Dansekonsert i høyspenn

I forestillingen Into The Open forenes dans og konsertformatet av det belgiske kompaniet Voetvolk. Siden 2007 har koreograf Lisbeth

into the open

Konsept: Lisbeth Gruwez og Maarten Van Cauwenberghe

Koreografi: Lisbeth Gruwez med utøvere

Utøvere: Francesca Chiodi Latini, Celine Werkhoven, Artemis Stavridi, Misha Demoustier, Maarten Van Cauwenberghe, Frederik Heuvinck, Elko Blijweert

Musikk: Dendermonde

Dramaturgi: Bart Meuleman

Lysdesign: Yann Windey

Kostymedesign: Jean-Paul Lespagnard i samarbeid med Muriel Kunkel og Marcelo Chaviro

Lyd: Bart Van Immerseel

Produksjon: Voetvolk vzw

Dansens hus, 23. september 2022

Grower og komponist Maarten Van Cauwenberghe arbeidet med samtidsdans og performance. Kompaniets navn betyr infanteri på nederlansk, og forestillingen ble en heftig marsj. Musikkens oppbygning, gjennom gradvis tilføring av lag, fikk skape forestillingens utvikling. Fraværet av et narrativ satte dessuten fokus på øyeblikket. Og mot slutten av konsert-performancen lykkes også Into The Open i å få et stivt publikum til å slå seg løs

Å bryte løs fra tvangstrøyer

Hovedscenen på Dansens Hus er for anledningen rigget som en konsertscene. Trommis Frederik Heuvinck kommer først ut på scenen, med en ølboks i hånden. Han gjør et poeng av å åpne ølboksen – som også blir konsertens første lyd – til beskjeden latter fra salen. Deretter kommer resten av bandet, og konsertforestillingen er i gang. De fire danserne Francesca Chiodi Latini, Celine Werkhoven, Artemis Stavridi og Misha Demoustier entrer scenen som om det var en catwalk. I klesstil og attitude minner de litt om det italienske Eurovision-vinnende rockebandet Måneskinn. De begynner å kle av seg, først de røde og svarte skinnjakkene, så lag på lag av plagg på overkroppen. Ved det nest siste plagget stopper de midt i en positur med plagget over ansiktet og albuene i været.

Trøyen tas ned, så opp, og så ned igjen. Den samme bevegelsen gjentas i en loop, som om danserne forsøker å bryte seg løs fra tvangstrøyer. Når tøyet dras over ansiktet og posituren holdes i noen sekunder, ser det samtidig ut som danserne har iført seg masker – noe som gir en følelse av at tiden har stoppet. Dansernes stakkato bevegelsesloop jobber her motstrøms musikken, som er noe monoton under dette første settet.

Iført en leopardtopp danser Stavridi med Demoustier, som nå er i bar overkropp; en intim sekvens som ender med at de begynner å kline, som om de selv er et forelsket par på konsert. Denne scenen er imidlertid bare et brudd i bevegelsesmaterialet, som etter hvert blir enda bråere og skarpere, og svært repetitivt – det er visstnok dette det kunstneriske laget bak Into The Open selv kaller for «bodyrock». Hva begrepet «bodyrock» innebærer foruten at det sikter til at to verdener forenes, forblir imidlertid uklart – men målet ser ut til å være å få publikum selv til å delta ved å danse,

Trommene er gjennom hele konsert-performancen et bærende element og et anker for de øvrige utøverne. Dansen relateres i svært stor grad til perkusjonens suggererende effekt, både gjennom synkroniserte bevegelser til trommens takt, men også i det mer «frie» bevegelsesmaterialet bestående av headbanging og det som ellers minner om rockemusikeres bevegelser. To av musikerne, gitarist Maarten Van Cauwenberghe og bassist og tangentinstrumentalist Elko Blijweert, blir etter hvert en aktiv del av koreografien idet de danner en bevegelig sirkulær formasjon rundt danserne mens de spiller og danser med. Her smelter samtidsdansen sammen med noe man kanskje kan kalle konsertscenens moderne «folkedans». Materialet virker å være ganske fritt, men likevel kunne jeg se koreograf Lisbeth Gruwez stå bak teknikerbordet bakerst i lokalet og veive med armene som for å instruere danserne.

Å få sitt publikum til å danse

Etter en 20 minutter lang etablering av Into The Open, går Stavridi bort til en mikrofon og snakker til publikum. Hun ber oss om å komme nærmere scenen og stå tettere på aktørene før neste låt spilles. Kroppsspråket til danserne oppfordrer oss samtidig til å slippe oss løs – danse og gjerne synge med på refrenget. Det tar noen låter, men ved forestillingens slutt har publikum inntatt en ny rolle; flere danser, eller beveger kroppen mer aktivt til musikken. Det får meg til å tenke på forskjellen mellom den impulsive dansen publikum og musikere tyr til på en konsert, og disse dansernes koreograferte dansekonsert. Ironisk nok ligger det ikke like naturlig for publikummet på Dansens Hus å bevege seg, og danserne blir dermed nødt til å aktivere oss. Men med musikkens energiske tempo og komposisjon får vi til slutt den støtten vi trenger i transformasjonen fra en stillestående gruppe til en bevegelig masse.

Heliumballongen som den åttende aktør

Flytende på lydbildet som signaliserer introduksjonen av et nytt element, kommer en stor grå heliumballong svevende over publikum. Sekvensen er rolig og interessant å se på. Ballongen blir som en ny aktør, som holdes i live ved at publikum dytter den opp i lufta igjen hver gang den daler. Musikken gir ballongen en særegen karakter, og får meg i et øyeblikk til å tro at lyden kommer fra ballongen. Van Cauwenbergh evne til å følge ballongens bevegelser på el-gitar er sømløst og sofistikert. Ballongscenen får meg også til å tenke på potensialet som ligger i møtet mellom bevegelse og live musikk, og at jeg savner å se danseforestillinger der musikere er med på scenen.

Ekstranummeret – som jo enhver vellykket konsert har – gjøres på en betingelse: «You have to dance up here on the stage with us», sier Van Cauwenbergh. Heldigvis er det et større antall ungdommer enn vanlig blant publikum (kanskje et resultat av at forestillingen er en del av Ultimas program?), og nærmest alle hopper opp på scenen for å danse. Å se ungdommene ta imot oppfordringen til å feire øyeblikket var tilfredsstillende, vakkert og rørende. Situasjonen fikk meg til å tenke på hvor mange slike konsertopplevelser disse unge har vært frarøvet i løpet av perioden med nedstengninger. Og selv om jeg bare ble stående å se på var euforien i rommet såpass smittende at jeg opplevde meg selv som en av dem som danset på scenen.

Levende musikk i dans

I takt med musikken i Into The Open kom jeg innom flere tanker om bruk av levende musikk i dans. Et minne om pianisten som spilte da jeg som barn gikk på ballett lurer jeg på om er en død praksis. Ballettlærerens fokus på at vi måtte følge pianistens takt var vel så viktig som at den eldre damen bak tangentene fulgte oss. Mange dansere arbeider aktivt med musikere både under og etter utdanning, og flere eksempler kan trekkes frem, slik som Hooman Sharifis Sacrificing (2021) der hans solo til Motorpsycho også hadde en konsert-perfomancepreget stil til heavy rock.

At flere dansere jobber med et format som nærmer seg konsertformatet eller klubbformatet viser betydningen av den direkte interaksjonen mellom musikere og dansere. Enkelte instrumenter er fysisk krevende og noen ganger kan den observasjonen i seg selv være et bindeledd mellom en instrumentalist og en danser som begge bruker kroppen for å skape scenekunst. Noe Into The Open gjorde et poeng ut av i en pausesekvens ved at trommisen gikk foran trommesettet og begynte å tøye beina sine sammen med danserne. I Into the Open lå styrken ved å ha live musikk på scenen i at musikernes bevegelsesmønster var like viktig som dansernes.

Dansekonsert

I takt med musikken i Into The Open fikk jeg vekket flere minner om andre situasjoner der jeg har opplevd samspillet mellom levende musikk og dans. Blant annet begynte jeg å tenke på pianisten som akkopagnerte danseklassene da jeg som barn gikk på ballett. Jeg husker at ballettlæreren minnet oss på at det var vel så viktig at vi fulgte pianistens takt, som at den eldre damen bak tangentene fulgte oss. Jeg tenkte også tilbake på Hooman Sharifis forestilling Sacrificing (2021), en dansesolo der han deler scenen med bandet Motorpsycho, som også hadde en konsert-perfomance-preget form der samtidsdans møter heavy rock. Både Sharifis forestilling og Into The Open gir rom for en direkte interaksjon mellom musikere og dansere. Into The Open gjorde imidlertid et tydeligere poeng ut av at både dansere og musikere bruker kroppen til å skape scenekunst. I en pausesekvens gikk trommisen da også foran trommesettet og begynte tøye beina sine sammen med danserne. Det var her Into The Opens bruk av live musikk på scenen hadde sin styrke; at musikernes bevegelsesmønstre var like viktige som dansernes.

(Publisert 28.09.2022)