Frøydis Armand (1949 - 2022)

Jeg begynner å bli tykkhudet i møtet med dødsbudskapene som er kommet til oss som perler på en snor i dette huset det siste året, men da jeg fikk høre at Frøydis var sovnet inn, ble jeg helt fortvilet. Jeg lengtet plutselig etter fellesskapet i ensemblet, vår store teaterfamilie. Skjønne, såre, smarte, gærne, glitrende, gode Frøydis! Den beste i så mye, til å le og lese dikt, ingen kunne lese Stein Mehren som henne.  

Den verste i så mye annet. Hun hadde et mørke i seg. Var det noe hun var misfornøyd med, så snakket hun rett fra levra. Og takk for det Frøydis! Jeg har både stått på scenen og spilt med henne og vært sjefen hennes, så dette vet jeg. Jeg skulle så gjerne ha vært på besøk i den siste tiden, men jeg visste jo at hun hadde trukket seg mer og mer inn i seg selv, og i hodet og hjertet har jeg uendelige mengder av gode minner. 

Frøydis kom rett til Nationaltheatret fra Teaterskolen i 1971, året før jeg selv kom inn på samme skole, og har vært ansatt på Nationaltheatret hele sitt lange teaterliv. Jeg har alltid vært en stor beundrer av Frøydis som skuespiller, hun var helt spesiell. Så ærlig og ekte, så rå, saftig og frodig, så naken og hudløs. Jeg husker henne aller først som Regine fra Pål Løkkebergs oppsetning av Gengangere på Amfiscenen i 1972. 

Den dagen dødsbudskapet kom, hadde jeg akkurat tenkt på henne og den nydelige sangen i Jenteloven, som hun skrev om en liten, liten, liten kvinne, en ironisk morsom tekst.  Hun sang den med sin dype uforglemmelige stemme på 17. mai matineen på Hovedscenen for noen år siden. 

70-tallet og det politiske oppsøkende teatret var ikke mest kjent for ironi og humor. Rødstrømpene var stort sett sinte og

gravalvorlige. Men Frøydis åpnet latterdøren på vid vegg, og slapp løs en fandenivoldsk og burlesk humor som ga Jenteloven en gjennomslagskraft og appell som preget flere generasjoner av norske kvinner. I dette feministiske gruppearbeidet var flere av Nationaltheatrets store skuespillere med, men helt sentralt sto Katja Medbøe, Frøydis Armand og Anne Marie Ottersen, de som senere skulle bli de tre vidunderlige hustruene i Hustruer 1, 2 og 3. Så forskjellige personligheter, men så like allikevel. Et genialt trekløver som satte spor.

Jeg spilte med Frøydis i Shakespeare-prosjektet på Torshovteatret i Stein Winges regi, og da fikk jeg oppleve Frøydis som festarrangør i Telthusbakken der hun alltid hadde åpen dør og serverte oss fra rause og rykende gryter. Siden vi hadde døtre på samme alder, ble det også samvær utenom teatret en gang iblant. Hun var nok en uvanlig mamma, litt av et rotehode, men hun elsket ungene sine som en løvinne, og var grenseløst stolt over å bli bestemor. 

Hennes repertoar var meget vidtfavnende for å si det mildt. Hun gjorde enhver rolle til noe unikt. Og jeg spilte Thea Elvsted mot henne i tittelrollen som Hedda Gabler i Edith Rogers regi, og vi dro på gjestespill til Litauen hvor hun fikk stor suksess. Hun spilte Nora i Et dukkehjem, Mor Åse i Peer Gynt, Mary Tyrone i Lang dags ferd mot natt, Anfisa i Tre søstre. Jeg glemmer henne aldri som den nesepillende Heksens datter i Reisen til julestjernen eller som elskerinna til Bertolt Brecht i Styrtet engel av PO Enquist eller som mammaen til Valeri Solanas på Torshovteatret, i regi av min datter Kjersti. Jeg fikk til fulle oppleve humoren hennes, da vi spilte en veldig morsom fylle-scene sammen –  i skjærgården ved Drøbak – i fjernsynsserien Neste sommer. Frøydis som Trond Fausas litt utagerende mamma, og jeg som den prektige svigermor fra helvete. Begge ble gradvis mer og mer bedugget takket være Frøydis sin lommelerke fylt med gin tonic, og vi stortrivdes der vi satt og fjollet og jodlet på svabergene. 

Å bli tildelt både Gøsta Ekmans, Per Aabels og Åse Byes ærespriser sier vel alt om hvor høyt verdsatt hun var som skuespiller.

Siste gang jeg spilte mot Frøydis var i 2019 i Lars Noréns stykke Kaos er nabo til Gud. Tenk over den tittelen. Synes den passer bra for Frøydis og hennes liv. Kaos er naboen til Gud.

Det er en ruskete teaterdronning vi tar avskjed med i dag. Frøydis kom fra en tradisjonsrik og meningssterk familie, og hun har satt varige spor i Nationaltheatret i form av dypere engasjement og større takhøyde. 

Som Nationaltheatret selv var Frøydis sårbar, værbitt, men uendelig sterk. Og hennes blikk, stemme og hjerte kommer i all evighet til å være en del av dette teatrets grunnmur. Når en stor skuespiller dør, rives en side av norsk kulturhistorie ut. I dag er en liten del av Nationaltheatrets sjel på vei ut i evigheten. Men hennes skjøre vingeslag vil fortsette å vibrere i våre hjerter.

Takk Frøydis.

(Teksten er skrvete til et minnesamvær på Nationaltheatret etter bisettelsen, 27. 10. 2022, red. anm.)