I ring rundt ubesvarte spørsmål

Kvääniteatteri har sin tilknytning i Nord-Troms og Halti i Nordreisa. Det sies at hvis du kommer fra Nordreisa, så er du sikkert kven. Teatret arbeider aktivt

Näkymätön kansa – Det usynlige folket

Käsikirjoitus/Manus: Teodor Janson, Frank JørstadOhjaus/Regi: Frank Jørstad

Dramaturgia/Dramaturgi: Oda Radoor

Pukumuotoilu/Kostymedesign: Nora Furuholmen

Koreografia/Koreografi: Helle Levang Moum

Mysikki/Musikk: Arve Henriksen, Ivar Beddari, Alexander Aarøen Pedersen, Adrian Angelico, Arktisk Filharmoni/Arktisk Filharmoni

Näyttelijät/Skuespillere: Astrid Serine Hoel, Ivar Beddari, Sara Maria Maliniemi Lindbach, Ørjan Steinsvik

Kvääniteatteri, gjestespill Nationaltheatret, 22. september 2022

for å få nasjonal status som minoritetsteater. Med forestillingen Näkymätön kansa – Det usynlige folket hevder de fire skuespillerne sin rett til å ta plass, og søker etter egen identitet gjennom bruk av symboler, musikk og dans. Som et lag ligger fortidens fornorskningspolitikk og kaster skygge over forestillingens søken etter den kvenske identitet.

Kvenkongene som oppfant Norge

Scenografien i Näkymätön kansa – Det usynlige folket består av et tykt rep i sirkel midt på scenegulvet. Lengst bak står flere treesker stablet oppå hverandre. På hver side av scenen ligger flere treesker, fiolinbuer og en sag. Skuespillerne kommer syngende på en kvensk salme inn på scenen. Kostymene de har på seg er svarte og hvite med utsmykkende sølvdetaljer. Det er noe tidløst i estetikken til både kostymene og scenografien.

Ørjan Steinsvik, Ivar Beddari og Astrid Serine Hoel går ned på kne, mens Sara Maria Maliniemi Lindbach blir stående. Hun fremfører Henrik Ibsens «Digte» på kvensk, mens de andre hvisker teksten på norsk i kor. Stemningen er mystisk og Beddari tar over og forteller om kvenkongen Fojnot som sendte sønnene Gor og Nor for å lete etter datteren Goi som hadde forsvunnet. Det er en skapelsesberetning om hvordan Norge ble oppfunnet, og om at kvenene er stamfedre til mange nordmenn og engelskmenn. Fortellingen avsluttes med spørsmålet om hva som skal til for å bli synlig i dette landet.

Rundt grøten om sin egen identitet

Näkymätön kansa – Det usynlige folket har en form der skuespillerne stopper spillet og stiller spørsmål om hva de gjør, hvilken historie de skal fortelle og hvordan. På den måten er et par av scenene forsøk på å fortelle om det kvenske folket – og om seg selv og sin egen familiehistorie, men hver gang fortellingen går i en uforståelig retning stopper skuespillerne opp i en selvrefleksiv diskurs. De skal gjennom flere runder med uforståelighet som kommenteres før de kommer til poenget i de temaene de tar opp. På den måten tar forestillingen i bruk verfremdung. Som tenkepauser, blir musikk, sang og dans tatt i bruk som overganger til nye scener. Alvorstunge temaer om identitet, blir fortalt ved hjelp av humor. Mot slutten glir forestillingen over i det mer sentimentale, men på den måten treffer humoren og den ironiske distansen skuespillerne bruker i store deler av forestillingen sterkere.

Forestillingen spiller på flere lag av komplekse relasjoner til det å være kvensk, som når Ivar Beddari spiller på et instrument han kaller for gandala (om jeg hørte rett), som minner om det tyrkiske instrumentet kanon. Beddari spiller en melodi som går i loop på samme måte som med monologen hans, der et barn i dialog med sin far snakker om å lære norsk. Faren ber barnet være stille og om ikke å snakke kvensk i resten av livet. Det blir brukt som et bilde på en av usynlighetsprosessene kvenene har måttet gjennomgå. At faren spør barnet hvorvidt det vil bo i et hus, blir en referanse til assimileringen av kvenene som følge av en brutal fornorskningsprosess. Kvener fikk ikke eie jord, gifte seg eller få jobb om ikke de latet som om de var norske og kunne det norske språket. Beddari spiller på et instrument, samtidig som han fremfører dialogen mellom far og sønn på en ironisk men alvorlig måte, og det gjør denne sekvensen svært suggerende og trist.

Er det noen kvener i salen?

På spørsmål om hvem som er kven i publikum, er det mange som rekker opp hånden. Skuespillerne gjør publikum mer delaktige utover i forestillingen. Som et påhitt deler skuespillerne ut mandariner og ark de kaller for kven-sertifikater. Men på spørsmål om hvem som er både same, kvensk og norsk blir publikum bedt om å bare velge én identitet. Deretter fortelles det fra Stensvik og Lindbachs perspektiv hvordan det er å være dratt mellom tre identiteter. I følge Lindbach er det typisk for en kven å være «stolt og trist». Hun forteller at i møtene med sin samiske familie går ‘den samiske skyggen’ bort og gir familien en klem, mens den norske og den kvenske skyggen usikkert blir stående lengre unna. Hva norskhet er vet de, og det samme om det samiske – men hva det vil si å være kvensk er det vanskelig for dem å få tak i. Det er så mye de ikke vet – og her speiles en virkelighet mange kvener opplever.

Å mane seg frem til et svar

Den evige jakten på egen identitet, historie, språk og tilhørighet skildres gjenkjennelig og presist gjennom gjentakelser i forestillingen. Den blir også fremført på en folkelig måte, men teksten virker likevel noen ganger kodet og mystisk. Man blir nødt til å høre godt etter, og ved enkelte referanser – slik som når Stensvik snakker om de alkoholiserte mennene – også kjenne til en del historie om det kvenske folk. Kvenske barn ble plassert på internatskoler for å lære seg norsk, og mange hadde kun kvensk som morsmål. Det er mange som fikk sin selvtillit knust og som fikk store psykiske problemer i voksenlivet, som følge av traumene de opplevde i barndommen. Det er disse mennene Stensvik refererer til – selv om både jenter og gutter gikk på de samme internatskolene har mennene kommet dårligst ut.

Det kvenske språket ble anerkjent som eget språk av den norske stat så sent som i 2005. I motsetning til den samiske urbefolkningen har ikke kvenene fått en offentlig beklagelse fra kongen for den undertrykkelsen og overgrepene den kvenske befolkningen ble utsatt for. Skjebnen samene har lidd har kvenene også lidd. Men kvenene har ikke fått tilsvarende ressurser, slik som statsfinansiert språkbevaring eller eget teater. Kvener i ulike kommuner i Nord-Norge må selv organisere språkopplæring på basis av frivillighet. Når Sannhetskommisjonens rapport fremlegges, forventes flere detaljerte historier om overgrep.

Tvinger publikum til å ta stilling

Det at teatersjef, regissør og med-dramatiker Frank Jørstad velger å starte Kvääniteatteri med en forestilling om den kvenske identitetskrisen kjennes riktig. Spørsmålet blir jo om hvilke historier Kvääniteatteri skal velge seg ut i fremtiden. Jeg kommer litt til kort, i møte med Näkymätön kansa – Det usynlige folket fordi jeg kan så lite om kvensk historie, men det blir etter hvert klart for meg at skuespillerne, som spiller seg selv, heller ikke gjør det. For poenget om at det kan være vanskelig å manøvrere i en identitet som i lang tid har vært forbundet med skam, og som enkelte familier ikke vil snakke om, kommer tydelig frem. At forestillingen tar i bruk humor og verfremdungseffekter gjør at den til tider blir utilgjengelig for publikum, samtidig som den åpner opp for undring og nysgjerrighet om den kvenske historien. På den måten får publikum kjenne på de samme følelsene som skuespillerne. Det i seg selv er et sjakktrekk og en empatiens triumf i teatret.

Man forlater forestillingen utmattet og med en trang til å fortsette søket etter den kvenske identiteten. Man får et godt innblikk i kveners relasjon til sin egen identitetsberøvelse. Samtidig savnet jeg, som ‘søring’, litt mer informasjon og kanskje konkrete fakta om den kvenske befolkningen. Det er et faktum at vi på Østlandet kan enda mindre om den kvenske historien enn befolkningen i Nord-Norge. På vei hjem ga podcast-serien «Kvenene, den glemte minoritet» meg påfyll av informasjon. Jeg ble svært sjokkert over at jeg som ikke-kven ikke har vært bedre informert om denne delen av norsk historie – og flere scener ga bedre mening som følge av podcasten.