Har du hørt advarselen?

En gang i San Francisco rundt år 2000 besøkte jeg et lite og rotete kontor hos noen aktivister som hadde hoppet av fra innovasjonsavdelingene til

The Shadow Whose Prey the Hunter Becomes

Av og med Back to Back Theatre

Regi: Bruce Gladwin

Med: Sarah Mainwaring, Simon Laherty og Scott Price

Nationaltheatret, Kanonhallen, 16. september 2022

Kompaniet viser også gjestespillet Ganesh versus the Third Reich, Nationaltheatret, hovedscenen, 17. og 18.sept.

Prisen deles ut søndag 18.sept, kl. 13.00

teknologigigantene i nabolaget. Avhopperne ville starte en internasjonal organisasjon som de ønsket skulle regulere den utviklingen de selv hadde vært med å starte: en fremtid hvor noen få aktører eide hode og hale i en samfunnsutvikling på teknologioptimistiske-steroider muliggjort av koblingen mellom kunstig intelligens, maskinlæring og Big Data. En utvikling de advarte mot og beskrev som ute av kontroll for nasjonale og internasjonale sivile organisasjoner, den typen institusjonelt samarbeid vi som borgere og sivilsamfunn ellers var avhengig av for sikkerhet og demokrati. Det er resultatet av denne utviklingen australske Back to Back Theatre bruker som tennvæske for forestillingen The Shadow Whose Prey the Hunter Becomes, som på fredag ble vist i Kanonhallen på Løren, Nationaltheatrets nye bydelsscene. De er vinnerne av Den internasjonale Ibsenprisen 2022.

Palo Alto og alle de andre fallosene

På scenen i Kanonhallen ser vi tre australske skuespillere i Bruce Gladwin sin regi, fra det faste ensemblet til Back to Back Theatre. I Back to Back har alle skuespillerne en intellektuell funksjonsnedsettelse, og ensemblet er kjent for å bruke denne posisjonen i sitt kunstneriske arbeid for å belyse sider ved en inhuman samfunnsutvikling, og for å bruke teateret til å utforske forestillinger vi har om hverandre og oss selv. Karakteren Scott, spilt av Scott Price, svarer når han tidlig i stykket blir spurt om hva de holder på med: «Vi er her for å nedkjempe urettferdighet.»

Det første publikum hører i salen er en hverdagslig dialog over høyttalerne før de to skuespillerne har entret scenen. Overlyset er på i salen og på scenen. Skillene er uklare. Vi hører ordene. Vi hører dem uttalt av stemmer med særtrekk uten at vi nødvendigvis vet hvorfor. Teksten blir løpende stavet ut på en lang lystavle over scenen med noe som minner om talegjenkjenningsteknologi.

Stykket er satt til et samfunnshus i Geelong, på Wadawurrung-folkets land,i den australske delstaten Victoria, hvor vi er vitne til forberedelsen til et folkemøte. Karakterene Scott, Sarah, spilt av Sarah Mainwaring og Simon, spilt av Simon Laherty, setter opp stablestoler til medborgerne som skal komme på møtet.

Når Sarah og Scott entrer scenen er de kledd som om de kom rett inn fra gaten hvor som helst i verden i dag. Det er uklart hva som er karakter og hva som er skuespiller, noe som forsterkes av sammenfallet mellom skuespillernes og karakterenes navn og deres forskjellige synlige funksjonsvariasjoner. Tematisk settes scenen ved at Scott mansplainerfor Sarah hva slags berøring som er innafor og ikke, han staver ut hva som regnes som grensene mellom nærhet og misbruk, med kjappe smarte sveip om amerikanske presidenters overgrepshistorier, og med en form for klønete omsorg dem imellom. Kontrasten mellom temaets dysterhet, tekstens smarthet og lettheten den fremføres med, som en hverdagslig chit chat mens skuespillerne stabler stoler, og innenfor en relasjonell situasjon som på et vis reflekterer innholdet, er gjennomgående i forestillingen.

Mutant Message Down Under

I begynnelsen er det uklart hva som egentlig foregår. Sarah tar frem teiprullen og teiper opp en gul strek mellom det som foregår på scenen, og oss i salen. Lyset i salen dempes. Foran denne streken er vi både publikum og aktører, i den forstand at vi er tildelt rollen som mottagerne av deres beskjeder. Vi er både publikum i Oslo som ser på en teaterforestilling om forberedelsen til et folkemøte i rurale Australia, og samtidig er vi det samme folket når skuespillerne etter hvert stiller seg på streken og snakker direkte til oss. Folkemøtebudskapet er tilegnet oss.

Med stort besvær og humor vise karakterene sin situasjon og ambisjon i den første halvdelen av stykket. De er uenige om hva de skal kalle seg selv og situasjonen sin, spilleregler og etikette er krevende, og det er vanskelig å bli enige om hvilke roller de kan og vil innta i dette forsøket på å skape en folkebevegelse. «Dette skal være et rolig og sivilisert møte», messer Simon, i sitt ønske om å være sjef. Scott har det greit med å bli kalt autist, mens Sarah og Simon opplever skam i møte med diagnosebetegnelsene og Sarah foretrekker å bruke Neuro-divers. Når man opplever angst ved å være folketaler, er det da gruingen eller diagnosen som skal googles? Hvert ord som ytres staves simultant ut på lystavlen, som om en virtuell assistent, Siri (dette er navnet på en Apple-tjeneste, som mange kjente igjen og lo av, da navnet ble nevnt), lytter til alt som blir sagt, og oversetter det for oss, i tilfelle vi ikke kan forstå uttalen av det Scott kaller «min autisme-stemme».

Lag på lag med mening og lattervekkende enkelt

Igjennom hele stykket sameksisterer disse lagene av mening: ord og begrep vi kjenner men kanskje ikke eier, ord vi hører men kanskje har vanskelig for å forstå, ord vi leser, ordenes mer og mindre, oftest mindre, vellykkede forsøk på å beskrive virkeligheten. Eller fortellinger fra en virkelighet så grell at vi kanskje skulle ønske ordene ikke stemte; som historien fra 2009 om 32 menn med funksjonsnedsettelser som ble holdt som slavearbeidere på en kalkunfarm i Iowa. Komposisjonen støttes av et enkelt jazzaktig lydspor med piano, trommer og bass, som forsterker intensiteten i spesielle sekvenser.

Siden skuespillerne snakker nærmest uavbrutt, og har konkrete gjøremål som å dytte stoler, og flytte rundt på den store rektangulære, over 2 meter høye hvite boksen som står midt i scenerommet, viser de oss kroppene sine, bevegelsenes utfordringer, vanskelighetene med å uttale ord, og forskjellighetene de tre imellom. Spillet virker på et vis improvisert og hverdagslig. Samtidig er dette noe av det tighteste spillet jeg har sett. Alt er satt: tempo, frekvens og presisjon. Det er et overskudd i språk og spill som beamer meg igjennom de ville assosiasjonsrekkene og alt som kunne minne om hemmet/nedsatt/tilkortkommenhet (eller hva man skulle ha lyst til å kalle avvik fra normalitetens smale normativitet.)

Container-kunst?

Visuelt og estetisk fremstår forestillingen uhyre enkel. Riggen er lett, nærmest simpel, som den typen container-kunst vi har blitt vant til i en global verden, hvor alt utstyr gjerne må passe inn i en container, for å kunne rigges opp og ned billig, på en ettermiddag, og hvor som helst. Men der dette innimellom gir en bismak, virker det i Back to Back sin produksjon som uttrykk for en overskuddsaktig selvtillit hvor tre skuespillere, tekst fra scene og minimalt med andre virkemidler er mer enn nok. Det minner meg om det teateret jeg alltid lengter etter; teateret som kan forvandle det ytre, og mitt indre, med selv de enkleste virkemidler, fordi konseptet holder og alle aktører, tegn og symboler er integrert.

En rektangulær, hvit boks troner over skuespillerne midt på scenen. Den fungerer som talerstolen man kan lyssette og klatre opp bak når man skal innta en ekspert-posisjon, men blir også etterhvert et lekent element, veltet og flyttet rundt på, og viser seg å være mye lettere, ja kanskje faktisk i papp, og ikke den stabile marmorsøylen den kan se ut som. Slik er den et blikkfang i senter, men den gir også assosiasjoner til elfenbenstårn som forvitrer og tunge institusjoner som kanskje er mindre stabile enn de virker. Slik ser det i hvert fall ut når boksen etterhvert trilles rundt liggende på en tralle, i all sin hvithet.

Hvordan føles det å bli satt under administrasjon?

Midtveis i timen skifter fokus. Estetikken og stemningen vi har blitt vant til fortsetter, men den tematiske sirkelen utvides. Vi begynner å se at den virtuelle hjelperen hjelper på sine helt egne premisser. Vi forstår at dette ikke handler om dem, men om oss.

På en kort time blir budskapet sirklet inn: Maskinene er smartere enn oss, og vil sette oss under administrasjon. Hvis vi er villige til å høre etter, kan Sarah, Scott og Simon fortelle oss noe om hvordan det er å bli satt under administrasjon. Deres oppgave er å forberede oss på hvordan det føles. De kan fortelle oss om å bli medisinert og trent, om ikke å bli regnet med, om å ha et skilt som beskriver din tilkortkommenhet hengende om halsen, om ikke å bli lyttet til, sett og forstått. De kan fortelle oss om å ha andre talenter enn de som verdsettes. Om å være feilbarlige og sårbare, og ikke bli gitt muligheten til å glemme det. Om å ha være i alle andre posisjoner enn de som har makt, og om overgrep. Maktens overgrep.

Jeg spør meg selv hvorfor vi i publikum vet at vi kan le. For dette er en lattermild time. Publikum humrer med av sort humor, feil i lysteksten når banningen ikke passerer stavekontrollen, selvironi og dustete påfunn. Jeg tror det er fordi det som vises fra scenen har slik en sylskarp agency. Karakterene ser på oss i øyenhøyde, fra sin maktposisjon, den typen maktposisjon som det å ha innsikt gir over de ignorante, siden de ikke forventer av oss at vi vil forstå. Løpet er kjørt! Eller som det blir sagt mot slutten: «I think it is beginning to sink in.»

Kompaniet er kjent for sin samskapingsprosess. Bak teksten står navnene fra hele kompaniet. Arbeidsprosessen med å skape forestillingen har tatt mer enn tre år. Enorme mengder materiale er improvisert frem og tekst transkribert, før den ble destillert ned i dette tette formatet. Bruce Gladwin har vært kunstnerisk leder for Back to Back siden 1999, og flere av skuespillerne har jobbet sammen i 15 år.

Død over «stige» som livsmetafor!

The Shadow Whose Prey the Hunter Becomes er en tittel som selv etter mange forsøk fortsatt stokker seg i hodet og munnen min. Det er kanskje akkurat det den skal. Hvem er skyggen, hvem er byttet og hvem er jegeren? I denne forestillingen er budskapet at det er Homo Sapiens – i sin fitteste survival– som går fra å være jeger til å bli bytte, når skyggen fra en altovergripende digital tvilling legger seg både over og under virkeligheten slik vi kjente den. Det som kommer fra scenen er ikke en «call for action» om å endre dette, men snarere et varsko om hva vi som har vært vant til å være «jegere» på toppen av næringskjeden i antropocen, kan forvente oss når vi begynner å komme til kort. Noe vi åpenbart gjør. Neurodiversiteten er vi alle en del av.

Jeg er vokst opp på bygda i Norge. Det er lenge siden jeg bodde der, men jeg husker en logikk hvor eksteriørbedømming av hester ble overført til mennesker. Hun hadde ikke særlig pene tenner, ikke rart hun ikke ble gift! Pen var en enkel logikk fra styggere til penere. Kjekk var en enkel lineær bedømming fra mindre til mer kjekk. Intelligens var en enkel linje fra dum til smart. Alf Prøysen sine historier om stægan hvor man måtte finne det trinnet hvor man hørte hjemme, hige oppover og tråkke nedover, beskrev en enkel, lineær logikk som jeg opplever delvis nedfelt i språket og kulturen vår. Selv om det er mange år siden disse minnene fra bygda tenker jeg på dem når Back to Back iscenesetter vår manglende evne til emosjonelt å romme og språklig ramme mangfoldet av diversitetsparametre, typer talent, forståelsen av hvor mange slags intelligens vi tilsammen har og trenger. Dette er ikke et stykke som først og fremst handler om teknologi. Stykket handler heller ikke om funksjonsnedsettelser. Men både teknologi og funksjonsnedsettelser brukes her, på elegant og effektivt vis, til å minne oss om vår, språket og kulturens, manglende palett til å ramme og romme vår felles diversitet, og den uunngåelige erfaringen av egen feilbarlighet og tilkortkommenhet.

*

The Shadow Whose Prey the Hunter Becomeshadde urpremiere i 2019. Denne anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av visningen på Kaaiteateret under KunstenfestivaldasArts,28. mai i år, og i Oslo 16. september 2022.

(Publisert 17.09.2022)