Så skimrende kan havet være

Langsom kommer lyset på over den glitrende scenen. Fra et hull i gulvet ser vi en hånd, og snart flere. Det blir armer og så kropper som

Havfruen

Tekst og regi: Tyra Tønnessen

Komponist og arrangør: Gjermund Larsen

Scenografi og kostymer: Leiko Fuseya

Koreografi: Krisitn Hjort Inao

Lyddesign: Eskil Johansen Næss

Musikalsk leder og kapellmester: Åsmund Flaten

Trøndelag Teater, premiere 10. september, 2022

kommer opp i hudfargete kostymer med litt sølvfolie på. De smatter høyt og står med åpen munn som fiskene. Alt mens en enkel melodi fra fele og piano akkompagnerer dem. Musikken tar seg opp og danserne beveger seg opp og ned den store sølvbelagte trappen som fyller scenebredden, før to havfruer kommer inn fra hver sin side, en rød og en blå. Bakteppet både speiler aktørene foran og er gjennomsiktig mot musikerne bak. Dette er lekent og forførende.

Både nytt og gammelt

Havfruen er en nyskreven familieforestilling i regi av og med tekst av Tyra Tønnessen og musikk av Gjermund Larsen. Havfruer er ikke typiske for norsk mytologi, men er likevel godt kjente figurer for de fleste av oss. I programteksten vises det til H. C. Andersen, Disney, Ghibli og operaen Rasulka av Dvořák og Krapil som inspirasjon til teksten. Utover dem, har havfruene Melusine og Undine begge hentet navn fra kvinnelige vannånder eller -nymfer. Trollmannen på havbunnen er Hafgufa (et islandsk begrep), som i mytologien er et kjempestort sjøuhyre. En prins må selvfølgelig være med, selv om han egentlig heter Kjell Rune. Prinsen blir han kalt fordi faren kalles for Kystkongen, og er en slags moderne nessekonge med kontroll over alle fiskebåter, fiskekvoter og oljeindustri langs hele kysten. Denne figuren er bare nevnt og ikke med på scenen.

Kort fortalt:

Havfruen Undine forelsker seg i Prinsen, mens han er i ferd med å drukne på vei ned i havet. Undine hjelper ham til overflaten og mot land, Han blir funnet på stranden av folk fra et marinbiologisk institutt, og Sofie får liv i ham med hjerte- og lungeredning. Prinsen/Kjell Rune forelsker seg i sin redningskvinne Sofie, og dermed oppstår et trekantdrama mellom Undine, Kjell Rune og Sofie. Undine må gi opp sitt liv som havfrue om hun vil på land til Prinsen. Spenningen mellom de tre er fabelens sentrum og føres selvfølgelig fram til en lykkelig slutt.

Skinnende overflater og lokkende toner

Scenografien skinner mot oss fra den store sølvbelagte trappen. Den er et gjenskinn av overflater som havbunn, hav og land. Danserne er både bølger, strømmer, virvler og skum og flytter seg opp og ned med stor intensitet. Kostymene veksler mellom det nesten nakne når de er bølger og skum, til fabelaktige anemoner og krabber på havbunnen. Og som marinbiologer på stranden er de naturlig nok kledd i gult oljehyre. Hafgufa er en imponerende trollmann i blått og med seks lyssatte armer. Undine og Melusine er kledd i henholdsvis rødt og blått med lange slep som havfruehaler. Forestillingen blir holdt fast i et slags mytisk landskap med vakre toner inspirert av folkemusikk.

Sunniva Du Mond Nordal som Undine fyller rollen sin med alvor, komikk, fortvilelse og undring, der hun brått befinner seg i en ny verden på land med andre forutsetninger enn dem hun kjenner fra havet. Madeleine Brandtzæg Nilsen som Sofie er rappkjeftet, skråsikker og klar for kamp, om nødvendig. Snorre Ryen Tøndel gjør Prinsen forundret og forvirret i dragningen mellom Sofie og Undine. Sammen med Ingrid Bergstrøm som Melusine, har disse fire de ledende sangrollene. Som ensemble gjør orkester, dansere, sangere og skuespillere Havfruen til en fargerik og tonerik forestilling. Men tidvis også noe ordrik.

Å gi til barn og voksne på en gang

Tyra Tønnesen har ført sammen elementer og skikkelser fra ulike fortellinger og myter fra eventyr, opera og film, til én fabel. I tillegg er det lagt til aktuelle problemstillinger. Disse opplever jeg som verken godt utviklet eller nødvendige. Når Prinsen blir dratt ned i havet i begynnelsen av forestillingen, er det for å drepe ham: Han må drepes fordi han er et menneske og menneskene ødelegger havet med sine industrier. Det er noe misantropisk over begrunnelsen, selv om det er et kort innslag og kommer fra en havfrue. Senere dukker det opp korte dialoger om sjelens eksistens (eller ikke), om kjønnsroller og miljøsaker. Jeg opplever at disse temaene burde vært lagt implisitt i fabelen og at det ikke er nødvendig å løfte dem fram. For som aktuelle og realistiske tema bryter de med forestillingens kjerne: Å være et eventyr. Jeg skjønner at disse bitene er mer for voksne enn barn, og jeg skjønner at det ikke er lett å gi like mye til så ulike publikummere. Likevel mener jeg at en strammere tekstdramaturgi ville løftet forestillingen ytterligere.

Mine innsigelser til tross, er Havfruen en sjarmerende og fengende forestilling. Et gjennomført godt og engasjert ensemble lar musikk, sang og dans fylle salen og gir publikum store øyne og åpne ører. Sånt kan glede både femåringer og oldinger.

(Publisert 14.09.2022, oppdatert med navnerettelse, 1509.2022)