teatrale grupper og etter hvert visual performance og visuell eller likestilt dramaturgi innenfor både performativt teater og dans. 

         I denne fasen ble ideen om å fange opp det nye teatret født. Det skulle være forestillinger som kunne overraske og «ta publikum på sengen», slik som Théâtre du Radeau fra Frankrike, som kom med flere forestillinger til Bergen og møtte superlativer i uttalelser fra teaterkritikere og teaterfolk. Eller jeg kan nevne Michael Laubs Remote Control Productions, som var mer postmoderne og formmessig noe mer kontroversiell med sitt multimedia-uttrykk og personlige historier hentet fra dagbøker så vel som fra crime-sjangeren. 

         Danske Billedstofteater og senere Hotel Pro Forma var tilsvarende med på denne dansen omkring teatrets gullkalv — som altså hadde Bergen som sin beitemark i disse årene hvor alt kunne skje. Den bergenske mesenen Johan Fredrik Kroepelin stilte kontor til disposisjon for Bergen Internasjonale Teater, og i 1990 åpnet Teatergarasjen, som skulle bli så legendarisk i det internasjonale miljøet. BIT gikk over til helårsdrift, åpnet Prøverommet for unge kunstnere som ville utvikle sine egne ideer. De samlet også deltagere fra Skrivekunstakademiet i Hordalands dramatikerkurs, som for eksempel Finn Iunker og Marianne Solberg. De utviklet ideen om kanapeen, en dramatisk kortform som kunne varme opp for de store internasjonale kompaniene - eller det kom utvekslingsstudenter, særlig fra Tyskland, slik som André Eiermann, som her tok de første skrittene mot det postspektakulære teater. Eiermann er senere kommet tilbake til Norge og er i dag professor i teatervitenskap ved Universitetet i Agder. 

         Baktruppen ble plukket opp av Tom Strombergs Theater am Turm i Frankfurt am Main, og alle var spente på hvordan det skulle gå i forbindelse med visningen av Germania Tod in Berlin, etter Heiner Müller, i 1989. Det pågikk febrilske debatter, og til festivalen i 1988 hadde Ritsaert ten Cate og Hugo de Greef kommet til Bergen for å se om det virkelig skjedde noe i Norge og Skandinavia. Og det fant de ut at det gjorde, og dermed kom flere skandinaviske kompanier ut i verden.  

         Fra 1990-tallet og utover på 2000-tallet kom så de små festivalene i oktober, Oktoberdans og Meteor, og BIT engasjerte seg samtidig sterkt i samarbeid med partnere i EU, under programmer som House on Fire og Apap. Sven Åge Birkeland sto i spissen for hele denne virksomheten på en energisk måte. Han hadde klare formeninger om hva som kunne bli en god forestilling. Han hadde både kunnskap, intuisjon og ikke minst teft – kort sagt de kvalitetene som skal til for å bli en god dramaturg og kuratorkritiker, et begrep som viser til at en kunstnerisk leder eller kurator gjennom sin måte å velge ut på fungerer som en slags kritiker. 

         Sven Åge Birkeland hadde svært sterke meninger om hvordan kvalitet skulle være og var en kompromissløs utøver av faget «kuratorkritikk». Når han først hadde bestemt seg, gjennomførte han til punkt og prikke uten slinger i valsen. Etter hvert som den nye autentisiteten og den nye kommenterende dokumentarismen gjorde sitt inntog, kunne det blåse opp til storm, slik som i forbindelse med diskusjonen og kontroversene omkring Morten Traaviks Sløserikommisjonen, som preget debatten like før Birkeland ble alvorlig syk. BIT og Birkeland hadde vilje til å gjennomføre prosjektet på tvers av ekstern kritikk og motsetninger i forhold til deler av Oslo-miljøet.     

         På denne tiden hadde BIT Teatergarasjen vært uten fast spillested siden den «egentlige» Teatergarasjen ble revet i 2008, og BIT måtte arbeide nomadisk uten store scener. Denne fasen ble krevende, men BIT besto det nomadiske med glans – før de skal flytte inn i en ombygd svømmehall sammen med Carte Blanche. 

         Da blir det et enda større hav å svømme i for å si det metaforisk. 

Tang Fu Kuen fra Singapore er utnevnt til ny teatersjef og vil tiltre i desember 2022, og i mellomtiden er Karoline Skuseth konstituert teatersjef. Men det vil i alle fall være arven fra Sven Åge Birkeland som skal videreføres. Stiftelsen BIT Teatergarasjen vil fortsatt være selvstendig og BIT vil fortsette å være en internasjonal aktør. Med kunnskap og intuisjon, teft og glimt i øyet skal den nye BIT Teatergarasjen bygges! Det gjorde Sven Åge Birkeland med den gamle. Etter 38 år som kunstnerisk leder etterlater han seg et kompromissløst livsverk. Men hans teft og glimt i øyet vil fortsatt følge oss!

Knut Ove Arntzen er emeritert professor i teatervitenskap ved Universitet i Bergen

(Publisert 20.07.2022)