Til Sven Åge

Ingri Fiksdal, koreograf:

Kjære Sven Åge. 

Tusen takk for de femten årene jeg fikk samarbeide med deg. Jeg husker tydelig vårt første ordentlige møte i baren på den gamle Teatergarasjen. Jeg var nyutdanna koreograf og håpet at du ville vise en versjon av avgangsforestillinga mi. Isteden foreslo du at jeg heller skulle jobbe videre og lage noe nytt; du ville co-produsere. Det var viktig å bli trodd på og støttet av deg på et tidlig tidspunkt og det gjorde at jeg begynte å se for meg et liv som koreograf (og her har jeg nok selskap av mange kunstnere både i Norge og internasjonalt).

Siden har du vært en klippe av en samarbeidspartner, et fast holdepunkt i et omskiftelig og uforutsigbart arbeidsliv. Du har alltid vært overmenneskelig god til å svare på henvendelser (særlig med tanke på at du må ha fått hundrevis hver dag), og sendte ofte meldinger for å sjekke inn. Dette dagligdagse arbeidet vitner om stor omtanke for dine samarbeidspartnere og en særegen interesse for hva vi drev med. Noen ganger kalte du forestillingene jeg lagde for perler, mens andre ganger var det mer kritiske tilbakemeldinger å få (men du ville likevel gjerne sette meg i kontakt med en kollega i Polen som hadde likt arbeidet, og fortsatt co-produsere neste arbeid).

Tusen takk for ditt mot, din generøsitet, ditt skarpe blikk, din evne til å støtte og inspirere, til å se de store linjene og drive feltet vårt framover. Far vel!

Kristian Seltun, teatersjef, Nationaltheatret:

Da Sven Åge Birkeland gikk i bresjen for å etablere Bergen Internasjonale Teater i 1983, var det genuint nybrottsarbeid som ble gjort. For selv om Black Box teater og Teaterhuset Avant Garden ble etablert omtrent på samme tid, var det en avgjørende forskjell mellom disse og Bergen Internasjonale Teater: Det kuraterende leddet. Black Box teater og Teaterhuset Avant Garden var kunstnerstyrte og eid av de frie gruppene som hadde rett til å spille der. Dermed ble profilen deretter. I Bergen var det skarp profil og kompromissløs programmeringsvilje fra første stund. Siden har Trondheim og Oslo fulgt etter og lagt seg på samme linje, og Norge kan skilte med det sterkeste miljøet av programmerende teatre i Norden. Dette skylder norsk scenekunst Sven Åge Birkeland en stor takk for.

Det var Sven Åge som foreslo at jeg som 27-åring skulle søke stillingen som kunstnerisk leder på Teaterhuset Avant Garden, og at jeg skulle dra til Trondheim og lage en slags avdeling av BIT der oppe. Og det var vel i grunnen også det vi gjorde. Jeg var så og si daglig på telefonen med Sven Åge (og ikke minst også Mette Helgesen, på det administrative) og jeg nøt godt av både kunnskap og erfaringer, men kanskje viktigst av alt: Nettverket. For Sven Åge kjente alle de kule folkene og han delte dette villig vekk med meg. Det var en generøsitet der og en vilje til å få ting til som var helt unik. Det var altfor lite penger, men det var kraft i samarbeid. Og var det en ting Sven Åge kunne, så var det å samarbeide med andre. Tilsvarende teaterhus rundt om i Europa co-produserte kompanier og kunstnere man hadde felles interesse for, gjennom å legge penger eller det man hadde av andre ressurser i potten. Her var Sven Åge blant pionerene. Og kunnskap. Den ressursen som ligger i faglig styrke, teft, god orientering og de riktige kontaktene var kanskje den mest avgjørende. Kall det gjerne kredibilitet. Sven Åge Birkeland hadde kredibilitet så det holdt. 

Første gang jeg var i Brussel med Sven Åge, var rett etter at jeg hadde begynt å jobbe på Avant Garden. Jeg kjente den belgiske scenekunsten godt, men bare utenfra som publikummer og student. Sven Åge kjente alle, og vi var i en rekke møter med folk som for meg på den tiden var store stjerner. Om kvelden tok vi en øl på hotellet og jeg måtte spørre: Nå har vi vært i møter hele dagen og snakket om fremtidige prosjekter i alle, men vi har jo ingen penger, så hvordan ser de egentlig på oss her? Er vi bare bønder i byen? Ja, svarte Sven Åge, vi er bønder i byen – men vi er jævlig kule bønder i byen. 

I en periode på rundt 15 år reiste jeg mye med Sven Åge, til festivaler, til programmerende teatre. Graz, Wien, Beograd, Zagreb, Hamburg, Berlin og New York var alle frekvente reisemål i tillegg til en rekke andre. Sven Åge hadde dessuten sitt forhold til Frankrike og Paris. Og så var det Belgia selvsagt. Brussel, Antwerpen, Gent og Leuven. Eller en snartur til Kortrijk. Eller Hasselt. Jeg minnes også en veldig hyggelig middag i Mechelen, før vi skulle se Abattoir Fermé. Vi drakk en bra Vino Nobile. For Sven Åge var det dette det handlet om. Å lete seg frem til det neste, det nye. Det ble en livsstil. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med. 

Hjemme handlet det om å skape det kuleste teaterhuset av dem alle. Teatergarasjen finnes ikke lenger, men for et sted det var. Å være teatervitenskapsstudent i Bergen på nittitallet med Nøstegaten 54 som fast hangout var helt fantastisk. Alt som ble vist der var interessant. Og mye av det var i verdensklasse: Théâtre du Radeau, Michael Laub og Remote Control Productions, tg STAN, Forced Entertainment, Rosas, Raimund Hoghe, The Wooster Group… Og Baktruppen, Verdensteatret og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt! Byens kuleste bar var det også der. Jeg husker en liten, svart-hvitt annonse i Bergens Tidende: «Vi har skjenkebevilling, rikelig med toalettkapasitet – og et pokker så godt høstprogram.» 

Med Sven Åge Birkelands bortgang har en nøkkelfigur i europeisk samtidsorientert scenekunst forsvunnet. Han vil bli sterkt savnet. Jeg og mange med meg kan takke ham for så mye. I noen sammenhenger alt.

Øyvind Berg, poet og tidligere medlem i Baktruppen:

19. juli kom den triste nyheten om at Sven Åge Birkeland er borte.

Jeg har tenkt mye på ham i de siste månedene, og visste godt hvor dårlig han var. Likevel kom det som et sjokk.

Vi har kjent hverandre i nesten førti år.

Sven Åge bygde opp Bergen Internasjonale Teater – fra ingenting, til å bli vår epokes viktigste norske scenekunstinsitusjon.

Ingen andre har gått så elegant fra pønk til institusjonsbygging.

En stor livsgjerning og et stort tap.

Langt inn i språkløsheten beholdt han sin kritiske sans og sin åpenhet, med en balansedans få forunt.

Når noen har lagt ned et stort arbeid som mot alle odds bærer så mange frukter, er det bare å bøye seg i støvet etter ham.

Det ble forunderlig vellykket.

Grethe Melby, lektor og teaterkritiker:

Da jeg som student på Skrivekunstakademiet i Hordaland ble kjent med BIT Teatergarasjen, kjente jeg igjen ånden fra da jeg var med i Lillehammer Amatørteater og sammen med Stig Werner Moe laget noe som het Teaterfabrikken. Vi var ungdommer som ville noe mer enn å spille historiske spel på Maihaugen. På Teatergarasjen var det alt mulig, og det var et miljø som var veldig formativt for en ung student. I løpet av de årene som har gått siden da har mye skjedd, men alltid har BIT Teatergarasjen vært et viktig referansepunkt. Også når jeg har vært irritert og uenig. Det er vel i grunnen slik at Sven Åge Birkeland og miljøet rundt lærte meg å verdsette nettop dette: Å dele erfaringer man senere kunne være rykende uenige om. 

Melanie Fieldseth, skribent og dramaturg: 

Sven Åge hadde en fininnstilt radar for potensial og teft for å gi muligheter til riktig tid. For min del gjaldt det en anbefaling om å overta som dansekritiker for Bergens Tidende da Marit Strømmen dro østover. Det var i 2004. Jeg var nylig ferdig med hovedfag i Teatervitenskap og hadde vært i kretsen rundt BIT Teatergarasjen som frivillig medarbeider og som medredaktører i tidsskriftet 3t som benyttet Teatergarasjen som uformell base. Kritikergjerningen i BT bidro til å åpne flere dører som skribent og ledet til mulighetene jeg fikk som utvalgsmedlem og senere scenekunstkonsulent i Kulturrådet. 

Faglig sett har jeg BIT Teatergarasjen å takke for en vedvarende interesse for dansekunst og koreografi. Festivalen Oktoberdans, både gjennom det kunstneriske programmet og utallige seminarer, har vært avgjørende. Sven Åge fanget opp generasjonen av koreografer som begynte å lage forestillinger rundt århundreskiftet. Kunstnerskapet til blant andre Hooman Sharifi, Mette Edvardsen, Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, Henriette Pedersen og Kreutzerkompani har bidratt sterkt til å forme min forståelse av hva dans og koreografi kan være. Ved å presentere deres arbeider over tid ga Sven Åge både kunstnerne og publikum mulighet til å utvikle seg. 

Sven Åge var opptatt av kunst, ikke sjanger, og la vekt på viktigheten av kontekst. Kunst med nerve var et mantra. Det er mange forestillinger og prosjekter som kunne løftes frem som eksempler, men jeg nøyer meg med å nevne Kjetil Kauslands No Más (2008). Kanskje en av de korteste forestillingene jeg har opplevd, men de få minuttene den varte gjorde uutslettelig inntrykk. 

Jeg avslutter med Sven Åges egne ord fra et intervju jeg gjorde med ham i 2008 for herværende tidsskrift: «Bruk teater som en arena. Det skal ikke være drevet av regler. Jeg driver et laboratorieteater. Teater som kalkulert risiko. Jeg har mange laster og jeg gleder meg over hver eneste en.»

Lise Risom Olsen, skuespiller, scenekunstner:

Kjære Sven Åge,

jeg kom med toget til Bergen på begynnelsen av 2000 og hadde gjort litt research og funnet ut at Teatergarasjen, det var et teater hvor sånne som Forced Entertainment og Tg STAN - som jeg nettopp hadde sett, spilte. Og det var i Norge, i Bergen! Jeg troppet opp på kontoret nede på kaia og møtte de kuleste folka; Sven Åge, Mette og Lars Ove. Jeg fikk jobb, og Mette, som hadde hørt at jeg nettopp var kommet til byen, sendte med meg en grønn, gammal lenestol og sa jeg skulle pelle meg ut før de angra. Sven Åge stod ved siden av og gliste. Rough love - fra første øyeblikk. Det var det første møbelet mitt i Bergen, og er en av de få tingene jeg har tatt med meg hit til Berlin. Jeg sitter i den nå, mens jeg skriver dette. Ikke at den er spesielt pen eller noe, på ingen måte, men den hører liksom til. Teatergarasjen hadde nemlig anskaffet seg noen kule møbler: den beryktede gule sittegruppen på Mezzaninen. Og med det begynte mitt eventyr de neste ti (?) årene med alle disse fantastiske menneskene, og deg, Sven Åge, som hadde startet det hele. Fra festival, til det kuleste teateret overhodet, et sted som for meg var helt fantastisk og utenkelig, at dette fantes i lille Norge!

NONcompany ble til i den gule sofaen, der vi satt med Teatergarasjens frankeringsmaskin og fikk frankert den første søknaden to på tolv før fristen. I den sittegruppen møtte jeg så mange mennesker som har betydd og betyr veldig mye for meg. Og fra den gule sofaen lærte jeg mine viktigste leksjoner av å observere deg Sven Åge: mot! Når alle tror ideen er galskap: kjør på! Alt er lov, så lenge det innebærer en viss risiko.

Vi hadde Annie Sprinkle og Motorhead, og Wooster Group og Rosas og gravemaskinkonsert med Kaptein Kaliber og Robert Lepage med ti tonn utstyr (eller noe sånt) og bryllup og Motus og Superamas og musikkkorps om hverandre og vi skallet alle hodet i tribunen der vi satt under den, i baren, til neste dag begynte å gry. Vi passet på geiter og kunstnere og publikum og hverandre. Vi moppet gulv til uendeligheten og grillet på kaia og snakket om kunst og kitsch og politikk og musikk og livet og om kunst igjen.

Takk for all den vanvittige inspirasjonen, Sven Åge, takk for alle eventyrene, takk for alt jeg lærte og for alt det du gjorde for oss og for scenekunsten og for byen og for å sette landet på scenekunstkartet. Jeg hadde ikke vært den samme uten. God reise.

Karoline Skuseth, konstituert teatersjef BIT teatergarasjen:

Sven Åge ga meg ansvar og armslag helt fra starten, da jeg ble ansatt i BIT for 11 år siden. Jeg ble tidlig vant til hans «Go for gold!», og jeg visste at jeg hadde ham i ryggen. Gjennom disse årene har Sven Åge vært veldig viktig for meg, både som menneske og som fagperson. 

Vi har fungert som en liten familie i våre kontorlokaler ytterst i Strandgaten. Gjennom tiår med opplevelser og møter med banebrytende og sjangerdefinerende scenekunstkompanier fra Europa og resten av verden, har vi i administrasjonen vært på utallige reiser sammen. Vi har hatt som mål å bringe verden til Bergen, og det føles som at vi har reist langt.

Årene siden gamle Teatergarasjen i Nøstegaten ble revet i 2008 har krevd mye av oss som institusjon, i bølgedaler av fremdrift fram mot at et nytt teater skulle bli en realitet. For Sven Åge har det aldri vært noe alternativ å gi seg.

Når jeg forteller kollegaer i utlandet at vi programmerer og co-produserer mellom 45 og 50 unike produksjoner årlig, og samtidig har vært nomader i vår egen by i 14 år, blir det ofte møtt med forbauselse. Det sier seg selv at det har krevd en sjelden form for utholdenhet for å få dette til å fungere. 

Sven Åge fikk oppleve at hans arbeid for et nytt teater endelig kommer i havn i Sentralbadet, der riveprosessen starter i løpet av høsten. Det er et stort ansvar vi nå forvalter, et scenekunsthus vi ønsker at skal bli en raus smeltedigel for den frie scenekunsten i flere generasjoner framover.

I vår seneste samtale fortalte jeg ham om de siste skissene fra Sentralbadet, arkitektenes forslag til materialvalg og farger. Men det er ingen tvil om at det som vil være mest definerende for vårt liv i Sentralbadet er arven etter Sven Åge. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at denne blir ivaretatt.

Morten Traavik, regissør:

ET HULL I HJERTET 

Det er ikke synd på Sven Åge. 
Han som etter eget, høyst troverdig, utsagn var sykemeldt totalt én dag i løpet av sitt arbeidsliv. 
er gått av banen tjue minutter før fulltid til hele stadions stående applaus. 
Han har gitt mange nok målgivende pasninger nå og spilt mange nok av oss så bra som vi kan bli, 
dyrket frem og løftet frem andre livsverk på skuldrene av sitt eget bredeste og største. 
Det er oss som står igjen det er synd på. 
Vi er så mye fattigere nå, her vi står litt tafatte og utspredte igjen rundt et nydannet Stillhetens Hav av fravær. Don’t it always seem to go, that you don’t know what you’ve got till it’s gone? 
Et fravær av fandenivoldskhet, av faglig og menneskelig teft, og ikke minst kombinasjonen av disse, av toleranse, av mangfold, av alvor i lek, av ekthet, som jeg tror stadig flere i miljøet vil føle på etterhvert som tiden gjør ham fjern og mytisk. 
Det jiddisch-engelske språket har et eget begrep for Sven. De kaller ham mensch: 
en som drives av en grunnleggende anstendighetsfølelse, et trygt og avklart verdisyn, mer enn enn av begjær etter bekreftelse, anerkjennelse, likes. En man kan stole på, en som har både øye og hjerterom for Den Andre, og/men som handler med heder og integritet uansett hvilken vei vindene blåser. 
Så: hvile nå, far. Strekke ut. Ta en røyk (til). Sette sammen fiskestangen. Dingle med beina. Ta vare. Under en annen sol enn vår. 
In a place where there are no men, strive to be a man. For man, read Sven.

(Publisert 25.07.2022)

(Lise Risom Olsens tekst er tidligere publisert på Facebook, red. anm.)