Medrivende midtsommernattsdrøm, men uten brodd

Shakespeares En midtsommernattsdrøm kan ha blitt urfremført i 1595 i anledning et adelig bryllup, i følge en av teoriene som verserer

en midtsommernattsdrøm

Av William Shakespeare

Gjendiktet av Øyvind Berg

Teksbearbeidelse: Sigrid Strøm Reibo og Njål Mjøs

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Komponist: Amund Ulvestad

Scenografi og kostymedesign: Katrin Nottrodt

Koreografi: Oleg Glushkov

Lysdesign: Mathias Lundgren

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturgi: Njål Helge Mjøs

Kanonhallen, Nationaltheatret, 3. september 2022

rundt stykkets opprinnelse. I så fall speiles anledningen i handlingen, hvor en amatørteatertrupp forbereder seg på å få spille i det forestående bryllupet mellom Thesevs, hertug av Athen (Erland Bakker) og amazonedronninga Hippolyta (Marian Saastad Ottesen) som Thesevs nylig har nedkjempet og altså vunnet med vold. Det forelskede unge paret Hermia (Maria Kristine Hildonen) og Lysander (Jacob Jensen) blir forsøkt splittet av Hermias far, Egevs (Håkon Ramstad), som ønsker at Hermia heller skal velge Demetrius (Patrick Hilmar Ingvaldsen). Hermias venninne Helena (Hanna-Maria Grønneberg) er ulykkelig forelsket i Demetrius, som på sin side gjerne skulle hatt Hermia i stedet. Når Hermia og Lysander stikker til skogs for å gifte seg mot farens og hertugens vilje, følger Demetrius etter, og Helena følger etter ham igjen. Ute i skogen er Athens rasjonelle lover og kutyme opphevet, her hersker alvekongen Oberon (Erland Bakker), som har et anstrengt forhold til kona si, Titania (Marian Saastad Ottesen). Han får Puck, en nissefaen (Jonas Hoff Oftebro), til å dryppe et magisk middel i øynene hennes som gjør at hun vil forelske seg i det første hun ser, dyr eller menneske. Etter å ha bevitnet et opptrinn mellom Demetrius og den ulykkelige Helena befaler han Puck å dryppe øynene til Demetrius også, med samme middel. Men Puck tar feil av Demetrius og Lysander, og så er forviklingene i gang.

Nattens dronning

I 2017 samarbeidet regissør Sigrid Strøm Reibo og dramaturg Njål Helge Mjøs om en annen av Shakespeares forviklingskomedier, Som dere vil, på Nationaltheatrets hovedscene, også denne i Øyvind Bergs gjendiktning. Med en scenografi over tre etasjer, barokke kostymer i knallfarger og musikk fremført live av Bertine Zetlitz var den en fest å overvære. Party-motivet videreføres i En midtsommernattsdrøm, men denne gangen er vi i Kanonhallen, et tidligere industrilokale på Løren og festen er mer av et lurvete rave party med ufokuserte gjester virrende rundt i røyk og sveipende laserlys. Settingen inntrer i skogen om natten og skal symbolisere drømmenes, begjærets og det irrasjonelles domene hvor Puck og alvene hører til. Iført masker og androgyne kostymer viser de klart at her eksisterer ingen begrensninger på hvem eller hva man kan være, og ikke minst, hvem eller hva man kan komme til å begjære. Det er en åpenhet som fremstår sympatisk i lys av vår samtids utforskning og problematisering av spørsmål rundt kjønnsidentitet, men samtidig litt problematisk i det at den også – i samme manøver – henviser slik utforskning til normalitetens randsoner.

Det er uansett ikke dette sporadisk opptredende rave-motivet som bærer forestillingen, til tross for mye fokus på høy puls og hallusinatorisk undergrunnstemning i forhåndsomtalen til teatret.

Komisk forløsning

Oppsetningen er basert på poeten og dramatikeren Øyvind Bergs gjendiktning publisert på Kolon forlag i 2009. Berg var medstifter av den nå legendariske Baktruppen (1985-2011), hvor han agerte både som skuespiller og tekstforfatter. Gjendiktningen bærer også preg av en sterk bevissthet om, og et usedvanlig godt håndlag med, den muntlige fremføringssituasjonen som den dramatiske teksten til syvende og sist skal realiseres i. Shakespeares gjennomgående rytme og rim er godt ivaretatt, men uten at det fremstår arkaisk og/eller kunstig i skuespillernes fremføring. Det er delvis fordi språket er modernisert til faktisk, rå dagligtale, slik ungdom og voksne av i dag godt kan snakke. Når det rimes under en heftig krangel mellom Hermia og Helena (glødende framført av Hildonen og Grønneberg!) fremstår det slagferdig heller enn underlig. Svært godt skuespillerarbeid er naturligvis et viktig bidrag til at teksten fungerer så godt, og flyter liksom av seg selv der det ene komiske poenget avløses av det andre. Bartek Kaminski, som spiller den selvutnevnte teatervirtuosen Bånn I. Bøtta er som et ustoppelig verbalt fyrverkeri gjennom store deler av forestillingen. Også Jonas Hoff Oftebro utmerker seg i rollen som Puck.

Spesielt blir det morsomt når amatørteatertruppen som Bøtta tilhører endelig skal få fremføre Det helt nitriste lystspillet om Pyramus og Thisbe som led en helt grusom død i bryllupet til Thesevs og Hippolyta, som etter at alle kjærlighetsforviklingene er viklet opp er blitt et trippelbryllup hvor også parene Hermia og Lysander og Helena og Demetrius skal vies. Truppen består av produsent/regissør Pia Planke (Andrine Sæther), nevnte Bøtta som helst vil spille alle rollene selv, samt de langt mindre selvhevdende Pipen (Kim Sørensen), Snippen (Håkon Ramstad), Laftesen (Yusuf Toosh Ibra) og Tuten (Vilde Moberg) som aller nådigst får fylle rollene som Mur, Måneskinn, Løve og Thisbe. De virker til å begynne med helt ute av stand til å spille noe som helst, særlig den tufsete, nærmest selvutslettende Tuten, men overrasker med et aldeles gripende tablå og en dødsscene så patosfylt at selv amazonedronning Hippolyta blir vettskremt.

Stilblanding

Lydbildet og musikken som blir spilt underveis er eklektisk og ironisk kommenterende til handlingen i stykket. For eksempel spilles Måneskinnssonaten mens Snippen illuderer måneskinn, og danskebåtmuzak mens man pynter til bryllupsfest med harry girlandere. Bryllupsmusikken fra et tidsriktig spinett lyder umiskjennelig Shakespearsk, men mister litt av det autentiske preget i møte med hoffets moderne flyvertinneuniformer, og den øvrige selskapsstilen à la 80-tallets såpeserie Falcon Crest.

Hermia, Helena, Demetrius og Lysander oser kjedelig overklasse: Jentene i tekkelig skoleuniform med knestrømper og Chanel-veske, guttene i blazer, slacks, slips (!) og mokasiner uten sokker. Alvene er androgynt og aparte kostymert med platåsko, parykker, glitter og fjær. Teatertruppen fremstår som slitne institusjonsklienter i saggebukse, utvaska t-skjorte og hettejakke, fulgt opp av sosionom-produsent Pia Planke i lilla kjole og tights. Hverken kostymene eller scenografien er spennende i seg selv, men fungerer som symbolske markører og for å skille mellom fiksjonslag og karakterer i en oppsetning hvor de fleste skuespillerne fremstiller mer enn én karakter.

Oppsetningens styrke er regissør og skuespilleres håndtering av tekstens mange intriger og lag, både de på overflaten komiske og de som foregir å gå dypere inn i vårt ubevisste mørke. Det slår meg likevel som litt underlig at en forestilling som tematiserer flytende kjønnsroller og maktkamp mellom kjønnene ikke benytter anledningen til å si noe nytt, gå dypere inn i materialet og reflektere over det i et samtidsperspektiv, men i stedet nøyer seg med å reprodusere noen kjønnsstereotypiske klisjeer. Det er jo ikke slik at kjønnsidentitet og seksualpolitiske problemstillinger ikke er en het potet i samtiden. I Bergs gjendiktning heter Bøtta Bonnie (og ikke Bånn I.) til fornavn og er en kvinnelig karakter. Hvorfor har man, for eksempel, ikke spilt videre på den muligheten?

(Publisert 05.09.2022)