To skritt frem – og ti tilbake – 

–  Hva sier du, Inger – vi har fått århundrets strammeste budsjett!? Trettebergstuen lovet løft og millioner – og nå er det total nedkjøling. 

– Det er det, og det stemmer med signalene vi har fått på forhånd. 

– Det er sant, men jeg har lyst til å se dette budsjettet i lys av situasjonen for scenekunsten slik den har utviklet seg gjennom mange år og mange budsjetter – for en gang så man jo på scenekunsten som en helhet. Institusjonene hadde forutsigbarhet, men det frie feltet var jo en del av en nasjonal plan. Hvorfor sakker det frie feltet akterut; til tross for at kompaniene og kunstnerne her leverer på høyt nivå og har satt Norge på det internasjonale scenekunst-kartet? 

– Enig! Er du klar for et lite historisk tilbakeblikk? Altså da vi holdt på for fullt på nittitallet, skjedde store omveltninger i tilskuddsordningen for frie sceniske grupper som det den gang het. Som du jo husker, ble tilskuddsordningen overført til Norsk kulturråd i 1996 med hele 18, 3 millioner kroner. Disse midlene ble lagt utenfor selve kulturfondet, og ble regulert på overordnet nivå med kriterier for ordningen. I 1998 ble de øremerkede midlene flyttet fra kulturrådet til kulturfondet. Da fikk vi Forskrift om støtteordningen for fri scenekunst. Denne fungerte både som en slags stillingsinstruks og føring for den nyopprettede scenekunstkonsulenten og det nyopprettede scenekunstutvalget. Den ble jo justert i løpet av årene også. 

– Med andre ord, øremerkingen forsvant og potten inngikk i fondet, men med en forskrift. Og den var viktig, fordi den koblet fri scenekunst til den nasjonale scenekunstpolitikken, for å si det enkelt. Forskrifter er jo den til enhver tid sittende regjering sitt virkemiddel for å kunne legge føringer og regulere på ulike områder. Forskrifter må ikke gjennom Stortinget, regjeringene kan selv innsette – og avsette dem. Det kan gjennomføres høringer, men det skjer ikke alltid. 

– Men så, vet du, i 2013 foretok man en form for mer intern evaluering av Norsk kulturråd, der flere folk fra departement og kulturråd satt i et utvalg, mener å huske at man hadde hyret inn folk fra Sverige også? Never mind, resultatet av denne evalueringen var i hvert fall at man laget et utkast til en ny forskrift for Norsk Kulturfond. 

–  Men her innebar en ny forskrift for Norsk kulturfond at forskriften for støtteordning for fri scenekunst ble definert som unødvendig – og som en konsekvens av fondets nye forskrift, skrotet man føringene for forvaltningen av tilskuddsordningen for fri scenekunst. Dette ble begrunnet med at kulturfondets autonomi skulle utgjøre det gjeldende mandat for å sikre armlengdeprinsippet og så videre. 

–  Hvor vil du med dette, Bratten? 

– Jo, se på de siste årene hvor flere sterke kompanier og kunstnerskap faller ut av den langsiktige ordningen kulturrådet forvalter, det som før het Basisfinansiering og nå Kunstnerskapstøtte. Dette eskalerer hvert år etter hvert som flere og flere er på lista over de som ikke får støtte. 

–  Ja, Kulturrådet har i sterk grad forvaltet tilskuddsordningene innenfor fondets logikk – noe som jeg mener har bidradd til å svekke utviklingen av sterke bransjemiljøer i Norge. Vi har faktisk scenekunstnere og kompanier det er vel verdt å satse på flere steder i landet, som f. eks. Transiteatret i Bergen, som nå diskuterer avslaget sitt i offentligheten på en saklig og balansert måte. Diskusjonene som nå går om fagutvalg, habilitet og sammensetning, avslag og tilslag er på mange måter et resultat av at man fjernet forskriften i 2014. Da klippet man over navlestrengen mellom fri scenekunst og øvrig scenekunst i Norge. Dette ble jo gjort til tross for protester fra et samlet bransjemiljø. Tilskuddsordningen for fri scenekunst ble gjennom forskriften en del av den helhetlige nasjonale scenekunstpolitikken, og ikke «bare» et indre kulturfondsanliggende. 

– Det innebærer at ordningen helt og holdent nå er underlagt kulturrådets autonomi og mandat. Men kan man ikke være for et kulturråds autonomi og mandat og samtidig mene at tilskuddsordningen for fri scenekunst er en del av det nasjonale scenekunst ansvaret? Altså forvaltes bredere enn det gjøres nå under kulturrådet? 

– Transiteatrets situasjon er ikke bare en trist sak som illustrerer  en Oslo versus Vestlandet, men i likhet med avslagene til flere andre kompanier som Zero Visibility, Susie Wang, Winter Guests, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, m. fl.,  er et slag og et svik mot et helt kunstfelt i Norge.

– At vi ikke er i stand til å bygge og ivareta sterke scenekunst miljøer er for meg fortsatt uforståelig. Etter mitt skjønn burde forskrift for fri scenekunst gjenopprettes slik at staten gjennom den kan få fri scenekunst inn i en helhetlig scenekunst politikk igjen. Vi har det for litteratur i Norsk kulturråd. Litteraturforvaltningen er en viktig del av norsk kulturpolitikk. Det bør forvaltningen av fri scenekunst også være.

– En annen viktig ting her nå, er jo at nettopp ved å svekke fri scenekunst gjennom at så mange sterke og toneangivende kompanier ikke får den nødvendige langsiktige støtten, så innebærer det også en svekkelse av mange institusjoner som arbeider systematisk i samarbeid med og for fri scenekunst på svært ulike måter. Jeg mener at det kunstneriske mangfoldet vi nå ser både i og utenfor institusjonene langt på vei skyldes satsingen på forutsigbarhet i det frie feltet. 

– Konsekvensene av manglende utvikling og politisk forståelse av at tilskuddene for fri scenekunst er en del av den statlige scenekunstpolitikken er dramatisk nettopp for hele scenekunstfeltet i Norge. Så hvor blir det av den nye ordningen for de etablerte kunstnerne som skulle være på trappene? 

– Og om budsjettet for 2023 ikke har penger nok til å innfri løfter om ny ordning spesielt og styrking av fri scenekunst generelt, bør man i lys av arbeidet med en ny tilskuddsordning for de etablerte kompaniene, kunne få regjeringsfraksjonen på Stortinget med på å gjeninnføre en forskrift som kobler fri scenekunst til den nasjonale scenekunstpolitikken i Norge. 

– Det virker som dette er lett å skyve på? Er scenekunsten i ferd med å bli marginal i det store kunstbildet?

–  Det er jo i så fall merkelig nå som norsk scenekunst er bedre enn på lenge. 

–  På mange måter er vi kommet to skritt frem, og ti tilbake. Den frie scenekunsten er blitt marginal i det store bildet, til tross for at som du sier, vi har fantastiske kunstnerskap og kompanier å skilte med! I år snakker vi om at budsjettet er preget av skarpe prioriteringer, at krisa vi er i, med krig, energikrise og inflasjon har fått frem ideologien i politikken igjen. Og nettopp i det perspektivet burde fri scenekunst blitt prioritert! 

–  Ja, nettopp, gjennom å styrke det kunstnerisk flerstemte kompanifeltet i Norge, hadde man politisk signalisert at man tror på kunstens kraft i denne krevende samtiden vi står oppe i nå. Kulturfondet har bare fått en knappe tre prosents økning, nok en gang realnedgang for fondet. Hovedmålet med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023 er jo å få kontroll med den kraftige prisveksten, skape trygghet rundt folks økonomi og arbeidsplasser, utjevne sosiale og geografiske forskjeller.

– Hovedproblemet er at da blir alt som kan defineres og adresseres konkret og lokalt lett å bevilge penger til, mens kulturfondet og andre ordninger, navnløse og stedløse som de er, taper kampen. Jeg mener at det å styrke kulturfondet gir ikke samme politiske gevinst som når man styrker et konkret navngitt teater, eller festival for eksempel. 

– Nei, det er det som er så vanskelig, man styrker noe udefinerbart, noe «samtidig» vi ennå ikke vet hva er. Men vi vet at alle samfunn som holder seg med innovasjon i forskning, utdanning og kultur vinner frem. Tror man må bli veldig tydelig på hva kunst og kultur skapt og utøvd i vår egen samtid betyr! I prinsippet er jo tildelinger og tilskudd fra kulturfondet utgangspunktet for aktivitet over hele landet, et mangfold av uttrykksformer og organiseringer av disse, forankret i vår egen tid.

– At vi diskuterer hvor gode fondet er i dette, er jo selvsagt viktig og en helt annen sak. Men det store spørsmålet er hvorfor taper de frie kunstnerskapene? 

–  Vi har vært inne på det – det blir for marginalt, for stedløst, navnløst, utrygt og uviktig. 

–  Sett i lys av dette, kjære Inger, så ville nettopp etableringen av en ny ordning for etablerte kompanier som skal forvaltes utenfor fondet ha koblet fri scenekunst på resten av scenekunstfeltet, gjennom det kunne man ha markert et statement mot marginaliseringen av en viktig del av norsk scenekunstfelt – og  Trettbergstuen fått vist evne og politisk vilje til å følge opp den skarpe og ideologisk viktig prioriteringslinja som budsjettet ellers er preget av. 

I spalten kommenterer Inger Buresund og Tove Bratten aktuell debatt og scenekunst.

(Publisert 07.10.2022)

Inger Buresund er tidligere daglig leder av Danse- og teatersentrum (1985-1992). Tove Bratten ledet samme organisasjon fra 1992 til 2021.