Feministisk svartmetall

Svartmetallen er noe av det mest maskuline jeg kan tenke meg, med sine nagler og iscenesettelser av død og undergang. Det er så

Witch Club Satan

Av og med Lost and Found Productions

Black Box teater, 21.–22. september

Spiller på BIT Teatergarasjen, 7. og 8. oktober 2022

utstudert aggressivt og dødsromantisk noen ganger, disse «forestillingene», at det blir ufrivillig komisk. Og komikk eller selvironi er det ikke mye av i denne sjangeren.

Derfor er det en ganske herlig å opplevelse å se Witch Club Satan, hvor tre damer fryktløst og insisterende trer inn i denne mytologien: Nikoline Spjelkavik på gitar, Victoria Røising på bass og Johanna Holt Kleive på trommer. De freser, skriker, hyler, roper med like stor kraft som mennene, men hele konseptet «svartmetall» blir noe helt annet når det er damer er i førersetet.

Forestillingen er også langt på vei en konsert, med konsertscene, scenegulv som på en vanlig konsert (inkludert publikum), og bilder i bakgrunnen, som samsvarer godt med hva man ellers også kunne forvente seg av et slikt band: krypende mark, kirkegårdsbilder, osv. Det drønner, rister og river i både lokalet og i kroppen med disse låtene: denne musikken manifesterer en rå kraft.

Hekser og frigjøring

Underveis er det noen drastiske temposkifter: rolige partier hvor en av skuespillerne fremfører små fabler om kvinner som er i kontakt med elementene – vann, ild og luft. Det er mytiske saker, dette, ikke direkte politisk. Det er lyrisk og fint, men jeg ser ikke helt noen sterke forbindelser med grunnkonseptet i disse intermezzo-eventyrene.

Når det gjelder teksten i låtene som fremføres er det mer vrient, som flere andre blant publikum også bemerket (jeg lyttet til hva andre kommenterte underveis). De fleste som har hørt svartmetall vet at teksten kan være vanskelig å få med seg fordi den ropes, hveses eller skrikes ut i et voldsomt tempo.

Likevel snapper jeg opp vridninger i dødsromantikken som kjennetegner svartmetall, som gjør dette mer politisk: hekser trer inn som en slags frigjøringsfigur, i tråd med hvordan for eksempel Silvia Federici skisserer heksa som opprørskraft mot patriarkatet i boka Caliban and the Witch (2002). Hekser manifesterer det menn gjennom historien har sett på som skremmende eller truende med kvinner, og det er effektfullt å skrive om denne historien som både Federici og Witch Club Satan gjør.

Transformasjoner og elementer er også et gjennomgangsmotiv. Damene går fra å være mer konvensjonelle svartmetallere, til å kle seg om til hvite, vevre kjoler, før de kler helt av seg. Omkledningene skaper effektive kontraster mellom stilisert femininitet og maskulinitet, og vrir om på stereotypiene – særlig er den nakne kvinnekroppen kraftfull når den er plassert midt i svartmetallens kraftvirvler.

Den nakne kroppen er ikke først og fremst sårbar eller et begjærsobjekt, forteller de oss, men en aktør, en kropp som bestemmer selv, en kropp som handler. Og det er her, som en visualisering av feminstisk aktørskap, forestillingens kjerne befinner seg. Witch Club Satan fusjonerer svartmetallen og heksemytologien til en slags feministisk urkraft som krever sin rett og sin plass.

Lek med identiteter

Disse omformuleringene av kjønnsidentiteter får i siste akt en ekstra omdreining når også skillet mellom menneske og dyr blir temaet. Utstyrt med dyremasker proklamerer de at det ikke er noen klare skiller mellom menn og kvinner, dyr eller menneske. Witch Club Satan leter altså i et slags førmoderne forestillingsrom etter noe rituelt som kan realisere denne type forvandlinger, uten at det er helt klart hva hensikten eller målet er med disse seremonielle partiene.

Jeg syns også konseptet overselges litt når man, på Black Box teater sine hjemmesider, kan lese at de fremfører et «dramatisk rituale med ukjent virkning» og «aktører og publikum (inkluderes) i et iscenesatt rituale hvor teatrets og musikkens transformative potensiale utforskes og testes». Eksakt hva dette egentlig betyr eller hvilke virkninger som er påtenkt er med andre ord uklart, men det er ikke så farlig.

Det er først og fremst måten de tærer på den sedvanlige, maskuline svartmetall-mythosen dette er effektivt. Om man leter etter feministisk svartmetallkatarsis, vil man få renset opp i systemet her.