Å slippe teatret inn i teksten

– Du, Inger, hva er det med Peer Gynt som gjør at det settes opp og opp igjen, er det blitt en slags Hamlet? Mye lettere å skjønne hvorfor Et Dukkehjem f. eks. settes opp igjen og igjen? Ja, for Peer Gynt ble jo skrevet som et lesestykke og det blir vel neppe lest i dag? 

– Definitivt ikke. 

– Men man får jo til godt teater av det? 

–  På Gålå har de gått mer tilbake til den originale tekstutformingen, det vil si – de har jo klippet og limt i teksten, men den fremføres nå på riksmål og dermed kommer tekstens iboende rytme sterkere frem og det krever jo sin teknikk.

–  Men er det sånn at vi etter årets versjon på Gålå, har fått en helt ny fortolkning; tekstnær som den er blitt og samtidig som hele Peer Gynt-karakteren har fått en fremstilling vi kan forstå i vår tid; for eksempel dette at vi mener at Peer her fremstilles som et mobbeoffer og som dermed sliter og muligens har fått et rusproblem, som gjør at hele Peer Gynt kan leses som en skikkelig badtrip? At hele teksten er en delirisk fortelling? 

– Tiden vi lever i er jo helt delirisk den også! Og da blir det jo heller ikke pussig at Solveig venter på ham, for hvis du mener at han går gjennom en avrusing gir det jo mening for Solveig å vente – for han kommer tilbake og de finner hverandre. Solveig fant noe hun syntes var verdt å vente på?

– Vi har jo i årevis syntes at Solveig som sitter der og venter er helt håpløs – hvem gidder vel det? Og ikke minst i vår tid? Vi var jo unge bevisste kvinner på syttitallet. Herre min hatt! men i denne historien tror vi at hun faktisk gjør det fordi hun vet at nettopp de to vil mestre det Peer må igjennom?

– De gjør også slutten på en ganske frekk og modig måte, skikkelig «hjerte/smerte», men jeg elsker det, for et håp det lå her.

– Men som i Vegard Vinge og Ida Müllers Hedda Gabler, ser vi jo at de ulike fortolkningene tar teatret inn i teksten på en måte som gir nytt liv, ny relevans – det blir faktisk aktuelt i vår tid. Nå er selvsagt Vinge/Müller mye mer ekstrem i uttrykket, men det som er spennende her er jo opplevelsen av at teatret tar over – dette snakket vi jo også om i forbindelse med Tid for glede – at teksten slipper teatret inn? 

– Det som skjer i publikums, iallfall i vår persepsjon, er jo at alle disse tre sterkt tekstbaserte forestillingene, Tid for glede, Hedda Gabler og Peer Gynt, bare vokser og vokser i oss etterpå. Så det store spørsmålet er jo hva det egentlig er som skjer når teatret slippes inn i teksten så totalt og fullstendig? 

– Se på oss to da, Inger? Her har vi i et langt scenekunstliv vært opptatt av tid, rom, visualitet, bilder, rytme, og forholdet dem imellom, så plutselig spiller teksten nesten hovedrollen?

 –  Kan det ha noe med at teksten i disse forestillingene inngår i en annen form for balanse med øvrige teatrale uttrykk? Som tvinger oss til å «se teatret» og ikke først og fremst «se teksten» om du skjønner? 

–  Husker du tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg som hadde lest enten det nå var høst- eller vår programmet for norske teatre og oppdaget at det skulle lages tre-fire produksjoner av et eller annet SHAKESPEARE-stykke og lurte på nødvendigheten av å gjøre flere produksjoner av det samme stykket i samme sesong? Kunne man ikke bare sende en på turne?

–  Ja, men Tove – vi var jo enige med Berg den gangen!

– Det var jo fordi vi visste at det ville bli gjort på samme måte – 

–  Ja, Hamlet var Hamlet, var ikke noe å lure på.

–  Og derfor er det jo fantastisk å se at det går an å si at Gålås Peer Gynt i år ikke er som mange andre Peer Gynter, hvis du skjønner?

– Nettopp, det kan man jo si om Vinge/Müllers Hedda Gabler også! Og det er ikke på grunn av en masse artige påfunn, men selve tolkningen blir satt i en annen og nyskapende sammenheng.

– Ja, det minner meg om en liten disputt jeg hadde for mange år siden med en norsk regissør som hevdet at han var for faen meg eksperimentell. Han hadde malt en skuespiller i rødt!

– Og sånne eksperimenter var det jo mye av, men det gjorde ikke så mye med innholdet, eller utvidet og utfordret tolkningsmulighetene – det var jo for å si det med Mummimamma: Bare «for effektens skyld»

– På Gålå f. eks. – får man en sterkt medrivende visuell komponent i selve naturen og ikke minst de skiftende lysforholdene – jeg har jo sett flere gode Gålåversjoner før, og hver gang har det å oppleve Peer Gynt utendørs vært slående og vakkert. 

–  Men scenografien, av Genevieve Lizottes, må vi si noe om – den er jo i seg selv en form for et abstrakt episk uttrykk. Scenografien er rett og slett med-fortellende.  Den inngår i vår oppfatning av Peer slik at vi kan delta inn i hans mentale landskap på en helt annen måte enn tidligere. Den spiller på lag med naturen, mens tidligere har det jo i større grad vært naturen som var scenografien. Nå blir jo skuespillerne og scenografien bærende komponenter i fortellingen. Og vi får en Peer som ikke forlater oss – nettopp fordi regissøren Per Olav Sørensen, scenografen, musikken og skuespillerne får frem en Peer av og i vår tid, et emosjonelt ras av en karakter som åpenbart er sårbar, og som gir oss et bilde på et utsatt menneskes måte å håndtere livet sitt på. Og det som er interessant er jo det mangefassetterte bildet vi trekkes inn – her er det ikke ene og alene kampen om det onde og det gode, mellom det sanne og det usanne. Dette er en sammensatt versjon som speiler vår sammensatte forvirrende virkelighet, der det ikke lenger finnes den hele og fulle sannhet. Eller sagt på en annen måte – mange stemmer påberoper seg sannheten. 

–  Men saken er jo at sannheten har mange stemmer. Peer Gynt på Gålå og kanskje enda mer Vinge/Müllers Hedda bringer oss ned på grunnfjellet – på spørsmålet om hva er det egentlig å være menneske? 

Og det er teatret som åpner for nye tanker – som altså ikke gir oss fred lenge etter at forestillingene er sett. Og som gir oss en form for happy ending – altså gir oss håp.

– Kanskje kan vi si at de litterære inngangene til teksten på scenen er stengende, mens teatrets innganger i sin totalitet åpner? Og teatrets innganger i dag er jo preget av at vi hele tiden spør etter relevans? 

–  Ja, men det vil jo alle si at de gjør, men det er ikke alle som greier – her er vi jo tilbake til at hele det kollektive arbeidet må besvare spørsmålet om relevans.

–  Hva var det vi ble enige om; Jo, at vi skulle se etter den teatrale nødvendighet – og nå er vi åpenbart i en tid hvor den teatrale nødvendigheten tvinger oss inn i tekster vi trodde vi kunne? Skuespillerne og teksten tar oss jo med storm i hver av disse oppsetningene, ikke sant? Det er noe forløsende over norsk scenekunst for tiden som gjør at jeg gleder meg til høstens oppsetninger. 

(Publisert 12.08.2022)

I spalten kommenterer Inger Buresund og Tove Bratten aktuell debatt og scenekunst.