Handler det om å gi slipp?

Nordland Teaters Fruen fra havet passer godt inn i den pågående debatten om hvor langt en oppsetning skal kunne fjerne seg fra en originaltekst. Men i

fruen fra havet

Fritt etter Henrik Ibsen, med utdrag fra Inger Christensen, Michel Houellebecq og Virginia Woolf

Bearbeidet av Astrid Hansen Holm og Jon R. Skulberg

Regi og lysdesign: Jon R. Skulberg

Scenografi og kostyme: Maja Ziska

Dramaturg/manus: Astrid Hansen Holm

Komponist og lyddesign: Julie Østengaard

Nordland Teater, 1. oktober 2022

motsetning til den omdiskuterte versjonen av John Gabriel Borkman på Nationaltheatret, har denne et klart formål, nemlig å snakke om det dramaturg Astri Hansen Holmen kaller «vår tids folkesykdom», det vil si depresjon. Sånn sett er den høyst betimelig, men valget kan også begrunnes i Ibsens tekst. Fruen fra havet handler jo om en kvinne som sliter etter tapet av et lite barn og har et sterkt ønske om å komme seg bort fra det livet hun har bygd opp sammen med sin mann, doktor Wangel. Ellidas lengsel etter noe annet er i Ibsens tekst representert både ved havet og hennes første kjærlighet, som Ibsen bare omtaler som Den fremmede. I denne oppsetningen er Den fremmede blitt til Døden og dermed har ekteskapsdramaet blitt omgjort til et eksistensielt drama. Utover dette fjerner manuset seg sterkt fra Ibsen, og er spekket med tekster av Michel Houellebecq, Virginia Woolf og den danske poeten Inger Christensen. Men mer enn tekstene er det de originale virkemidlene som er tatt i bruk for å behandle et såpass ømfintlig tema som gjør det verdt å se denne oppsetningen.

Treningssentre for empatien, eller om å føle ømhet for en krabbe

Det skal mye til for at man får lyst til å omfavne en gigantisk krabbe med små øyne og store klør, men det får faktisk jeg der jeg sitter. Det har nok noe å gjøre med at både skuespillerne og det kunstneriske gjestelaget behersker scenen. Den norske regissøren Jon R. Skulberg er bosatt i København og knyttet til de interdisiplinære produksjonsplattformene Hotel Pro Forma og Convoi Convensjonell, hvor han hovedsakelig har beskjeftiget seg med opera og musikkdramatiske verk, eller med «dansere og sangere», som han sier selv. Dette er første gang han jobber med skuespillere og en dramatisk tekst, og for å gjøre det tar han i bruk virkemidler fra sin bakgrunn som scenograf og koreograf. Resultatet er en omsluttende oppsetning som passer godt til den følsomme tematikken og som langt på vei innfrir regissørens ønske om at hans verk skal «fungere som treningssentre for empatien».

Scenografien til Maja Ziska slår meg først som kald, og nesten litt stygg med sine få elementer i klare farger: et par store steiner, et hvitt hagegjerde, en seng og en hvit bakgrunn. Etter hvert blir jeg likevel trukket inn i dens enkle funksjonalitet. Ziskas kostymer drar handlingen inn i vår tid og er holdt i en palett av pastellfarger som bringer oss til sommere ved kysten. Unntaket er Døden, som er kledd i burgunder. Det mest virkningsfulle er nok likevel lyddesignen til danske Julie Østengaard. Lyden kommer fra alle kanter i salen: knirk og knas og bråk og fugleskrik og ikke minst en stillhet som tvinner seg inn i Skulbergs karakteristiske, langsomme tempo, som han også har brukt i dans. Dette gir oss muligheten til å komme nær Ellidas smerte, som Kirsti Torhaug formidler renskåret og nakent. Spesielt vellykket er også lyset, som Skulberg står for: Det går fra å være kaldt og hvitt i begynnelsen, til dunkelt og mørkt når Ellida er på sitt laveste. Ellida lengter etter døden og vil ikke bli hjulpet, hun kjemper for sin frihet til å råde over eget liv og egen død, selv om det går ut over de som er glade i henne. Doktor Wangel er her en kvinne, Wera Wangel (Anne Kokkinn), som ikke klarer å etablere kontakt med Ellida før helt mot slutten, da hun endelig åpner for å høre på sin kone, og det er da lyset blir til en varm ettermiddagssol med lange skygger.

Står Ibsen i veien?

Til tross for at hovedgrepet fungerer, kan jeg kan ikke kvitte meg helt med følelsen av at Ibsens tekst ofte står i veien. Den tyske estetikken som var rådende på Ibsens tid, skiller mellom det skjønne og det sublime. Mens det skjønne styrker våre livskrefter, og derfor er knyttet til livet, setter det sublime oss i kontakt med det ubegrensede, det uhyrlige, og til syvende og sist med døden. Eksemplet Immanuel Kant gir på det sublime er nettopp havet, som er vakkert på denne farlige, overveldende måten. Ellida snakker ofte om at hun vil inn i «det grufulde» som både «skræmmer og drager», og som hun finner i havet og i Den fremmede. Sånn sett er det god grunn til å tolke Den fremmede som Døden, døden som lokker med å frigjøre Ellida fra lidelsen. Man kan gruble over hvorfor Kant hevdet at det skjønne spiller en rolle i politikken, mens det sublime er beslektet med etikken; men det er i alle fall etiske dilemmaer som blir tatt opp i denne forestillingen. Det er kanskje derfor samtalene mellom Ellida og Den fremmede/Døden glir så fint inn, og at de med rette er bevart nesten uendret. Man kan ikke si det samme om resten av Ibsens tekst, som ikke fungerer like bra, til tross for at den er sterkt bearbeidet.

Ved siden av Ellida, Wera Wangel og Døden, er det bare to av de andre karakterene til Ibsen som er med: Hilde (Anne Wiig) og Lyngstrand (Sven Henriksen). Det er spesielt Hilde jeg finner problematisk, fordi hun ikke lever opp til sine muligheter som pårørende. Jeg så en gang en tegneseriestripe som har festet seg hos meg: Du vet ikke hva kjærlighet er før du blir elsket av et barn, sa den. Hver gang jeg går tilbake til Fruen fra havet, slår det meg at vi ikke tenker på at Hilde i stor grad er Ellidas datter. Hun var liten da moren gikk bort, og det er Ellida hun har vokst opp sammen med. Hildes nøkkelord er «spennende», et ord hun stadig benytter seg av både i Fruen fra havet og i Byggmester Solness, for Hilde er også tiltrukket av det farlige, men i motsetning til Ellida er hun aldri redd. Her hadde det vært mye å hente, hvis ikke forestillingen hadde gjort henne til en salig blanding av de to vidt forskjellige søstrene: den dristige Hilde og den fornuftige Bolette. Hun er like sint som Ibsens Hilde, men i likhet med Bolette tar hun ansvar for husholdningen og interesserer seg for klimaet og universet. Hun lengter bort, men er redd for å forlate moren Wera. Det hun ikke har er den spesielle tilknytningen til Ellida som vi aner hos Ibsen, og dermed mister hun sin relevans som pårørende. Det er lov å gå bort fra originalteksten, men man bør jo helst ta høyde for den og utnytte mulighetene den byr på. Det gjør ikke manus her.

De som blir igjen

Ikke vet jeg hva som får et menneske til å bestemme seg for å ta sitt eget liv, men jeg er overbevist om at man kan elske de man etterlater og likevel gjøre det. I sitt selvmordsbrev skrev Virginia Woolf til sin mann at hun skyldte ham all lykken i sitt liv, men at hun var syk og ikke kunne fortsette å ødelegge livet hans lenger. På samme måte sier Ellida her «Jeg vil ikke belaste dere mer», men hun sier også «Bare dere kunne være litt glade i meg» og «Dere ser meg ikke», og faktisk er det når manus letter slik fra Ibsens tekst og finner sine egne ord, at den får vinger. Det gjør den når den tar i bruk tekstene til Woolf, Houellebecq og spesielt Inger Christensen, kanskje fordi de faktisk skriver om det oppsetningen vil diskutere, noe Ibsen egentlig ikke gjør i Fruen fra havet.

I motsetning til Hilde har Lyngstrand blitt en fin, ny karakter, glimrende spilt av Sven Henriksen. Ibsens unge, trang-pustede kunstner er nå en god, gammel venn av Ellida, som også sliter med depresjon og kanskje derfor er den første som klarer å snakke med henne. Han tar over mange av replikkene til en Arnholm som her er blottet for mørke hensikter om å kjøpe med seg den unge og desperate Bolette. Lyngstrand er en slags fortellerstemme, det er han som introduserer forestillingen, og det er også han, og ikke kona eller stedatteren, som klarer å gi slipp på henne til slutt, når han sier de forløsende ordene: «Men så velg da, Ellida, hvis det er så vondt for deg å være her». Og det er nok det forestillingen handler om, om hvorvidt vi skal klamre oss til dem vi elsker eller gi slipp på dem. Det er kanskje derfor Fredrik Høyers slamdikt «Gi slipp» har rumlet i meg de siste dagene. Det ender noen ganger slik: «Når alt er lost, er alt i ro, og alt som før, gi slipp».

(Publisert 05.10.2022)