Hvorfor gjør det ikke sterkere inntrykk?

Euripides’ Medea er en stram og sterk tekst om en mor som dreper sine barn. HTs forestilling er stram og sterk i alt den har arvet fra

medea

Av Euripides

Oversatt til svensk og bearbeidet av Agneta Pleijel og Jan Stolpe

Oversatt fra svensk til nordnorsk av Ragnar Olsen

Regi: Anna Takanen

Scenografi og kostymer: Martin Eriksson

Lyddesign: Jim-Oddvar Hansen

Lysdesign: Øystein Heitmann

Maskedesign: Erika Brathole

Komponist og musiker: Bernt Simen Lund

Dramaturg: Morten Kjerstad

Hålogaland Teater, premiere 10. september 2022

Euripides: Medea er grenseløst hatefull og hevngjerrig etter sviket, Jasons selvopptatthet, maktbegjær og svik hinsides det meste. Barnedrapene, som også forestillingen ubønnhørlig bygger seg opp mot gjennom en serie av uhyggelige frampek, blir dessuten visuelt formidlet i all sin gru, men det hele gjør likevel ikke like sterkt inntrykk som det å lese teksten på nytt. Hvorfor ikke?

De mørke og farlige yttergrensene

I essaysamlingen Det onde øye (2001), nærmere bestemt essayet «Litteraturen og det etiske», spør Stig Sæterbakken seg om det finnes en uetisk litteratur, en ond kunst. Han er i tvil, fordi vår kultur er så orientert mot det oppbyggelige at selv språket vårt og de kunstneriske formene er gjennomsyret av det, noe som – og her kommer poenget – hindrer en fri utforskning av yttergrensene av den menneskelige erfaringen. Sæterbakken insisterer likevel på at det må være mulig når han konkluderer med at det i det litterære språket finnes «en åpning mot noe, noe som ikke uten videre lar seg innlemme i de begrepene vi har til rådighet, som godt, ondt, etisk, uetisk, verdifullt, meningsløst, og så videre» (Sæterbakken 2001, 114). Og hva er vel Euripides Medea om ikke en tekst hvor vi føres til disse mørke og farlige yttergrensene?

Iscenesettelsen

Hålogaland Teaters (HT) teatermanus er, slik teaterets nordnorske profil tilsier, oversatt og gjendiktet til moderne nordnorsk (av en eller annen grunn fra svensk) av teaterets mangeårige oversetter og gjendikter, den nordnorske forfatteren og visemusikeren Ragnar Olsen. Rollene spilles av åtte av teaterets egne skuespillere. Hovedrollene spilles av Kristine Henriksen (Medea) og Per Kjerstad (Jason). Kong Kreon spilles av Ketil Høegh, ammen av en mann, Kristoffer Anker Gustavsen. Også koret spilles – med ett unntak – av menn (som seg hør og bør for så vidt som antikkens skuespillere var menn). I tillegg spiller en musiker på scenen under hele forestillingen, cellisten Bernt Simen Lund fra Arktisk Filharmoni, som også har komponert musikken for oppsetningen. Scenografien er enkel: Et stort, svart scenerom med en stilisert, mørk grå borg utformet i to dreibare halvsirkler, som når den åpner seg innvendig har makabert blodrøde vegger og et moderne interiør representert ved ett møbel, en grå sofa. I noen av scenene der Medea framstår som følelsesmessig presset til det uutholdelige, fyller borgen så mye av scenen at rommet som er igjen til Medea, som befinner seg utenfor borgen, er ekstremt og klaustrofobisk lite. Kostymene er moderne klær, mennene, inklusive koret, kledt i grå og blå dresser, Medea vekselvis i grønt og blått. Like før hun dreper de to barna sine, smører Medea ansiktet sitt inn med et leireliknende stoff, kanskje for å maskere seg for barna hun skal drepe, kanskje for å forme et bilde, bildet av Medea, og feste bildet til det som skal skje: Barnemordene. Sofaen er det eneste møbelet i forestillingen, men i sluttscenen ser vi inn til et hvitt badekar, der Medea, som vi ser bakfra, tar tak i hodene til de to guttebarna som sitter ved siden av hverandre i badekaret og skyver dem ned i badekaret, så føttene deres, som stikker opp av badekaret, på filmisk, litt klisjeaktig vis, skjelver en stund før de stilner helt.

Hva er intensjonen?

Det er mye som tematiseres i forestillingen som både er sentralt i Euripides’ tekst og aktuelt i dag; kjærlighetssviket, lidenskap og sjalusi, ekteskap og skilsmisse, morskjærligheten, kjønnsulikhetene, æreskodekser, flyktning-problematikk. Det er ikke her problemet ligger i oppsetningen, i tematiseringen av sentrale enkelttemaer, men i at temaene blir for løst forbundne og det vi ser utspille seg, for sprikende. Problemet med denne Medea-versjonen er, slik jeg ser det, for det første at den mangler et samlende grep, en tydelig tolkning, en klar intensjon, en kunsterisk idé: Hva er det teateret ønsker å formidle gjennom å sette opp dette 2500 år gamle dramaet? Det er vanskelig å lese noen kunstnerisk idé ut av selve forestillingen. Det samme gjelder teaterprogrammet: Her nevner regissøren, Anna Takanen, kvinnens posisjon som et tema hun alltid har vært opptatt av i sitt teatervirke, og hun karakteriserer Medea som et skilsmisse-drama og formulerer et tematisk spørsmål: «Kan man skåne sine barn gjennom å ta livet av dem?». I et intervju publisert på teaterets nettsider omtaler Takanen Medea som en klassiker som handler om det å ikke kunne velge, og som et drama om noe som ikke kan hende i virkeligheten. Alt dette er løsrevne aspekter av noe som kunne ha inngått i en samlende kunstnerisk idé. Og litteratur og teater handler vel om det mulige, det som kunne skje, og som kan skje? Barnedrap finner sted.

Svak formidling av de mørke og farlige yttergrensene

Dermed er vi over i min andre hovedinnvending: For det andre, er problemet en skuffende svak formidling av det i hvert fall jeg oppfatter som kjernen i teksten og med referanse til Stig Sæterbakkens essay har kalt yttergrensene av den menneskelige erfaring, i dette tilfellet moren som dreper barna sine. Det er dette, disse yttergrensene, forestillingen, basert som den er på Euripides’ tekst, legger opp til og med en ubønnhørlig logikk bygger seg opp mot gjennom en serie av uhyggelige frampek til barnedrapene (som bare supplerer Medeas fortidige drap). Men som forestillingen ikke vil dvele ved. Det kan virke som om den er mer orientert mot det oppbyggelige, jf. de ovenfor nevnte tematiserte fortsatt aktuelle problemene, ikke minst kvinnens stilling, enn opptatt av hva det vel så mye dreier seg om: Det mørke, farlige og destruktive som hefter ved mennesket og undergraver alt.

Severdig

Det er synd at den ikke fungerer så godt som hele, denne oppsetningen, for denne teksten er noe av det sterkeste vi har i vår kultur; skuespillerprestasjonene er jevnt over veldig gode, særlig Kristine Henriksen har et sjeldent intenst scenisk nærvær, og den nykomponerte musikken er fascinerende mørk og urovekkende. Og de nordnorske replikkene gjør dramaet forbausende moderne og nært, her er litt av åpningsreplikken som en smakebit:

AMMEN

Sku ønske skipet Argo aldri hadde flydd

gjennom de mørke Symplegadene til Kolkis!

Sku ønske ingen furu i Pelions dala va felt

som åre tel mennern, at ingen av dem hadde reist

etter det gyldne skinnet te Pelias, kongen!

Hvis dem ikkje va kommen, hadde Medea, mi husmor,

heller ikkje, sjuk av lidenskap te denne Jason,

seilt avsted med mennern til borgen i Iolkos,

og ikkje hadde ho fådd kong Pelias sine døtre

te å myrde sin far, og ikkje hadde ho vært i eksil

her i Korint med mann og barn – en flyktning som

e godt likt av folket. Sjøl har ho forsøkt

å lyde Jason i alt og føye sæ etter hans vilje.

Det e jo det tryggeste, at kona

ikkje sætt sæ opp mot mannen, men no

e kjærligheta over og huset fullt av hat

etter at Jason sveik ongan sine og husfrua mi.

(Sitert fra teatermanuset)

Det er selvsagt ikke lett å sette opp en 2500 år gamle klassiker, en tekst som jo også kan tolkes på så mange måter, og selv om jeg har klare innvendinger til HTs oppsetning, er den absolutt severdig. Medea ble sist spilt i Norge i 2019, da fikk vi hele to norske oppsetninger. Den ene, Kjersti Horns versjon på Torshovteateret, 2 x Medea, fikk blandede reaksjoner, den andre, Lisa Lies Mare på Det Norske Teateret, fikk regissøren Ibsen-prisen for. Jeg var på forskningsopphold i USA og fikk dessverre ikke sett noen av disse, og kan derfor ikke avslutte denne anmeldelsen slik jeg nå kjenner jeg hadde hatt lyst til, og som jeg burde, hadde jeg kunnet, nemlig med en sammenlikning av de tre ulike Medea-versjonene, HTs, Torshovteaterets og Det Norske Teaterets. Det må bli med opplevelsen og vurderingen av den ene versjonen.

(Publisert 15.09.2022)