The Show must go on?

Koronanedstengningene var en enorm påkjenning for kulturlivet generelt, og for scenekunsten spesielt. Ifølge den nye studien «The situation of theatres in the EU Member States» mistet det europeiske scenekunstfeltet 90% av sine inntekter mellom 2019 og 2020, og det siste året har vist at den britiske teatersektoren, verdens største teaterøkonomi, fremdeles knaker i sammenføyningene. Det gamle omkvedet «the show must go on» er for lengst blitt forkastet.

Stengte dører

Britiske teatre åpnet igjen 17. mai 2021, og noen måneder senere forsvant alle krav til munnbind og avstand. Fra å sitte i nær sagt tomme auditorier med sterkt redusert publikumskapasitet, var det nå endelig mulig å puste ubekymret i sin sidemanns fjes. Det skulle likevel ikke vare. Da omikron begynte å spre seg vinteren 2021, ble teaterindustrien stilt ovenfor en helt ny utfordring: koronavarianten var ikke spesielt farlig, men spredte seg til gjengjeld så raskt at det var vanskelig å holde ensemblet og scenearbeidere friske fra forestilling til forestilling.

Avlysningene kom i hopetall, og dette gikk særlig utover Storbritannias tradisjonsrike julepantomimer. Ved årsskiftet var det flere stengte enn åpne dører nedover Shaftesbury Avenue, mens regionale teatre tapte millioner av kroner for andre år på rad. Selv statsstøttede National Theatre, som allerede må sette opp én kommersiell musikal i året for å holde seg flytende økonomisk, så seg nødt til å utsette den nyskrevne julemusikalen Hex. Fremdeles avlyses forestillinger i ellevte time på grunn av koronasykdom, og den raske smittespredningen har vært et spesielt stort problem for turnerende ensembler med begrensede prøveperioder og få erstattere.

De mange avlysningene og utsettelsene har gjort at flere store teatre og produsenter stiller med slunken økonomi. Andrew Lloyd Webbers etterlengtede nye musikal Cinderella fikk urpremieren utsatt, før den av økonomiske årsaker ble tatt av plakaten etter bare noen måneder. Flere av skuespillerne, som trodde de var sikret fast jobb mange måneder frem i tid, reagerte sterkt på at de ble gjort oppmerksomme på sin egen nært forestående arbeidsløshet gjennom sosiale medier. Old Vics nyoppsetning av Amy Herzogs Pulitzer-nominerte stykke 4000 Miles ble utsatt så mange ganger at det til slutt måtte avlyses helt. Nesten to år etter den første nedstengningen ba Old Vic fremdeles publikum om å donere billettprisen til teateret heller enn å få den refundert.

Galopperende levekostnader
Smittekurven hadde bare så vidt begynt å flate ut da én krise ble erstattet av en annen. Galopperende levekostnader har gjort at penger som skulle gått til nedbetaling av kriselån i stedet blir brukt på strøm. Og når selv tungvekterne sliter med å betale regningene, betyr det gjerne døden for mindre og uavhengige aktører. Der store institusjoner og produksjonsselskaper – som gjerne har velstående sponsorer og i noen tilfeller hedgefondspekulanter i ryggen – har kunnet kutte i billettprisene for å tiltrekke seg et større publikum, har mindre oppsetninger måttet avlyses.

De skyhøye prisene har også gjort at Edinburgh Fringe, verdens største kulturfestival, sliter med dårlig billettsalg og et sviktende kjernepublikum. Etter fjorårets tentative gjenåpning håpet Fringe-arrangørene at 2022 skulle bli mer innbringende, men billettsalget har stupt med nærmere 30% sammenliknet med før pandemien. Slitasjen merkes også på utøversiden – leieprisene i den skotske hovedstaden gjorde at mange deltakere i år så seg nødt til å sette opp telt i utkanten av byen, og ifølge The Stage har flere tydd til folkefinansiering eller kryptovaluta for å få økonomien til å gå opp. Mange har rett og slett droppet Edinburgh og i stedet opptrådt på det mindre kjente Brighton Fringe.

Nedvurdert scenekunst
Ifølge den ferske EU-studien var de europeiske landenes økonomiske tap i hundremillionersklassen – det østerrikske kulturfeltet alene skal ha tapt nærmere to milliarder euro, noe som utgjør «en eksistensiell trussel for mange frilanskunstnere». Studien omfatter «hele teaterøkosystemet», og setter fingeren på hvor sårbart det er at scenekunsten består av så mange små og mangfoldige aktører som er gjensidig avhengige av hverandre: «In some countries, it has exposed significant gaps across the value chain, between large and small organisations; artists and institutions; companies, venues and festivals; full-time staff and freelancers; independent, commercial and public structures.»

Studien slår fast at scenekunstsektoren var fullstendig prisgitt sitt lands hjelpetiltak og økonomiske krisepakker, og siterer Broadcasting, Entertainment, Communications & Theatre Union (BECTU) på at minst 5000 arbeidsplasser gikk tapt innen den britiske kultursektoren bare i pandemiens første måneder, i tillegg til et inntektstap på nærmere 350 millioner euro. Selv om det britiske scenekunstfeltet fikk millioner i koronastøtte, gikk disse midlene i hovedsak til organisasjoner og institusjoner, mens enkeltkunstnere ofte ble stående på bar bakke. 70% av de som arbeider med scenekunst i Storbritannia jobber frilans, og ifølge The Guardian ble mange av disse tvunget til å oppsøke folketrygden så sent som i vinter. EU-studien peker også på hvordan de mange utsatte forestillingene i 2020 og 2021 vil ha en «flaskehals-effekt», som gjør det enda vanskeligere for unge og uetablerte scenekunstere å karre seg frem.

Studien «Freelancers in the Dark», finansiert av UK Research and Innovation’s Economic and Social Research Council, fant i tillegg at frilansere var blitt disproporsjonalt rammet av koronatiltakene. Mange håpet pandemien skulle bli en katalysator for å bedre frilansernes posisjon i bransjen – noe EU-studien også peker på – men de mangelfulle krisepakkene hadde motsatt effekt: «The great reset is now seen as a failed possibility and there is fear among freelancers that inequities in the industry will deepen over time.» Mest deprimerende var kan hende funnet om at den katastrofale innvirkningen pandemien har hatt på scenekunstfeltet er blitt underrapportert på grunn av en langvarig og «pågående nedvurdering» av scenekunsten i det britiske samfunnet.

(Publisert 05.10.2022)