God på bunnen

En skuespiller (Stian Isaksen) kledd i dykkerutstyr venter på oss utenfor publikumsinngangen. Han ønsker oss velkommen til undervannsverdenen.

FORBUDEN FUKT – DEN LILLE HAVFRUEN ARILD

Regissør og dramatiker: Ivar Furre Aam

Scenograf og kostymedesigner: Helena Zaïda Schaber

Lysdesigner: Markus Tarasenko Fadum

Lyddesigner: Michael Dahlen

Med: Julie Bjørnebye, Sofie Huijs, Stian Isaksen, Tom Styve og Anne Guri Tvedt

Teater Innlandet, Hamar kulturhus, 15.september, spilles t.o.m. 17.09.2022

På scenen henger det brede plastforheng og lange strimler med ledlys. På golvet ligger noe som ligner skjelettet til en hval. Helt bakerst er det en halvt gjennomsiktig plastvegg. Rommet er slørete disig av teaterrøyk.

På dypet

Den første vi møter på havbunnen er den gamle havheksa (Anne Guri Tvedt). Hun presenterer en verden som på en måte en snudd opp-ned. – I begynnelsen var det forråtnelse som var hovedkonseptet, forteller hun. Nå er hun en bitter, gammel sjøheks: – Plutselig er man en gammel kropp som ingen synes er attraktiv. Alle dager er som «Groundhog day» – altså helt like. Groundhog Day er filmklassikeren fra 1993 av Harold Ramis, der hovedpersonen blir fanget i en tidsloop og må gjenoppleve den samme dagen igjen og igjen. Dette er en av mange referanser til filmer, sanger, musikaler og skuespill som stykket er fullt av. Den gamle heksa er fjongt kledd i et av Helena Zaïda Schabers velykka kostymer. Det er rysjer og lette stoffer, friske farger og interessant design.

Arild – Ariel

Stykket er en slags vridd fantasi av den berømte amerikanske, animerte familiemusikalen Den lille havfruen produsert av Walt Disney Pictures. Filmen er igjen delvis basert på H.C. Andersens eventyr. I filmen redder Ariel en prins som holder på å drukne. Hun forelsker seg i ham og gir fra seg den vakre sangstemmen sin til havheksa Ursula for at hun skal hjelpe henne med å få menneskebein. Og så – samme gamle historien: hun må bli kysset av prinsen for å få stemmen tilbake. Her er Ariel byttet ut med Arild (Stian Isaksen) som kommer hoppende inn i sitrongult strutteskjørt og svart T-skjorte som det står «Misfits» på. Ivar Furre Aams tekst strutter av fantasifulle ordspill. Noen er blaute blødmer, andre er ikke bare vittige, men såre, skarpe og spisse. En helt klar utvikling av en historie kommer ikke fram i sceneversjonen av teksten. Det er scener, opptrinn som kommer og går. Det humoristiske, og nesten søte, brytes opp med harde, smertefulle selvpiskingsscener.

Fjerting og raping

I denne verdenen på bunnen av havet, bor havkongen Trinton (Tom Styve) og Arilds «søstre» (Julie Bjørnebye og Sofie Huijs). De kommuniserer i starten gjennom å rape og fjerte. Og her fungerer de banale virkemidlene supert – det blir skikkelig artig. Dette er definitivt en voksenversjon av Den lille havfruen, historien er ganske seksualisert. De søte delfinene voldtar havfolket i hulene sine, det er ikke måte på hvor mye sæd spermhvalene klarer å sprute ut og havfolket selv – bortsett fra Arild – har seg i kriker og kroker, både på og bak scenen.

Skuespillerne er fra Teater Innlandets eget ensemble. De er fine, presise og samspilte, og de behersker den teatrale og lekne stilen svært godt.

Selvhat

Arilds selvhat er sentralt. Linken til Den lille havfruen er smart. Her er det et vesen som lengter etter å bli noe annet enn det hen er. «Jeg tenkte at om jeg bare kom opp på land så ville alt ordne seg. Alt jeg ville var å synge og bli respektert», sier Arild der han står alene i tareskogen. Han er selvdestruktiv, og utenforskapet skildres som potensielt farlig. Han blir en hevngjerrig incel som hater alle «kvinnesker». Han vil straffe kvinnene, spesielt de blonde, og de vakre mennene som får så mye sex de vil ha. Teksten ser også på Arild gjennom et slags terapi-språk: «Hvordan gjenfortelle historien slik at du tar ansvar for dine egne handlinger?» Det blir en refleksjon over valg av hvilket narrativ hen selv velger – eller kanskje er i stand til å velge.

Leken stil

Helena Zaïdas kostymer, scenografi og rekvisitter er i en leken stil. Det er gjenbruk av plastleker som vi kan forbinde med det havet av spin-off-effekter som produseres i sammenheng med en kommersiell Disney-film – fullstendig galskap. Og det er overraskende objekter, som for eksempel fisk i veske. Schabers objekter kler godt den fantasifulle teksten og dikter på en måte videre på den.

I en sekvens, der prinsen (Tom Styve) tar med seg Arild (Stian Isaksen) hjem til foreldrene, dronninga (Anne Guri Tvedt) og kongen (Ivar Furre Aam) går de ut av scenen og inn på bakscenen. En film av det som skjer blir projisert på plastbakveggen. Det serveres gele og sjokolademousse. Arild er kledd i en svart havfruedrakt uten åpning til øyne, nese og munn. Det hele utvikler seg til en slags mat- og sexorgie. Nå er vi gjennom mange forstillinger blitt vant til håndholdt kamera som følger skuespillerne ut av scenen slik at vi ser scener spilt i sanntid utenfor – sist i Kristin Lavransdotter. Når vi forstår at dette «bare» er spilt inn på forhånd og ikke i sanntid denne kvelden, gjør det at det oppleves litt tamt. At vi møter regissøren i rollen som kongen virker også noe påtatt.

Havfruhens sang

I den norske versjonen av Den lille havfruen er det Sissel Kyrkjebø som synger. Arild synger også. Han hviskesynger på en feminin måte med rørende innlevelse. Det er ikke rart at prinsen faller for ham. Det rørende brytes opp av brutale festscener. Her er det raveparty med høy, dundrende musikk og strobelys som blinker så sterkt at det blir nesten uutholdelig smertefullt. Det skal jo være gøy på fest, men her oser det av vond ensomhet og utenforskap. Det normale livet på overflaten blir nesten umenneskelig vanskelig å tre inn i.

Et av ritualene som er vanlige for unge under fadderuker og lignende, er drikkeleker. Her er de herlig parodierte, men også satiriske, glatte og harde. Denne kvelden var det ungdommer fra Solbakken Folkehøgskole som var en stor del av publikum. Når skuespillerne spør om det er noen som vil være med på drikkelek og sangkonkurranse, forventer de nok ikke å få svar fra andre enn Arild. Men nå spratt Sander fra Hattfjelldal og Henrik fra Namsos opp og sang, før Arild fra Mjøsa kom til. Arilds nydelige versjon av Sias «I wanna swing from the chandelier» plasserer drikkeleker og følelsestomme ritualer i skammekroken. Forbuden Fukt – den lille havfruen Arild reflekter berørende, fantasifullt og lunt humoristisk rundt det å finne sin vei, å akseptere seg selv og å leve med sine valg.

(Publisert 16.09.2022)