Om å se en pianokonsert!

Stjerneskuddet Juliano Nunes reiser for tiden rundt til et stort antall internasjonale ballettkompanier og legger igjen godteposer av

Canvas

Koreografi: Juliano Nunes

Musikk: Frédéric Chopin: Pianokonsert nr 1 i e-moll, 1. og 2.sats

Kostymedesign: Mikaela Kelly

Lysdesign: Tom Visser

42 dansere fra Nasjonalballetten

Nasjonalballetten, t.o.m. 23. oktober 2022

ny ballettkoreografi, som kjennetegnes av medrivende bevegelsessekvenser, akkompagnert av «stor» klassisk musikk. Den legendariske koreografen Georges Balanchine er særlig kjent for å visualisere musikken gjennom sine «abstrakte» balletter, og ballettsjef Ingrid Lorentzen åpnet forestillingen med Mr.B sitatet: hear the dance and see the music. Så nå er det altså mulig å sette seg i salen og faktis SE Chopins pianokonsert nr. 1 visuelt utfolde seg på scenen, mens operaorkesteret, med glimrende pianosolist Christopher Park i spissen, øser den storslagne musikken ut i scenerommet. Koreograf Nunes forteller i et intervju med operaen at han ikke har noe å tilføre tematisk, alt er der, musikken sier alt. De 42 danserne virker å danse hver note i partituret så intrikat, enkelt, stort, detaljert og hengivent at opplevelsen sitter i kroppen lenge etter at både dansen, applausen og musikken har stilnet av.

22 kvinner og 20 menn iført sorte, maleriske kjoler stimler sammen i det musikken stiger opp fra orkestergraven. Unisont og litt dramatisk starter det hele med kantete håndbevegelser, som vokser og gradvis flyter idet alle kroppene fylles av musikken. Verkets tittel Canvas henspiller på kostymene, det fargerike mønsteret som er malt på de sorte kjolene danner til sammen Nunes eget maleri fra 2014. Ideen er ikke ny, for eksempel gjorde Robert Cohan det samme i sin ballet Nympheas hvor motivene på kostymene var direkte hentet fra noen av Claude Monets 250 vannliljemotiv, men den fungerer. De flagrende skjørtene designet av Mikaela Kelly har en tyngde som gjør at de både følger kroppens bevegelser og fremstår som sentral del av den koreografiske estetikken i balletten.

Her er ingen ny eller innovativ bevegelsesutforming, her er i all hovedsak klassisk ballett, trinn, sekvenser, piruetter, arabesker, grand jeté, relevé osv., bare av og til avløst av noe uvanlig, kantete eller vridd. Koreografien er ikke satt på hver tone eller takt, alt flyter med og rundt i musikken. Forholdet mellom dans og musikk er ikke tilfeldig som i en sjanseoperasjon, men heller ikke nøyaktig bundet. Dette gir en frihet som gjør at danserne strekker seg maksimalt og fyller rommet med retning og energi. Evig sirkulære, lange virvelvinder av gruppedanser avløses av solo, duett, trio eller kvartetter. Alt oppfattes å være helt naturlig og selvfølgelig, som om formen dansen har fått er den eneste riktige. Det oser av overskudd og bevegelsesglede. Balletten bare triller ut av danserne i det de fylles av musikken, det er enestående medrivende og avsluttes overraskende etter pianokonsertens 2.sats, med to dansere i silhuett. På tross av at Canvas er kveldens tredje koreografi og jeg er full av inntrykk. I det applausen braker løs, kjenner jeg et sug etter 3. sats, dette kunne bare fortsatt.

Mytisk begjær fra kvinneperspektiv?

At ettertraktede Juliano Nunes velger å skape ny koreografi for Nasjonalballetten er gledelig for publikum og viser at kompaniet

afternoon of a Faun

Koreografi: Whitney Jensen og Anaïs Touret

Musikk: Claude Debussy, Peter Baden, Kassel Jaeger, Stephan Mathieu, Akira Rabelais

Scenografi: Martin Dauchez, Whitney Jensen, Anaïs Touret

Kostymedesign: Martin Dauchez

Lysdesign: Paul Vidar Sævarang

Lyddesign: Peter Baden

Dansere fra Nasjonalballetten

Nasjonalballetten, t.o.m. 23. oktober 2022

holder internasjonal standard. At nye koreografer får gode rammer og tillit til å skape nye verk er avgjørende for ballettens utvikling. Gjennom koreografisatsingen[1] søker man å finne, løfte og utvikle nye koreografiske kvinnestemmer. Kveldens to andre balletter er resultat av denne satsningen, hvor koreografene virkelig har utfordret seg selv. Whitney Jensen, Anais Touret og Samantha Lynch og gyver løs på to kjente musikkstykker det allerede er skapt legendariske balletter til tidligere. Kveldens åpningsballett er Faun som Whitney Jensen og Anais Touret har skapt sammen for sine kollegaer i Nasjonalballetten.

Balletten L’après-midi d’un faune / Faunens ettermiddag ble første gang skapt for Djagilevs Ballet Russes i Paris i 1912. Vaslav Nijinski både koreograferte og danset rollen som faunen. Den mytiske faunen begjærer en av nymfene han beskuer nede ved elven, hun flykter, men sjalet hennes blir igjen, faunen plukker det opp og tar det med seg inn i en onaniscene som ble en skandaløs avslutning som rystet det franske publikum. Librettoen lagde Nijinski selv, basert på et dikt av Stéphane Mallarme, som også var inspirasjon for Claude Debussys impresjonistiske musikk fra 1894. Både Debussys Faunen og Ravels Bolero har inspirert mange og det er laget utallige koreografier til disse velkjente notene. Det er både viktig og vågalt at nye koreografer gir seg i kast med denne kjente, «store» musikken. Peter Baden har i tillegg komponert og lagt til diverse elektronisk musikk slik at verket strekkes ut i tid og tilføres en ny dimensjon. Det samme opplevde vi på operaen for ti år siden da Sidi Larbi Cherkaouis versjon av Faun ble vist på hovedscenen. Sidi Larbis meget kjente versjon har en helt spesiell sensuell undertone og et flytende, organisk bevegelsesspråk, som jeg tidvis så anslag til i Jensens og Tourets koreografi også. Særlig i duettene mellom Faunen (Erika Pastel) og Nymfen (Jonathan Olofsson). Koreografien preges gjennomgående av innovativ bevegelsesutforsking, finurlig partnerarbeid og en stilsikker presisjon i den unisone gruppedansen. Kort fortalt opplever vi at:

Faunen fødes ut av en fascinerende kvinne-kjole-scenografi, «oppdras» av sin mor og far, ikler seg en kjole og forlater dem, møter, begjærer og hengir seg til nymfen, i tillegg til en annen elsker, for så å håndteres, trues og manipuleres av det som i programmet kalles «gruppe». Dens rolle er uklar; både støttende, manipulerende og truende alt på samme tid? Er det livet kanskje? Det danses presist, unisont og energisk i gruppescenene, men selv om danserne er meget gode, er deres funksjon for utydelig til at det styrker koreografiens form og dramaturgi.

Bevegelsesspråket Jensen og Touret skaper er innovativ, med variasjon, flyt og kraft. Faunen beholder en gripende dyrisk dimensjon i bevegelsesmønsteret, hvor en liten vridning i nakken, en innover-rotert ankel eller knekk i albuen minner oss om at det er en mytisk skikkelse som forfører og gir seg hen. Duettarbeidet og soloene preges av bølgende bevegelser hvor kroppen strekkes og åpnes, for å kurves og lukkes i kontinuerlig veksling mellom lange linjer og vridde kurver. All flyt brytes som brytes av plutselige stakkato innslag, det hele er fascinerende og ypperlig utført av Erika Pastel, Jonathan Olofsson, Klara Mårtensson, Leonardo Basilio og Martin Dauchez.

For koreografene er det et poeng at faunen og nymfen har byttet kjønn, men akkurat faunen som forfører fra et kvinneperspektiv klarer jeg ikke se har noen relevant betydning for verkets endelige uttrykk. Etter dragninger mellom gruppe, faun, nymfe, elsker og foreldre, sluttes ringen, en ny faun fødes og rungende applaus får omfavne både danserne, musikerne og de to koreografene.

Utfordrende vekst i trygge rammer – A Bolero
Maurice Ravel skrev musikken til Bolero på bestilling fra danserinnen Ida Rubinstein og hennes kompani i 1928. Scenen var et

a bolero

Koreografi og Scenografi: Samantha Lynch

Musikk: Maurice Ravel

Kostymedesign: Bregje van Balen

Lysdesign: Paul Vidar Sævarang

Dansere: Douwe Dekkers og Emma Loyd

Nasjonalballetten, t.o.m. 23. oktober 2022

kafébord, hvor på en spansk dans ble suggererende utført av Rubinstein selv, koreografert av Bornislava Nijinska i design av Alexander Benois. Også dette verket er koreografert i utallige utgaver og Samatha Lynch står således på skuldrene til kunstnere som Bronislava Nijinska, Sergei Lifar, Maurice Bejart m.fl. Lynch forteller i et intervju på Operaens nettside at hun har en idé om å vise utvikling og utforsking hos en mann, som gjennom det repeterende, suggererende temaet i musikken våger, vokser og utvikler seg.

Vi møter mannen (Douwe Dekkers) stående på hodet i en stor boks, et scenerom i scenerommet hvor rammene er tydelige og det er enkelt å forstå hvor grensene går. Han utfordrer boksens rammer ved å strekke, vri og dra kroppen sin på uendelige måter ut av boksens grenser. Som en sommerfugl som sprenger seg ut av puppen og vrir seg løs for å fly, kjemper han seg ut av boksen. I frihet kan han nå henge, klatre, løpe og herje, men han vender stadig tilbake, roer det ned, sikrer seg – før det er på han igjen. Dekkers er en fantastisk danser, som med intens tilstedeværelse drar oss med i de minste detaljer og største sprang, ubesværet, naturlig og medrivende. En kvinneskikkelse (Emma Loyd) har stått rolig i hjørnet av boksen, men plutselig er det som han blir klar over hennes tilstedeværelse og uanfektet bare drar henne inn i sitt energiske utviklingsprosjekt. Vi vikles inn i et hektisk og estetisk vakkert duettarbeid. Det strekkes, kjempes, kastes og slenges, energinivået er ekstremt der kroppene veksler mellom å skape elegante linjer i sprang i lufta, samtidig som det sklis og rulles på gulvet i høy fart, med stor kraft. Lyset slås helt av innimellom, mens danserne fortsetter å bevege seg, dette skaper et brudd og en uforutsigbarhet som fungerer godt og styrer vår oppmerksomhet. Pardansen fortsetter og følger den musikalske oppbyggingen hvor det velkjente bolerotemaet vandrer igjennom orkesterets instrumenter og gradvis bygges opp i intensitet og lydstyrke. Koreografien har en repeterende struktur og intensitet som følger musikkens oppbygging. Danserne fortsetter å fri seg fra hverandre, forflytte seg, prøve ut nye steder å bevege seg på, men trekkes tilbake til kassen som ved magnetisk kraft. Der senkes tempoet, men bevegelsesutforskingen fortsetter og energien bygges opp. Det er uforutsigbart og fascinerende. Duettarbeidet Emma Loyd og Douwe Dekkers presterer er glimrende, de løfter, ruller, slenger og sklir, over under og rundt hverandre i uforutsigbare vendinger og medrivende sekvenser. I det musikken når sitt velkjente klimaks er vi nesten tilbake ved start. Dekkers igjen hodestående inne i boksens hjørne, mens Loyd har tatt turen helt opp på taket og sitter skuende utover, mens orkesteret smeller av gårde de siste kraftfulle tonene i Bolero.

Ballett a la 2022?

Nasjonalballettens tredelte program viser spennvidde i koreografenes valg av bevegelsesspråk. Danserne behersker dette svært godt, men mangfoldet inviterer til refleksjon rundt hva ballett som scenisk uttrykk er og kan være i vår tid.

Hos Jensen, Touret og Lynch er det først og fremst uforutsigbarheten og dynamikken i partnerarbeidet, som gjør sterkest inntrykk de to første ballettene, mens det for øvrig er klare, naturlige linjer til NNBs «moderne» repertoar skapt av Lightfoot, Forsythe, Kylian o.l.

Når jeg fascineres så av Canvas, slår det meg - Hvorfor lager ikke flere koreografer i verk med utgangspunkt i ballett-teknikken? Jeg opplever Nunes´ bruk av den rene ballett-teknikken som befriende og interessant. Forholdet mellom musikk, bevegelse og intensjon er så utilslørt enkel at det fungerer fullkomment for meg. Organisk flyt, stor energi, ren dans hvor utøverne omfavner det enorme scenerommet med inderlighet og entusiasme. Jeg: Hear the dance – see the music.

Bravo Nasjonalballetten.

www.snl.no

https://operaen.no/

https://www.britannica.com/topic/Bolero-by-Ravel

https://movinginnovember.fi/conversation-between-dominique-brun-and-kerstin-schroth/