Ibsen på scenen: Hvor langt kan en regissør fjerne seg fra dikterens opprinnelige tekst?

Ovennevnte retoriske spørsmål er utløst av to nylige oppsetninger av Ibsens skuespill, henholdsvis Et dukkehjem på Det kongelige

teater i København og John Gabriel Borkman på Nationaltheatret hos oss. Den første oppsetningen er minimalistisk og modernistisk i sitt uttrykk, hvor overflødige naturalistiske elementer er skrellet bort, noe som gir spillet en egen konsentrasjon, intensitet og rytme. Men på ett avgjørende punkt mener jeg regissøren Anna Balslev bommer, og det alvorlig: Hun har tillatt seg i sluttscenen å erstatte den dødssyke legen Rank, med en lesbisk, kvinnelig lege, rett nok syk hun også, men hennes oppgave er å etablere en seksuell relasjon til Nora i et mer egentlig forhold enn ekteskapet med Helmer.

Dr. Rank har jo åpenbart den funksjon i stykket å belyse Nora og ektemannen Helmers forhold, som et utbyttingsforhold gjennom ulike stadier frem til en sluttprosess, det vil si frem til en forståelse hos Nora av at ekteskapet er umulig, og at hennes frigjøring videre er hennes eget verk. Men her er altså sluttscenen viet det lesbiske forholdet, som regissøren lar de to impliserte karakterisere som en «vekkelse» bort fra et dødt forhold. Ikke erkjennelse av og frigjøring fra et undertrykkende og samfunnsbestemt forhold mellom mann og kvinne i ekteskapet, men å vekke gjensidig lyst mellom to kvinner for hverandre, blir temaet i sluttspillet. Muligens har regissøren her ønsket å yte en tributt til den moderne «pride-vekkelsen», men i selve teksten er det ingen antydning om behovet hos Nora for en slik vekkelse. Og jeg spør: Hvorledes kan da dette regigrepet forsvares uten at det øves vold mot den tekst dikteren har gitt oss, selv om publikum finner at dette «grepet» gir aktuell og umiddelbar mening for dem i deres egen tid? Ja, for i København var «publikum vildt begejstret», for å si det med en anmelder.

Borkman uten dialog

Oppsetningen av John Gabriel Borkman på Nationaltheatret er teknisk vurdert radikalt ytterliggående; dialogen er så å si helt fjernet, mimikk, dans og kroppsbevegelser erstatter i stor grad talen, her er nesten ingen replikker, som i tillegg presenteres på tekstplakater ved siden av scenen. Et slikt regispill innebærer naturligvis et fullstendig brudd med den tradisjonelle ibsenske dramaform, som er basert vesentlig på samtalen og det dialogiske forholdet mellom antagonistene i stykket. I foreliggende oppsetning, satt i scene av den unge, tyske regissøren Lucia Bihler, er hovedpersonen – bankmann Borkman – følgeriktig nærmest utradert, ja, en sitter i denne forestillingen igjen med det bestemte inntrykk at det er unge Borkman – Erhart Borkman – som er hovedfiguren i stykket. Men han er dessverre fremstilt som en så ubehjelpelig og klumsete person at det blir vanskelig å forestille seg at den mondene Fanny Wilton i skuespillet kunne finne noen glede i hans selskap, selv for en stakket stund!

        Den postmodernistiske regien i dette stykket etablerer vilkårlige sammenhenger mellom sceneuttrykket og tekstens objektive korrelater, det gjelder så vel de psykologiske som de mer samfunnsrelaterte aspektene i stykket; dikterens tekst er her brukt bare som tilfeldige referansepunkter og ikke som et autoritativt og nødvendig grunnlag for å fremstille ideen og meningen i dramaet. Hvorledes publikum skal kunne oppfatte og danne seg et bilde av John Gabriel Borkmans visjoner og handlinger, og hva de representerer psykologisk og etisk-politisk, er ikke tema hos denne regissøren. Borkmans ønske om å skape velferd og rikdom for seg selv og verdenssamfunnet kjenner vi igjen som reelle og sterkt politisk motiverende faktorer, både i vår egen globaliseringstid og fra lignende visjoner i den tidlige imperialistiske epoke da dramaet ble konsipert.

            Det er naturligvis legitimt å hevde at Ibsens dramatikk og scenekunst er utdatert; men når regissører likevel markedsfører seg ved hjelp av dikterens skuespill, forventer vi at en bestreber seg på å vise hvorfor motiver og ideer i hans skuespill ikke lenger angår vår tid. Dramatisk scenekunst gjennom teatralitet alene kan ikke erstatte en problematisering av eventuelle foreldede trekk ved Ibsens skuespillkunst, og bør fortrinnsvis komme til uttrykk som refleksjon nedfelt i regiarbeidet.

(Publisert, 02.10.2022)

Arvid Nerø er litteraturkritiker og pensjonert byråkrat . Har skrevet om Ibsen i norske og utenlandske fagtidsskrifter. Er forfatter  bl.a. av boken Den politiske Ibsen. Med studier i Henrik Ibsens anarkisme (2008). Gir i høst ut en artikkelsamling om politisk litteraturkritikk.