«Peer Gynt» i en fei

Man merker at regissøren Bjarte Hjelmeland kjenner og kan sin Peer Gynt. Tekstkyndig tar han oss gjennom Ibsens eventyrstykke i løpet

Peer Gynt

Av Henrik Ibsen

Til nynorsk av Jon Fosse

Regi: Bjarte Hjelmeland

Kostymedesign: T-Michael

Lysdesign: Silje Grimstad

Koreografi: Piero Issa

Det Vestnorske Teateret, 8. september 2022

av to timer (pluss 20 minutters pause). Den omfattende tekstbeskjæringen er gjort slik at en tydelig tolkning av stykket som et eksistensielt vandringsdrama med kristne referanser kommer til uttrykk. Men dessverre går spillet i et så heseblesende tempo at hverken skuespillere eller publikum riktig henger med i svingene. De fem skuespillerne går kjapt inn og ut av mange forskjellige roller. Kun Lars Berge som Peer er i samme rolle hele veien igjennom.

Stilisert hvit visuell ramme

Første del, hjemme i Norge, spilles med en viss ro, men både bryllupsfesten på Hæggstadgården hvor Peer bortfører bruden Ingrid og scenen i Dovregubbens hall avvikles raskt. Mest tid gis til de første scenene med mor Åse og deretter selve bruderovet. Møtene med Solveig, spilt av Hermine Svortevik Oen, avvikles kjapt, men uten riktig nærvær og nerve fra de to skuespillerne – det virker som om de har det for travelt til det. Den visuelle rammen omkring spillet gir likevel en viss ro til opplevelsen. Det åpne scenerommet består av et nakent hvitt scenegulv med tre hvite mobile kuber, som skuespillerne behendig benytter og flytter omkring på. Kostymene er i hvit lin og bak scenegulvet er en høy hvit flate, som etter hvert benyttes stadig mer til projeksjoner. Teaterets nettside forteller at den bergenske klesdesigneren T-Michael har laget kostymene og at lyset er designet av Silje Grimstad, men hvem som har laget scenografien og projeksjonene står det ikke.

Heseblesende andre del

Forestillingens andre del starter med et visuelt brudd med den hvite stiliseringen, idet de fem skuespillerne her tropper opp i fargerike og moderne party-klær. Men den første scenen med Peers selskap med de fire internasjonale herrene, på kysten i Marokko, avvikles i et så kjapt tempo at man knapt rekker å få med seg hva som skjer. Og vips er Peer i ørkenen sammen med den forføreriske magedanserinnen Anitra (morsomt spilt av Claus Sellevoll), for deretter å dukke opp foran en diger projeksjon av sfinksen og pyramidene i Giza ved Kairo. Dette er muligens et vink til Bentein Baardsons Peer Gynt-oppsetning foran sfinksen i Giza (under Ibsen-jubileet i 2006) hvor Hjelmeland spilte Peer. Den etterfølgende scenen i Dårekisten er redusert til møtet med den sprutgale filosofen Begriffenfeldt, strålende spilt av Per Frisch.

Man forstår egentlig at Hjelmeland i andre del har valgt å projisere scenetitler for at publikum skal henge med på hva som skjer og hvor det foregår. De afrikanske scenene gjennomspilles raskt. Det samme med skipsreisen hjem til Norge og forliset, som bare er korte glimt av skipet i storm (laget med en av oppsetningens fineste projeksjoner – av vann i bevegelse) og Peer i havet sammen med kokken, som han skyver fra seg og lar drukne. Etter Peers hjemkomst til Norge gis det mest rom til prestens begravelsestale over mannen som hadde løyet om sin avhugde finger for å unnslippe militærtjeneste. Ifølge presten har han vært tro mot seg selv og sitt valg livet igjennom. Prestens tale knytter an til Peers monolog i første del, hvor han forteller om unggutten han ser hugge fingeren av seg, blodig fremstilt i en projeksjon. Og samtidig står dette også i forhold til Bøygens formaning om å være tro mot seg selv. Etter prestens gravtale følger møtene med Knappestøperen, spilt av Sellevoll med lite av det tragiske dyp denne figuren bærer med seg. Heller ikke den avsluttende gjenforeningen med Solveig har nærvær og ro nok til å underbygge oppsetningens eksistensielt-religiøse tolkning.

Varierende skuespillerprestasjoner

De eldre og erfarne Marit Østbye og Per Frisch sto for de beste skuespillerprestasjonene. Østbye var solid og interessevekkende som mor Åse. Hun bidro også med ro og nærvær i flere andre småroller. Per Frisch var også god. Ikke minst i et lite komisk mesterverk som Begriffenfeldt i Dårekisten. Men også som presten og i flere andre roller ga han tyngde og substans til forestillingen. Peer ble gjennomgående spilt sjarmerende av Lars Berge. Men sikkert på grunn av det oppdrevne tempoet ble mye også overfladisk. Flere av de ibsenske fyndordene, som dramaturgisk var fokusert og ivaretatt, ble i den hastige avviklingen levert uten tilstrekkelig innlevelse eller nærvær. Og jeg tror ikke dette ble gjort som et bevisst grep for å vise Peers mangel på eksistensiell kjerne. Claus Sellevoll hadde flere morsomme roller, blant annet som fordrukken bryllupsgjest (smeden Aslak m.fl.), barnet til Peer og Dovregubbens datter, plassert i barnevogn, og ikke minst som magedanserinnen Anitra. Men det ble til tider litt mye bajas-humor uten sammenheng med handling og tematikk. Hermine Svortevik Oen spilte Solveig uten noe klart forsøk på nytolkning eller aktualisering av Ibsens stereotypt romantiske kvinnefigur, hverken fra henne eller regissørens side. Hun virket søt, men forholdet mellom henne og Peer ble uinteressant. Reidun Melvær Berge spilte mange ulike mindre roller. Hennes største rolle var Dovregubbens datter. Møtene mellom henne og Peer, især det med Sellevoll-barnet i vognen, var morsomme. Og som Den magre (fanden selv i prestekjole) leverte hun et tradisjonelt komisk portrett av denne figuren.

Tilfeldig bruk av projeksjoner

Projeksjoner ble utover forestillingen et stadig hyppigere visuelt innslag. Men flere av dem virket dramaturgisk noe tilfeldige. Noen synes å skulle gi metaforisk eller symbolsk perspektiv, andre bidro til å forklare handlingsgangen hvor mye var strøket og noen virket rett og slett meningsløse. Det virket litt dilettantisk, og uten episk forklarende virkning som hos Brecht, at flere hurtig springende scener i annen del ble «forklart» gjennom projiserte titler. Men noen av projeksjonene var som sagt virkningsfulle og vakre.

Religiøst-musikalsk ledemotiv

Det var mye musikk i forestillingen. Hovedsakelig klipp fra gjenkjennelige poplåter, folkemusikk og litt klassisk. Muligens var det også noen glimt av Griegs Peer Gynt-musikk. Et musikalsk gjennomgangs- eller ledemotiv var den svenske pilegrimssangen «Jag är på vandring genom livet». Peer synger og nynner den flere ganger og fremfører den i en rockeversjon på engelsk i den marokkanske partyscenen. Melodien høres også flere ganger i ulike versjoner i lydbildet.

Oppsetningens eksistensielt-religiøse motiv markeres gjennom den religiøse pilegrimssangen, lagt i munnen og sjelen til Peer. Den religiøse dimensjonen underbygges også av at Solveig fremstilles som en nærmest metafysisk feminin kraft, supplert av kirkeklokker. Noe som absolutt kan leses ut av at Ibsens tekst viser til pinsemorgen og klokkeringingen som vekker Peer fra marerittet i Dovregubbens hall. «Da var det godt det ble ringt med klokker», sier Solveig etter hans oppvåkning. I det hele tatt er det en tydelig religiøsitet over forestillingen, men også mye humor og komediespill. Typisk Bjarte Hjelmeland tror jeg man kan si.

(Publisert 10.09.2022)