Så stille, så sakte

I «Spiti: The House of Us» er den tematiske innrammingen nesten en distraksjon. Forestillingens styrke ligger i hva karismatiske utøvere klarer å gjøre med bevegelse.

(Tromsø): Den tekstlige adaptasjonen ligger tett på Tsjekhov, og oppsetningen har – for nå å relatere den til den pågående norske teaterkrise-debatten – ingen iøynefallende «påfunn», verken postdramatiske eller andre. Men der ligger også etter mitt syn problemet med den. Ikke i mangelen på iøynefallende «påfunn», vel å merke, men i lojaliteten til klassikerteksten kombinert med en bestrebelse på å tydeliggjøre visse sider av den, på bekostning av andre.

(Tromsø): I et kammerspill om forholdet mellom to unge mennesker reflekterer Juho-Sire (Siri Broch Johansen) rundt forskjellige typer ubehag som alle har samme omdreiningspunkt, nemlig hvorfor kollektive traumer er vanskelige å forstå for de som ikke opplever dem på kroppen?

(Bergen): Det tegnes fantastiske sceniske portretter av Mozart og hans kritiker Salieri. Likevel kunne «Amadeus» med noen grep blitt enda bedre.

Med «Byggmeister Solness» vender Vinge/Müller tilbake til gamle teaterkunster, men stiller samtidig ubehagelige spørsmål. Hvilket handlingsrom har kunsten i dagens samfunn, og hvem setter premissene – og dermed begrensningene – for den?