Dette er en annen realistisk tekst

 En kulturell vinter er på vei. Over hele Europa merker bransjen vår at gufset fra pandemien ikke har sluppet taket. Det meldes om sviktende publikumsbesøk, strammere økonomi og om hjerneflukt. Nå står en vinter med økte renter, høyere energipriser og forverret privatøkonomi for døren. Overalt spår eksperter at forbruket på opplevelser, kunst og kultur er det første som blir kuttet. Er det rart kulturfeltet skjelver?

Espen Klouman Høiner er en som har spurt seg om ikke denne kriselignende tiden er den rette for å endre kurs, for å foreta en omkalfatrende livsendring. I likhet med kunstnere over hele den vestlige halvkule ser han ut til å bale med store og til dels eksistensielle spørsmål som koker ned til «hvorfor gjør jeg dette?» Og som så mange kjenner han på et ubehag ved yrkesvalget. Han sporer en fremmedgjøring og en større distanse til det han muligens en gang hadde en brennende pasjon for. Tendensen er sterk i flere bransjer og mange har tatt det store steget og virkeliggjort drømmen om noe annet. Overgangene i arbeidslivet har vært merkbare i kjølvannet av pandemien.

I essayet «Den mest realistiske teksten jeg har skrevet på lenge» setter Høiner ord på disse følelsene. Ønsket om å grave i jorda fremfor i tankene. Om å se noe vokse, om å se resultater av arbeidet manifestere seg i noe sunt, bærekraftig, næringsgivende og håndfast. Og han gjør det med en teaterkunstners sans for dramatikk. Vi kan formelig se for oss hvordan Høiner faller på kne foran stikkelsbærbusken nederst i hagen sin og desperat framfører sine argumenter for hvorfor teatret ikke lenger er til å holde ut. Det hele koker ned til at det norske scenekunstfeltet er så gjennomsyret av nyliberale strukturer at den reelle muligheten for å lage noe som kan kalles «scenekunst» er for liten. 

Det kan godt være. Høiner har mange forklaringer for hvordan dette har skjedd. Han bruker velkjente virkemidler og han bruker akademiske tungvektere til å grunngi hvorfor han mener at teatret er redusert fra å være en «dynamisk og levende kunstform, til å bli til et produkt med nytte- eller nytelsesverdi innenfor etablerte politiske og kommersielle logikker.»

For oss som leser Shakespearetidsskriftet er det underholdende å henge med på Høiners tirade; mot institusjoner, det frie feltet, mot kapitalisme, nyliberalistiske strukturer, Kulturrådet, mot opplevelsesøkonomiens underholdningstvang, mot koloniseringen av markedet, kulturindustrien og mange flere ikke-personifiserte størrelser i de strukturene som omgir oss. Med ett unntak; 

«Alle disse markeds-, informasjons- og kommunikasjonssjefene på mellomledernivå ved teaterinstitusjonene har fått en uforholdsmessig stor makt til å definere og sette premissene for hva teater skal være, og hvem det skal være for.» 

Jøss! 

Det er ikke mange av oss. På Det Norske Teatret er vi to. Tilsvarende antall finner du på andre institusjonsteatre. Og for de som kjenner teatrene, er vi også veldig lett å identifisere. 

«Så skulle man da tro, eller i hvert fall håpe, at de som besitter disse maktposisjonene hadde en slags — om ikke kjærlighet eller ømhet for teatret — så i hvert fall en viss forståelse for teater som kunstform. Det har de ikke. De er tvert i mot kunstfiendtlige i sin insistering på å gjøre en hver teaterforestilling til en standardisert og lett gjenkjennelig forbruksvare for de kjøpesterke målgruppene deres. Og prøver man å argumentere kunstens sak i møte med disse kreftene er svaret at man er «vanskelig», «utilgjengelig» eller «elitistisk». Alt blir snudd på hodet, ikke sant? Kunstneren og verket er et problem som institusjonen må tøyle og strigle, slipe ned kantene på, så man til slutt kan markedsføre et risikofritt og gjenkjennelig produkt til forbrukerne sine.»

Vi kjenner ikke Høiner, og han kjenner ikke oss. Men etter til sammen 53 år med erfaring fra denne bransjen – ja, for vi tilhører også Det Norske Kulturlivet – er det kanskje på tide å heve stemmen i møte med slik uopplysthet. I alle fall oppklare misforståelser som er i ferd med å gå over i det konspiratoriske. For er det ikke slik at når mørket senker seg over sinnet, så finner man seg en syndebukk for all misère? Gjerne en syndebukk man vet det er enkelt å hakke på. Som aldri tar til motmæle. 

I vårt daglige virke på Det Norske Teatret møter vi alle slags teaterkunstnere, fra de som vil på forsiden av Se og Hør til de som innimellom snakker med stikkelsbærbusken sin. De færreste vil i fullt alvor – og heller ikke ved hjelp av ironi – hevde at vi insisterer på å standardisere forestillingene deres til en forbruksvare for våre (personlige?) kjøpesterke målgrupper. I alle fall ikke direkte til oss. Det er kanskje enklere når man sitter bak tastaturet? Og ikke vet hvem det er man beskylder for slike skumle hensikter. Hele begrepsbruken til Høiner er skremmende, og det virker som et forsøk på å skape et fiendebilde der slikt ikke finnes. Vi kan berolige Høiner. Å vie yrkeslivet sitt til teatret krever faktisk en viss forståelse for kunstformen. Og en stor porsjon kjærlighet til den også. Drivkraften er å la andre – kall det middelklassekulturkonsumenter, publikum, eller mennesker om du vil – møte et kunstverk som gir dem «muligheten til å gripe verden på andre og nye måter enn den tidligere har gitt seg til kjenne for oss på», som Høiner beskriver det. Hans ønske, i likhet med vårt, er at mennesker i møte med et kunstverk kan få noe vekket til live i seg. Det er ikke mer eller mindre edelt enn det. 

Høiner føyer seg med sine betraktninger om kunst inn i en debatt som har pågått i mer enn hundre år. Ønsket å nærme seg kunst som involverer både tenkning og følelser på samme tid, kunst som en form for åndelighet – ingen ting av dette er nytt. Høiner ønsker muligens en estetiserende kunst, en kunst for kunstens egen skyld, apolitisk og uten bindinger, og vi klandrer han ikke for det. Men premissene for denne eller annen teaterkunst og hvem den skal være for, legges altså ikke i avdelingene for marked, info og kommunikasjon. Det har vi mange andre som tar hånd om i feltet. At vinteren kommer, i alle betydninger av uttrykket, er sikkert. Det blir tøft fremover, og når krybba er tom, bites som kjent hestene. 

Høiner er ikke alene om å søke seg til noe annet. Vi opplever det i vår del av Det Norske Kulturlivet også. Men grunngivingen bør være anstendig. Vi ønsker oss et saklig klima i debattene som kommer nå. Ja, vi slåss mot kreftene i den mer kommersielle underholdningsindustrien, og, ja, vi jobber hardt for at mennesker skal oppsøke den kunsten som skapes i våre teaterhus. Det er ingen enkel jobb for tiden, men vi gjør den i sterk overbevisning om at scenekunsten har verdi. Vi jobber altså ikke mot den, og ser hverken på kunstneren eller verket som et problem. Det får nesten være grenser for selvpining. 

Thine Sletbakk Bugge, marked- og kommunikasjonssjef

Ida Michaelsen, informasjonssjef, Det Norske Teatret

Les Espen Klouman Høiners «Den mest realistiske teksten jeg har skrevet på lenge» https://shakespearetidsskrift.no/2022/08/den-mest-realistiske-teksten-je...

(Publisert 13.09.2022)