Hans-Thies Lehmann (1944-2022)

Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe.

En av vår tids viktigste teatervitere har forlatt scenen: Hans-Thies Lehmann døde 16. juli, i en alder av 77 år, etter langvarig alvorlig

sykdom. 

Sammen med sin kone, den greske teaterviteren Helene Varopoulou, hadde Lehmann valgt Aten som sentrum for de siste årene av sitt liv. På samme måte som i sin teaterteori, hvis bredde han nok en gang demonstrerte gjennom sitt opus magnum Tragödie und dramatisches Theater fra 2013, vendte han slik også i det praktiske liv tilbake til stedet for det vestlige teatrets opprinnelse, som samtidig var utgangspunktet for hans refleksjoner omkring det postdramatiske teater. Om Postdramatisches Theaterskrev Lehmann nemlig ikke for første gang i sin bok med denne tittelen fra 1999, som gjorde ham internasjonalt berømt og som i mellomtiden er oversatt til mer enn tjue språk. 

Allerede i Theater und Mythos (1991), som bærer undertittelen Die Konstitution des Subjekts im Diskurs der antiken Tragödie (konstitueringen av subjektet i den antikke tragediens diskurs), benyttet han seg av dette begrepet, som opprinnelig ble utmyntet av Andrzej Wirth. For Lehmann dreide dette seg på den ene siden om å gi en nærmere definisjon, både i estetisk og teaterhistorisk henseende, av de teaterformene som inntil da stort sett ble betegnet som postmoderne.[i] På den andre siden skulle begrepet mer spesifikt vise at disse teaterformenes «ikke-dramatiske forfatning på eiendommelig vis har noe til felles med teatrets (europeiske) begynnelse»[ii] i antikkens Aten. Denne begynnelsen betegnet Lehmann på en tilsvarende måte som predramatisk.[iii]

Den begrepslige triaden predramatisk – dramatisk – postdramatisk skulle han så ta opp igjen i Tragödie und dramatisches Theater. Slik ble det enda tydeligere at hans refleksjoner rundt det postdramatiske teatret faktisk bare utgjør en relativt liten del av en historisk sett mye større anlagt forskning, som Lehmann selv beskrev som sin «flere tiår lange beskjeftigelse med emnet tragedie»[iv]. 

Å verdsette Lehmann først og fremst som det postdramatiske teatrets teoretiker, er riktignok både nærliggende og rimelig i lys av den usedvanlig store innflytelsen til Postdramatisches Theater. Men hvis hans fortjenester som teaterviter skal ytes rettferdighet, bør dette fokuset ikke overskygge de større sammenhengene som hans refleksjoner omkring det postdramatiske teatret står, og oppstod, i.

Det som gjennomgående var Lehmanns hensikt med begrepsbruken, var å «tydeliggjøre at det dramatiske paradigmet (…) kun var en av de mulige variantene til teaterkunsten», og at dette paradigmet var «av en høyst relativ betydning og gyldighet, som selv i Europa var begrenset til noen få århundrer.»[v] Og dersom man vil verdsette rekkevidden av Lehmanns forskning, gjelder det i samsvar med dette å betone, at også denne forskningen på langt nær begrenser seg til begrepet postdramatisk teater, og at den er like lite fiksert på de tilsvarende teaterformene. Å snevre inn perspektivet på Lehmanns forskning til temaet postdramatisk teater, ville være å forholde seg til denne forskningens faktiske rekkevidde på samme måte som de små, intime scenerommene i det naturalistiske teatret ifølge Lehmann forholder seg til det antikke amfiteater; et teateranlegg som ikke bare var stort i seg, men også åpent overfor omgivelsene.[vi] «Som med polis», skriver Lehmann i Theater und Mythos, «står teatret i en direkte forbindelse til naturlandskapet omkring», som atenerne forestilte seg som «gjennomtrengt av guddommelige krefter»[vii]. Og av særlig stor betydning i denne sammenhengen er blikket på havet: 

Havet utgjør, i likhet med landskapets karakteristika overhodet, et vesentlig element i teatrets ‘opsis’: over teateranlegget, lundene, landskapet og ytterst i horisonten, havet, som man mente at også guden Dionysos en gang hadde kommet fra. Havet: en realmetafor for den ekspanderende verdensmakten, et sted for utforskning, for erobring, og ganske visst også for fare.[viii]

Når man erindrer Hans-Thies Lehmann, er en vakker forestilling at han i de siste årene av sitt liv hadde mulighet til å la blikket vandre over dette atenske sceneriet. Og forhåpentligvis kunne han, gjennom blikket på dette vesentlige elementet i teatrets ‘opsis’ (hvis avgjørende betydning for den tragiske erfaringen han i særdeleshet framhevet i Tragödie und dramatisches Theater), med en viss tilfredshet se sitt livsverk avrundet. Skuet lar seg i hvert fall også forstå som en realmetafor for Lehmanns teatervitenskapelige forskning: Det billedlig- og anskueliggjør hans tese at «theoria aldri helt kan adskilles fra theatron»[ix], som han skrev med referanse til de to begrepenes felles etymologiske rot: det greske verbet theastai (å skue).[x] Likedan kan det han skriver om havet forstås på metaforisk vis i denne sammenhengen. For utforskning stod uten tvil i forgrunnen for Lehmannsteatervitenskapelige sjøreiser. Men han lot seg heller ikke avskrekke av farer – slik som faren for kritikk av fagfeller, som muligens opplevde den internasjonale suksessen til Postdramatisches Theaterlitt som erobringsfelttoget til en ekspanderende verdensmakt.  

Sammen med håpet om at Lehmanns blikk på denne landskapsmessige realmetaforen ga ham fred ved slutten av livet, blander det seg riktignok også inn en annen antagelse. For på grunn av sin sykdom har han sannsynligvis på en særlig måte merket denne «farlige, ukontrollerbare overmakten», som mennesket, ifølge ham, ser seg utsatt for i det attiske teaterrommet, og som gjør «at det på scenen eksponerte, skjøre kroppsvesenet kan oppleve seg hensatt i en svak og ensom posisjon.»[xi]

Men nettopp det å kunne oppleve seg selv på denne måten, er ifølge Lehmann den avgjørende kvaliteten ved det attiske teatret. Nærmere bestemt bidrar denne erfaringen av rom til en konstitusjon av subjektet, som ikke på kartesiansk vis lar det framstå «som en tendensielt selvrefleksiv identitet, transparent for seg selv, som en suveren instans og herre over egne valg», men som et «sted for spørsmål, uvisshet, en nølende fremtreden fra en tidligere ikke betvilt integritet.»[xii] Slik sett er det å håpe på at Lehmann, kanskje nettopp gjennom en slik erfaring av rommet, kunne finne noe som hjalp ham i å gå døden i møte med en viss sinnsro. 

At et slik perspektiv ikke lå ham fjernt, gir hans beskjeftigelse med Heiner Müller, som likedan var en viktig del av hans forskning, også tydelige indikasjoner på. I Postdramatisches Theaterforklarer han for eksempel det hyppig betonte sceniske nærværet (Präsenz) som et presens (Präsens), som «nødvendigvis uthuler og unnslipper nærværet»[xiii], som permanent splittes opp i «nye fragmenter av ‘for et øyeblikk siden’ og ‘om et øyeblikk’», og som dermed har «mer med døden, enn med teatrets berømte ‘liv’ å gjøre.»[xiv] Og han siterer Müller med ordene: «Det særegne ved teatret er ikke de levende tilskuernes tilstedeværelse, men tilstedeværelsen av de potensielt døende.»[xv]      

Hans sete på teatervitenskapens Olympen, som han nå har inntatt som avdød, er det uansett ingen som kan reise tvil om. Men å se ham for seg som en slags hinsidig Nestor, som ser ned og følger med på den videre utviklingen av faget sitt, er en måte å erindre ham på som Lehmann selv neppe ville ønsket. Det hadde trolig falt ham mer i smak å forbli innblandet i teatrets teori så vel som praksis, slik som ett av de gjenferdene han skrev at det vrimler av i Heiner Müllers verk.[xvi] Både teaterteoretikere og teaterpraktikere vil i hvert fall tjene på å fortsette å beskjeftige seg med Lehmanns tenkning, og å tre inn i det Heiner Müller kalte «dialog med døde»[xvii] med ham. Og siden «dialogen med de døde (…) ikke må avbrytes før de tilkjennegir hvilken fremtid som ble begravet sammen med dem»[xviii], kan Lehmanns samtalepartnere glede seg til en lang og produktiv dialog. For Lehmann er en død som fortsatt har mye å meddele, og i arven han etterlater seg, vil man fortsatt finne adskillig av betydning for teatrets og teatervitenskapens fremtid – eller: fremtidens teater og teatervitenskap. Allerede «de gamle grekerne befolket scenen i tragedien med døde»[xix], skrev han i sin tekst om Müllers gjenferd. Og det er mer enn sannsynlig, at også Lehmanns gjenferd til stadighet vil vende tilbake på scenen. I erindring om denne betydelige teaterviteren vil man i hvert fall yte ham størst rettferdighet, dersom man, i Müllers forstand, ikke slutter å forholde seg til ham som «både ‘dialogpartner og dialogforstyrrer’»[xx], en som alltid vil stille spørsmål ved de rådende oppfatningene om teatret.   

Bibliografi:

Kluge, Alexander, og Heiner Müller, Ich bin ein Landvermesser, Gespräche mit Heiner Müller. Neue Folge. Hamburg: Rotbuch Verlag, 1996.

Lehmann, Hans-Thies, Theater und Mythos. Die Konstitution des Subjekts im Diskurs der antiken Tragödie. Stuttgart: Metzler, 1991.

– «Müllers Gespenster». I Hans-Thies Lehmann, Das Politische Schreiben. Berlin: Theater der Zeit, 2002, 283-300.

– Postdramatisches Theater (3. forandrete utgave). Frankfurt am Main: Verlag der Autoren, 2005 (1999).

– Tragödie und dramatisches Theater. Berlin: Alexander Verlag, 2013.

Müller, Heiner, Gesammelte Irrtümer. Interviews und Gespräche. Frankfurt am Main: Verlag der Autoren, 1986.

–  Gesammelte Irrtümer 2. Interviews und Gespräche. Frankfurt am Main: Verlag der Autoren, 1990.