Mørk triade under sommersola

Auksjonshuset Sotheby’s i New York solgte nylig en godt bevart originalutgave av William Shakespeares Comedies, Tragedies and Histories fra 1623. Med burgunderrød bokbinding, gulnede sider og elisabethansk engelsk, er den leselig til tross for å være nesten 400 år gammel. Denne kulturskatten kunne bli din for bare 1,5-2 millioner amerikanske dollar og ble til slutt solgt for 2,4 millioner amerikanske dollar torsdag 21. juli. Om du istedenfor tar turen innom utendørsteateret Delacorte Theater i Central Park, kan du gjøre som seks millioner andre har gjort før deg – nyte en Shakespeareproduksjon gratis i sol, regnvær eller under stjernehimmelen. Shakespeare in the Park feirer i år sitt 60 års jubileum. De har stått på barrikadene for å tilby høykvalitetsproduksjoner av Shakespeares skuespill som er tilgjengelige for alle, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn, etnisitet eller funksjonsnivå. Med et prinsipp om at kultur bør være “en fødselsrett for alle, og ikke et privilegium for de få”, har de hatt fokus på mangfoldig casting, tegnespråktolk og gratis inngang.

Kamp om tronen

Årets oppsetning følger teaterets demokratiske form. Richard III er verken en tragedie som Hamlet eller komedie som En midtsommernattsdrøm, men et historisk skuespill løst basert på reelle hendelser. Richard III handler om Rosekrigene (1455-85), den blodige maktkampen mellom to engelske adelsslekter. Kampene mellom Lancasterslekta, som angivelig brukte rød rose som symbol, og Yorkfamilien, som hadde en hvit rose i sitt våpenskjold, var en innviklet konflikt med mange vendinger. Richard of Gloucester, etterhvert Richard III, tilegner seg makten på manipulerende vis, gjennom å drepe sine rivaler, deriblant to unge nevøer, og inngår politiske ekteskap. Den enkle iscenesettelsen består av store, gotiske buer av grått metall. Tronen skiller seg ut fra de andre buene ved et stort, rødt og hvitt flagg. Den regjerende kongen har på seg en kappe dekket med stiliserte gullliljer, såkalte fleur de lis, et symbol for kongelighet, og utgjør scenens naturlige midtpunkt.

The Woman King

Den selvsikre og vågale Richard, som legger taktiske planer for å tilkjempe seg tronen, blir spilt av den svarte kvinnelige skuespilleren Danai Gurira. Kjent for sin rolle i superheltsuksessen Black Panther i 2018, er hun kveldens store Hollywoodtrekkplaster. Til tross for at Richard har pukkelrygg og klumpfot, er ikke Gurira redd for å stå rakrygget mens hun planlegger sin vei til toppen. Regissør Robert O’ Hara (kjent for det kontroversielle stykket Slave Play) har bevisst valgt å bruke en svart, kvinnelig skuespiller, for å tilføre en annen type annerledeshet til rollen, ifølge et intervju i NPR. For O’Hara er det viktig at kongeroller spilles av flere enn hvite cishet menn, og når en svart kvinne inntar en slik rolle, kan historien provosere fram andre tanker enn de som er etablert. Kongekonseptet castes utenfor en tradisjonell tolkning. En splitter ny film som følger et lignende spor, er The Woman King med Viola Davis som leder for et opprør mot britisk kolonialisme i dagens Benin, som annonseres på mange t-banestasjoner her i New York.

Ondskapens ansikt

Mye av humoren ligger i at arrogansen til tyrannen blir fremført karikerende, som for eksempel når Gurira refererer til karakteren sin i tredjeperson; “Richard loves Richard!”. Richard utviser nemlig flere atferdsmønstre og/eller personlighetstrekk som ligner på psykopati, narsissisme og machiavellianisme. Tilsammen utgjør disse uhyggelige trekkene det psykologer kaller for den mørke triaden. Narsissismens egosentrisme og den manglende empatien og normbrytende atferden til de med antisosial personlighetsforstyrrelse (å omtale folk som psykopat regnes som politisk ukorrekt og faglig utdatert) er velkjente, men machiavellianisme er kanskje mindre kjent. Det henviser (ifølge enkelte psykologer) til en manipulativ, kynisk og kalkulert tilnærming til livet hvor man ser bort ifra moral og etikk, og til personer som ikke skyr noen midler for å oppnå makt og innflytelse. Begrepet er avledet (eller oppkalt) etter Niccolo Machiavellis beskrivelser av hvordan lede en stat i boka Fyrsten (1513). Det er uvisst om Shakespeare hadde lest Machiavelli, men en lesning er at Richard III er en karikert versjon av Machiavellis teorier, ifølge British Library.

Richards andre drapsoffer, tronarvingen Edward, har etterlatt seg en enke, som Richard vil inngå et politisk ekteskap med, lady Anne Neville, spilt av Ali Stroker. Samspillet mellom den satiriske Gurira blir høynet av Strokers direkte utspørring av Richards absurde forklaringer på sine dystre motiver. Stroker er den første skuespilleren i rullestol på Broadway, og under hennes inntog på scenen jubler publikum. Richard lykkes i å overbevise om at han drepte hennes ektemann fordi lady Anne er så uimotståelig. Han frir til hennes forfengelighet, og det med suksess.

Inkludering på flere nivåer

Shakespeare in the Park tar misjonen om å demokratisere teatret på største alvor. Før forestillingen begynner, står det en land-anerkjennelse på skjermene. De anerkjenner Lepanenasjonen, urfolkene som levde i dette området, og det afroamerikanske nabolaget Seneca Village, som lå der før det ble en park. O’ Hara har valgt å overføre funksjonsvariasjonene fra tittelkarakteren til hans medspillere. Som nevnt sitter Lady Anne i rullestol, mens skuespiller Greg Mozgala, som spiller både Edward IV og Henry VII, har cerebral parese, og birolleinnehaver Matthew August Jeffers er kortvokst. Fyrstinnen av York, spilt av Monique Hult, bruker tegnespråk på scenen, og iblant svarer de hørende medskuespillerne på tegnespråk tilbake, inkludert hovedrolleinnehaveren. Valget å ha skuespillere med såpass varierte evner, er med på å normalisere funksjonsvariasjoner, og ikke stigmatisere nedsatte funksjonsevner ved å knytte det opp til en despotisk hovedkarakter.

Public Theatre har i nesten førti år tilbudt forestillinger med tegnspråk, og samarbeider nå med den ideelle organisasjonen Hands On, for å sikre at døve får delta i New Yorks kulturtilbud på lik linje med andre, gjennom å tilby tolk, lære opp organisasjoner i hvordan de kan forbedre deres tilgjengelighet og andre initiativ. På forestillingskvelden har de som trenger tegnspråktolk, en egen seksjon av salen, hvor tolken står i midten. Tolken var samkjørt med utøverne som brukte tegnspråk, så det ble ett fokuspunkt av gangen. En slik dedikasjon til å gjøre teatrene mer tilgjengelig, er en viktig del av å sikre økt tilgang for folk med ulike behov.

Forbi selvbedraget

Stykkets svakhet er i mine øyne den begrensete plassen som er viet Richards tvil og paranoia. Det kom helt på tampen av de to timene og 40 minuttene (Richard III er Shakespeares nest lengste verk, etter Hamlet). Da har han mareritt hvor spøkelsene av de han har drept på sin vei til toppen, forfølger ham, og vi får plutselig se en annen side av ham. Det bryter med forventningene og tilfører dybde til den ellers selvgode karakteren. Stykket kunne gjerne gravd mer i Richards bakside, det hadde gitt mer variasjon.

I Richard III har regissøren viet mye plass til en mangfoldig casting. Men dynamikken i castingen, manglet i tolkningen av hovedrollen, der skuespilleren ikke fikk vist de mer komplekse lagene til Richard før drømmesekvensen mot slutten. Til tross for at rollen ofte spilles som underholdningsartist og rettet mot publikum, hadde det vært fint om skuespilleren fikk anledning til å vende mer innover, forbi det overfladiske, selvsikre skallet. Det hadde muligens gitt en noe repetitiv rolle mer å gå og følge med på.

(Publisert 26.07.2022)