stemmen i mørket

På gulvet ligger skumplasten i en stor sirkel midt i salen. Oppå den finnes store firkanter, lange pølser og trekanter å sitte på eller

The InterpretersPart 1: She always wanted to be a French actress

Skrevet og framført av Nicola Gunn og Séverine Magois

Konsept, komposisjon og regi: Nicola Gunn

Lydkomposisjon og design: Thorolf Thuestad

Scenedesign: Cristian Stefanescu

Lysdesign: Emma Valente

Produksjonsdesign: Katie Aatland

Premiere på Rosendal Teater, 21. oktober 2022.

Vises på Black Box teater, 3.-4. november

lene seg mot. Rundt sirkelen er det plassert en serie høyttalere som flytter lyden rundt oss. Mørket senker seg og vi hører noen tusle rundt i en leilighet, biler og stemmer fra gaten utenfor, lyden av rennende vann, noen lager kaffe, trykker på et tastatur og klikker på musen, og så en kvinnestemme som roper «Hello, can you hear me? Can you see me?». Kvinnen har startet en videosamtale med en annen, men den andre får vi ikke høre. Og i mørket får vi heller ikke se noe. Vi hører en kvinne som snakker engelsk med fransk aksent, Séverine Magois. Den vi ikke hører er Nicola Gunn. Magois er den franske oversetteren av Gunns engelske tekster.

Hun som blir oversatt og hun som oversetter

Australske Nicola Gunn er danser, koreograf, dramaturg, forfatter, performancekunstner og enda litt til. Hun har over et par tiår reist verden rundt med arbeidene sine, og har de siste fem årene jobbet med egne prosjekter og deltatt i andres, i Bergen, Oslo og Trondheim. For tiden er hun førsteamanuensis på Institutt for samtidskunst ved Kunstakademiet i Bergen.

Franske Séverine Magois er oversetter av engelskspråklige teaterstykker gjennom snart tretti år. I tillegg til å ha studert engelsk er hun også skuespillerutdannet. Blant de mange hun har oversatt er Harold Pinter, Sarah Kane, Mark Ravenhill og Athol Fugard.

Å oversette og oversettelsen

The Interpreters Part 1: She always wanted to be a French actress er den første delen av tre prosjekter. Det engelsk ordet interpreter betyr ikke bare en oversetter, men innebærer også en fortolker. En oversettelse er som en samtale med den opprinnelige teksten, der den ikke bare skal forflytte et semantisk innhold til et nytt språk, men oversetteren må lytte til og finne fonetiske, språklige og kulturelle kontekster, både i originalspråket og i oversettelsen. Hun er en mottaker og en avsender samtidig, en leser og en forfatter. Å møte en oversatt tekst er å møte en annen tekst og virkelighet enn originalen.

Séverine Magois drøfter oversettelsen av en formulering av Nicola Gunn, «I’ve done some bad things». Frasen kan oversettes ord for ord, «je fait des mauvaise choses» (jeg har gjort dårlige ting), men Magois er ikke fornøyd med hvordan det framstår på fransk, så hun vil heller si «je fait des choses pas belles» (jeg har gjort ting som ikke er bra). Den engelske setningen plasseres inn i en fransk virkelighet.

Å sitte i mørket og høre på en halv samtale.

Séverine Magois (og en lydløs Nicola Gunn) snakker løst og fast om oversettelser, egen fortid, om skjønnhet, mat, om fransk og fransk uttale, og om Gunns ønske om å bli en fransk skuespiller. Magois foreslår navn, utseende og framtreden som kan være viktig: Må Gunn snakke fransk eller holder det med engelsk og en fransk aksent? Magois forteller om sin korte tid som skuespiller, og hvordan hun føler det mye lettere å framføre på scenen det fremmede «I love you», framfor å si på eget språk, det vanskelige og innholdstunge «je t’aime». Magois ville gjerne jobbe med filmregissøren Éric Rohmer, men han foretrakk å jobbe med amatørskuepillere. Derfor sluttet hun å være skuespiller, fikk til et møte med Rohmer, men han ville likevel ikke bruke henne.

Opplevelsen av å lytte

Lydbildene vi får er omfattende og insisterende. I tillegg til stemmen av Séverine Magois, er det lydbilder fra leiligheten og ute i byen – biler, utrykningskjøretøy, kirkeklokker, fjerne stemmer som snakker fransk. Alle disse lydene snor seg rundt oss fra høyttalerne. Stemmen kommer fra den ene siden og beveger seg mot den andre. Opptakene er redigerte, fulle av gjentakelser, av lydbilder, musikk, setninger og enkeltord. Vi får musikalske lydbilder og låter som fanger opp det som snakkes om. Magois staver Rohmer for Gunn, «R-O-H-M-E-R», og det blir repetert gjentatte ganger og ender i et slags omkved i en sang. Det samme skjer med frasen «je t’aime». Det er en nær meditativ tilstand vi blir hensatt til i mørket. For når vi ikke kan bruke synssansen, må vi lytte nøye og selv oversette lyder til bilder, og fortolke alt det vi ikke ser. Forestillingen avsluttes med det motsatte av det vi ellers møtte: Lys som beveger seg, men uten lyd.

Mørket som drivkraft

Nicola Gunn har skapt en fascinerende og medrivende forestilling, og publikum må hengi seg til opplevelsen av alle lydene, med sanser, tanken og ettertanken. Å høre halvparten av en samtale er i seg selv en fortolking av hva oversettelsen kan innebære, fra skapt til gjenskapt. Og siden tittelen er satt i flertall, interpreters, kan vi spørre oss om hvem disse er. At vi i mørket kun får høre og ikke se, fører publikum dypt inn i nivåer av oversettelser, fra den uhørlige Nicola Gunn via Séverine Magois’ stemme fram til ørene våre. The Interpreterser en gjennomtenkt og gjennomført framstilling av temaet sitt.