En ambivalent skogstur

Jeg er på vei ut til Kongsskogen på Bygdøy, mitt tidligere søndagsturområde, med en grundig veibeskrivelse fra kompaniet

resisting extinction

Konsept: Olive Bieringa

Regi: Otta Ramstad, Olive Bieringa

Medskapende utøvere: Maria Lothe, Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas, Ornilia Ubisse, Hanna Filomen Mjåvatn, Kristina Gjems, Nina Wollny, Oliver Connow, Uma Ramstad, Otto Ramstad, Olive Bieringa

Kostymedesign: Kristine Gjems

Forfattere: Laressa Dickey, Olive Bieringa

Bygdøy, 20. august, spilles 10. sept 2022

Bodycartography project i hånden. Kompaniet, som drives av dansekunstnerne Olive Bieringa og Otto Ramstad, befinner seg i skjæringspunktet mellom kunstproduksjon og aktivisme, og har tidligere vist stedsspesifikke forestillinger som Togethering (2019) på Schaus plass og a collection of fluid spaces (2022) på Norsk Teknisk Museum. I tillegg til veibeskrivelsen har kunstnerne hengt opp røde sløyfer på trær som viser vei til et lite skogholt. Utøver Anu Laiho møter meg på veien og gir meg praktisk informasjon for hva som skal skje videre. I skogholtet møter jeg resten av utøverne denne ettermiddagen; Ornilia Ubisse, Sigrid Vesaas, Uma Ramstad, i tillegg til Bieringa og Ramstad. Alle er kledt i grønne, lilla eller blå kjeledresser, i et mykt stoff med padding på albuer og knær. Forestillingen er deltagende, så jeg skifter om til uteklærne jeg har med meg. Imens ankommer tre publikummere til, så da er vi til sammen fire publikummere (inkludert et spedbarn) og fem utøvere.

Resisting Extinction består av flere ulike «praksiser for å leve og dø sammen på en skadet jord». Til et såpass alvorstungt tema er stemningen likevel lun og nedpå, været er varmt og en lett bris kommer inn fra Oslofjorden.

Å snakke om været/å snakke om klimaet

Ramstad kommer bort til meg og spør om jeg vil være med på en weather walk. Han forteller at weather walk er en samtale og at han kommer til å stille meg spørsmål og foreslå ting å gjøre sammen, jeg kan velge å bli med eller ei. Mens han leder meg inn i et skogsområde, spør han hvor jeg er fra og hvordan været/klimaet er der. Jeg kjenner på kontrasten mellom det å ha en uforpliktende samtale om vær og vind med noen man ikke kjenner og forestillingens tema om klimaødeleggelse, og gir et automatisk positivt svar slik at ikke samtalen skal bli for tung. Her kunne jeg valgt å legge ut om mine bekymringer rundt klimaendringene, men jeg velger heller å fokusere på at det er en fin dag å være ute i skogen på.

Samtalen kjennes snart mer naturlig. Ramstad stanser ved noen trær som visstnok er lindetrær, han forteller lidenskapelig om trærne og jeg blir konfrontert med kunnskap jeg ikke har eller har glemt. Han foreslår handlinger som minner om danseimprovisasjonsoppgaver, som å bevege seg i mellom og under grener, fort og sakte. Jeg knekker et par greiner og føler meg med ett som en mislykket hippie, men Ramstads kvikke og oppmerksomme ledelse gjør at jeg raskt glemmer meg selv og hengir meg til forslagene. Vi tar på trærne, både døde og levende, omfavner hvert vårt tre, før vi begge ligger på bakken. Jeg ser opp i løvverket som bader i sol, mens Ramstad inviterer til å lande i kroppen her og nå, før han forteller om mycel – et intrikat nett av sopptråder vi ikke ser, men som befinner seg under bakken og er bærende for økosystemet vårt. Jeg ser for meg en parallell virkelighet, litt som det onde parallelluniverset The Upside Down i Netflix-serien serien Stranger Things, bare at denne virkeligheten er stabiliserende og tar seg av nødvendigheter som nedbryting av død natur. Jeg merker at jeg er mottagelig for denne måten å gjen-lære kunnskap om naturen på, som en utvidet naturfagstime der jeg får sanse med kroppen min.

Sorgpraksis

Når vi kommer tilbake til skogholtet, venter resten av utøverne og publikummerne på oss. Bieringa forteller at neste del er en sorgpraksis der publikum får velge mellom tre ulike (skrekk) scenarioer: enten fryse i hjel grunnet mangel på husrom, drukne grunnet oversvømmelse, eller tørke ut grunnet vannmangel. De andre publikummerne har allerede valgt det første scenarioet, og jeg får beskjed om å legge meg på en brun skinnfelle på bakken. Jeg kikker opp på de krokete trærne som tegner mønstre på den solfylte, blå himmelen. Et ekorn klatrer forbi og kikker skrått ned mot oss. Bieringa guider oss gjennom den kroppslige prosessen ved å fryse i hjel. Hun beskriver de ulike stadiene i kroppen når kroppstemperaturen synker, at man blir forvirret og mister bevissthet og hvordan organene forsøker å beskytte hjertet helt til det slutter å slå. Jeg tenker på øyeblikk der jeg har sett nære familiemedlemmer dø og husker hvor rart det var å fortsette å puste når den andre ikke lenger gjorde det. Bieringa guider oss videre gjennom forråtnelsesprosessen etter døden, der kroppen gradvis brytes ned av bakterier, blir oppblåst av gasser og stinker. Jeg tenker på en venn som måtte skifte ut alt inventaret i hytta si etter et familiemedlem hadde dødd der brått og blitt liggende uoppdaget i flere uker.

Jeg merker at de kroppslige, naturvitenskapelige beskrivelsene av døds- og forråtnelsesprosesser appellerer mer til en krimaktig nysgjerrighet og spenningssøken enn til det følelsesmessige og eksistensielle aspektet ved tap, som sorg jo er. De fysiske beskrivelsene gjør også at oppmerksomheten min dreier seg om kroppen i seg selv og det at vi alle skal dø en dag. Jeg tenker at det hadde vært interessant om sorgpraksisen kunne handlet mer om scenariet å fryse i hjel kollektivt og hvordan dette kunne ha foregått, gjerne knyttet til omgivelsene våre her på Bygdøy, for å skape et konkret bilde av hva vi som samfunn er i ferd med å miste. Seansen avsluttes med at utøverne synger sangen «Hope comes», av det amerikanske bandet The Bengsons, a capella. Låta handler om at håp kan komme fra smertefulle steder og at det å anerkjenne at man ikke har det bra er å handle/ta stilling.

Mer kunnskap

For meg ble forestillingen Resisting Extinction som et rituale der jeg kunne reflektere over klimakrisen og konsekvensene av den. Samtaleformen i den første praksisen gav en uhøytidelig inngang til å lufte egne tanker og følelser og forestillingsmetoden i den andre praksisen skapte en avslappet atmosfære der jeg kunne ta inn over meg et eventuelt framtidig scenario. Den deltagende, åpne formen fikk meg til å tenke over min egen rolle i klimaspørsmålet og hvorvidt jeg kan gjøre mer for klimaet enn jeg allerede gjør. Slik aktiverer forestillingen en medansvarlighet som gjør meg mottagelig for verktøy og kunnskap jeg ikke allerede har. Jeg tenker at denne forestillingen først og fremst tiltrekker seg publikummere som allerede engasjerer seg i klimaspørsmål. Slik kunne forestillingen utfordret publikum ytterligere ved å gi enda mer kunnskap, både om naturen i seg selv og om de samfunnsmessige konsekvensene av klimaendringene.

Se også:

https://shakespearetidsskrift.no/2022/05/place-where-death-delights-help-living )

(Publisert 10.09.2022)