Et blekt begjær

Don Juan er en mytisk figur med stor tyngde i europeisk kunst. Utgangspunktet er fra Tirso de Molina, som fikk utgitt Don Juan fra

don juan

Etter Molière og en rekke andre

Regi og scenografi: Ole Johan Skjelbred

Scenografi og kostymer: Ane Ledang Aasheim

Lysdesign: Eivind Myren

Dramaturg: Kristoffer Spender

Trøndelag teater,premiere 8.oktober 2022

Sevilla og Steingjesten i 1630. Historien om Don Juan spredte seg fra Spania til Italia, før den kom til Frankrike der Molière presenterte sin utgave på scenen i 1665. Forestillingen på Trøndelag Teater baserer seg ikke bare på Molières tekst, men henter også elementer fra de Molina, Lorenzo da Ponte (librettisten til Mozarts Don Giovanni), så vel som Benno Besson og Bertolt Brechts variant med Berliner Ensemble på Theater am Schiffbauerdamm i 1954. Samt en del sitater og referanser til andre.

Tomt og fullt på en gang

Gulvet er belagt med gjentatte geometriske figurer, ellers er scenen naken. Bak til høyre finnes en smal åpning i veggen konstruert i to etasjer. I motsetning til scenen er skuespillernes kostymer mangeartete og utrerte. Musikken er sammensatt av mange små elementer fra klassisk via evergreens til vår egen tids popmusikk, og lyset skifter i hovedsak sammen med intensiteten på scenen. Unntatt når spotlyset leter i salen etter hevntørste slektninger til den drepte Kommandanten.

I regissør Ole Johan Skjelbreds iscenesettelser er det ingen gitt sammenheng mellom tekst og bevegelse, og fantasien hans synes uten begrensinger i så måte. Skuespillerne har store gester, danser synkront i nøyaktige mønstre, gjør bilkjøring og sverdbruk uten bil og sverd, spiller og synger sammen. Her er lydeffekter til slåsskamper, plutselige sprell og gullskjelletter. Skjelbred bruker mye humor, lek og komikk i tilnærmingen til teksten han jobber med.

Molière og de andre

Sganarelle skyver inn en stor vaskemaskin og gir publikum en tirade om Don Juans voldsomme seksuelle appetitt. Dette er i tråd med åpningen av Molières Don Juan. Deretter går det rett over i da Pontes libretto, når Donna Anna blir voldtatt av Don Juan og han dreper hennes far, Kommandanten (innbilt, er ikke på scenen). Donna Elvira dukker opp med Molière igjen, mens figurene Angelot og Bertelot er fra Besson/Brecht. Slik veksler forestillingen mellom de ulike tekstgrunnlagene. I tillegg er teksten ispedd moderne slang, tøysete ordspill og litt trøndersk.

De seks skuespillerne utgjør et vibrerende ensemble som fyller scenen med et sterkt nærvær. Per Bogstad Gulliksen sin bekymrete Sganarelle spilles med både alvor og pondus. Jo Saberniak gjør Don Juan overlegen, selvsikker og ubekymret. Synnøve Fossum Eriksen og Emma Caroline Deichmann gestalter Donna Anna og Donna Elvira med komisk fortvilelse og hevnlyst. Joachim Joachimsen og Christian Eidem lar Bertelot og Angelot være enkle og naive kystens mennesker i hot-pants, kjærlighet, dans og sang. Alle spiller med karisma og presisjon, og holder publikum i fast grep gjennom hele forestillingen.

Fra mye til lite

Forestillingen Don Juan er preget av komikken og overspillet – det ytre, rett og slett. Det hele baserer seg på det ornamentale og det overflatiske. Det farlige blir ufarliggjort, det alvorlige blir latterliggjort. Don Juan blir i all det komiske verken forførerisk, truende eller svikefull, for Donna Anna, Donna Elvira og Angelot er mer ofre for en storkjeftet skrytepave enn en kåt forfører. Og deres ønsker om hevn og straff for hans svik, er ord som blir uttalt på scenen, men de får ingen betydning. Selv Don Juans død og fall til helvete blir feiret med en lystig gospelsang, som han selv deltar i: «Hvem skulle trodd av flammene kunne gjøre meg så jævlig heit.» Det er morsomt, men det er ingen kulturell eller politisk satire her, ingen brodd mot hykleri og umoral.

I programmet blir Ole Johan Skjelbred sitert på at «Målet er å skape en mørk, deilig, overskridende og vond fantasi, med sex, begjær, erotikk og forførelse. Dét og religion fører oss som regel rett utfor stupet.» Men denne forestillingen blir verken moralsk, eksistensiell eller politisk. Det hele blir flatt og ensartet og kommer aldri dypere enn overflaten den presenterer for publikum. Alt er like latterlig hele tiden. De bittesmå moralske pekene betyr lite i den overordnete formen: Vaskemaskinen som skal rense Don Juan for synd (?), Sganarelle har en hatt som de gamle puritanerne i Amerika; Don Juan siterer mot slutten tre setninger fra Trond Giskes beklagelse da han ble rammet av MeToo. Et ti sekunders sitat kan muligens være meningsbærende i øyeblikket for dem som husker det, men faller i forestillingen, for den handler ikke om mektige menns overgrep.

Men:

Skuespillernes innsats overskygger nesten den svakere regien og håndteringen av stoffet. De fyller scenen og kostymene med lek og tilstedeværelse. Takket være dem blir opplevelsen av forestillingen tross alt til noe godt, selv om innholdet ikke gir hva den lover.