Ingen svekkelse av skuespillernes vilkår

Det pågår en frisk debatt om fremlegget til ny særavtale mellom NSF og Det Norske Teatret. Debatt er alltid av det gode, men jeg opplever at saken, selve utgangspunktet, er utilstrekkelig belyst og rommer en rekke misforståelser. Det Norske Teatret har naturligvis ingen interesse av å svekke skuespillernes vilkår. Tvert imot. Skuespillerne våre, deres ambisjoner og velbefinnende har høyeste prioritet for teatret, og for meg som teatersjef. Selvsagt kan det være uenigheter, selvsagt vil det være skuffelser, selvsagt vil det oppstå konflikter på et stort teaterhus. Det er tross alt over 600 mennesker som jobber for oss årlig, og som har sine ulike preferanser og drømmer. Men først og fremst er huset fylt av omsorg og respekt. For hverandre, og for våre høye kunstneriske målsetninger.

Så til saken, i et forsøk på å oppklare evt. misforståelser eller uklarheter:

1.         Dette er ikke en avtale som DNT verken er avhengig av eller forsøker å «presse frem». Dette er derimot en avtale som NSF sitt valgte styre mener gir sine medlemmer forbedrede vilkår. Den er noe dyrere for teatret enn dagens, men i likhet med NSF synes vi den har mange positive forbedringer og avklaringer. Hva NSF sine medlemmer ender med å stemme forholder vi oss nøytrale til, men det er selvsagt synd om saken avgjøres basert på et misforstått faktagrunnlag. 

2.         Slik jeg ser det vil et slikt avtaleverk være til gunst, både for våre skuespillere og for frilanserne. Mye av grunnen til at dette har blitt en sak er nemlig den særdeles rause permisjonspraksisen DNT har lagt seg på. Vi strekker oss utrolig langt, og bruker utrolig mye tid på å legge til rette for våre skuespilleres ambisjoner utenfor teatret. Vi innvilger minst 95% av alle permisjonssøknader, og det er flere årsverk som bruker store deler av sin tid på dette. Det er fint for våre skuespillere, og det er fint for mange frilansere som får sjansen når noen går i permisjon. Vi ønsker å fortsette denne praksisen. I inneværende år er det nærmere 20 skuespillere i kortere eller lengre permisjoner. Mye av problemstillingen bak dette avtaleframlegget handler om hva som skjer når skuespiller i permisjon kommer tilbake og forestillingen med frilanseren fortsatt står i repertoaret. Denne problemstillingen har man i liten grad i et teater som spiller en-suite, for da er siste forestilling bestemt på forhånd. Når kontrakten til frilanseren er over, kan teatret selvsagt ikke uten videre legge to lønninger der det var budsjettert med en. Noen ganger vil teatret ha mulighet til å forlenge. Et typisk eksempel vil være om en hovedsceneforestilling går veldig godt, og gir teatret noen ekstra midler å bruke. Andre ganger er situasjonen kanskje en annen. En mindre Scene 3-produksjon f.eks, med lite besøk, men som det kan ha stor kunstnerisk verdi å spille en eller to ganger i måneden litt utover, eller kanskje på en festival. Før vi bestemmer at det ikke går, evt at vi må ha en overtakelse, så har vi tenkt at det er en god ting å spørre frilanseren om man har lyst og mulighet til å spille på noen få gitte datoer, mot forhøyet betaling. Dette er altså ikke et ønske om «løsarbeid» eller «på bekostning av sosiale rettigheter». Dette er altså et spørsmål som kommer ETTER at en kontrakt er utløpt, og når man står UTEN MULIGHET til å forlenge den. Blir det nei til avtalen, så er det helt greit, men hvordan det blir bedre for våre skuespillere har jeg vanskelig for å se. Tvert imot. Vi må nok da justere permisjonspraksis noe for å sikre at vi kan spille forestillingene våre, og vi må kanskje bruke noe mere overtakelser internt. For frilanserne vil det bety at man ikke får spørsmål om å spille videre etter at kontrakten er utløpt, og for noen vil det nok være synd. For enkelte ville noen definerte kvelder, mot god betaling være et godt bidrag i en frilanstilværelse. På samme måte som definerte og avtalte dager i en annen stor kulturinstitusjon, NRK, sikkert er det.

3.         Det blir hevdet at det er urimelig å «låse» seg på datoer frem i tid, og at dette kan gjøre at frilanseren ikke kan takke ja til annet arbeid. Men slik er det jo å være frilanser. På godt og vondt så styrer man sin egen kalender, og takker ja til ulike former for arbeid på ulike datoer. Et eksempel: DNT blir med jevne mellomrom invitert til ulike festivaler eller gjestespill, gjerne i utlandet. De ligger frem i tid. Om en frilanser har vært med i den inviterte forestillingen, så mener vi det er naturlig å spørre vedkommende om de har lyst og kan på de aktuelle datoene, selv om de ligger langt frem i tid. Jeg tror de fleste forstår at teatret ikke kan bla opp 7-8 månedslønner mens man venter på å dra på festival. Man må finne en annen løsning. Da er det greit med et avtaleverk som sier noe om hva som kan avtales med frilanseren. Alternativet blir jo å ikke reise, eller ta en overtakelse, Det er vanskelig å se hvem som er tjent med det.

4.         Dette er ikke en utvikling mot løsere og dårligere kontrakter. Dette er noe vi har tilbudt ved få anledninger, og basert på et ønske om å fortsatt kunne tilby noe til en frilanser vi ellers ikke har midler til å beholde etter at kontrakten er gått ut. Vi har i denne prosessen gått grundig tilverks med NSF. De har fått oversendt alt av dokumentasjon på utviklingen på DNT. Den viser motsatt bilde av det som blir påstått. Antallet lange kontrakter har gått opp, og antallet skuespillerårsverk er blitt flere. Det er bra.

5.         I den nåværende avtalen kan man ansette skuespillere midlertidig i inntil et år. Det står ingenting om noen nedre grense. Man kan ansettes i f.eks. 14 dager uten noen forutgående kontrakt. Dette har vi, sammen med NSF, ønsket å gjøre noe med. Derfor har vi sagt at evt korttidsansettelser kun kan komme etter en lengre kontrakt, minimum 3 måneder. Vi har også ønsket å styrke varslingsfrister, og betaling. Det burde være godt nytt.

Det Norske Teatret er blitt et fullskala repertoarteater, slik man kjenner det fra bl.a Tyskland. Det innbærer endringer. Den viktigste er kunstnerisk. Istedenfor den tidligere tradisjonelle høstmusikalen, som man spilte hver dag fra september til jul kan vi nå utfordre både publikum og skuespillere på en annen måte. Denne høsten er det bl.a. Arne Lygres Tid for glede, Fuglane i regi av Luk Perceval, åtte timer Kristin Lavransdatter i regi av Kjersti Horn, og Blokk til blokk av Don Martin og brødrene Castro som fyller Hovedscenen. På scene 2 og 3 får bl.a Vinge/Muller, Lisa Lie og Pia Maria Roll råde grunnen. Det er en positiv og viktig utvikling, som jeg vet skuespillerne heier på. Så innebærer det også at man må se på om et avtaleverk som er tilpasset ensuite-drift bør gås gjennom på nytt. Det har vi gjort, i god dialog med NSF og kommet til et resultat som begge parter ser på som en klar forbedring.

(Publisert 29.08.2022)