Tvillinger i forviklinger

Tre av de involverte i denne jubileumsforestillingen var med i oppstarten av teatret og den aller første forestillingen i 1972: Kjetil

tvillingene

Fritt etter Comedy of Errors av William Shakespeare

Regi og tekst: Kjetil Bang-Hansen

Scenografi og kostymedesign: Even Børsum

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Bevegelsesinstruktør: André Moi Danielsen

Pianist og arrangør: Per Christian Revholt

Teatret Vårt, 19. oktober, 2022 (premiere 15. oktober).

Bang-Hansen (82) er regissør og tekstansvarlig, den gang som nå, mens Kirsten Hofseth (78) i år spiller Emilia og Nils Vogt (74) Antifolus. Det er et flott og morsomt grep at teatret har fått til å hente tilbake de nå femti år eldre medvirkende fra Tvillingene den gang.

Shakespeares Comedy of Errors

Byene Efesos og Syrakus er fiender og det er heftet med dødsstraff for en efeser å komme til Syrakus. Stykket begynner med at fyrsten i Syrakus feller en dødsdom over efeseren Ægeon, med mindre han klarer å reise nok løsepenger til å kjøpe seg fri. Ægeon forteller om den gang hans hustru og to av barna forsvant for ham etter et skipbrudd. Mange år senere drar sønnen Antifolus og slaven Dromio ut fra Efesos for å finne sine brødre, men da de ikke kommer tilbake, reiser Ægeon ut og leter etter sin hustru og de to tvillingparene. Og uten at han vet det, er alle nå i Syrakus. Shakespeares komedie begynner med det sørgelige alvoret før det hele tar av i en serie komiske situasjoner, der Antifolus av Efesos og Antifolus av Syrakus, med hver sin slave, Dromio og Dromio, stadig møtes og blir forvekslet med hverandre.

I Norge har komedien blitt satt opp som Tvillingene sju ganger tidligere, fra 1899 på Centralteatret i Kristiania fram til Hamar Teaters oppsetning i 2018.

På dreiescenen i Molde

Komediantene Antifolus og Dromeo fra nord ankommer byen i sør nattestid med koffertene sine. De prater om å finne et spillested og hva de skal spille. Og de snakker om drømmen sin om å finne tvillingene sine. Dreiescenen har et torg med kafé på ene siden, en åpning midt på mot den andre, der vi ser to små hus. Dromeo drar av sted med pengene deres for å finne hotell, mens Antifolus går på jakt etter et lokale å spille i. Så møter Antifolus den andre Dromeo og forvekslingene tar til. I forestillingen spiller Nils Vogt og Kim Haugen begge tvillingparene: Antifolus og Dromeo fra nord har røde sko og røde tørkler i brystlommene, mens de fra sør har blå sko og tørkler.

Fra 1594 til 2022

Teksten til Kjetil Bang-Hansen er til dels betinget av besetningen på scenen: Når to eldre menn spiller tvillingparene, i stedet for unge menn, blir det ikke naturlig å beholde foreldrene deres, Ægeon og Emilia. Men da blir det heller ingen sørgelig åpning i adskillelse eller en lykkelig slutt i gjenforening. At to skuespillere spiller fire roller, gjør selvfølgelig at tvillingparene ikke kan møte hverandre samtidig. På den andre siden er de lengre talene i Comedy of Errors skåret bort, og med dem flere av de komiske situasjonene og ordlekene i originalen. Antifolus’ hustru Adriana og søsteren hennes Luciana (nå niese), har vesentlig mindre roller i Kjetil Bang-Hansens tekst. I Tvillingene står tvillingparene på like fot når de ikke lenger er herre og slave, og det står mindre på spill for dem. I dette fraværet blir komikken svakere og mangler en del av kontrasten og risikoen fra Shakespeare.

Forestillingen leker med teaterillusjonene, og er til tider absurd og folkelig. Dreiescenen er et velfungerende komisk element i seg selv. Shakespeare blir sitert og kommentert, og Antifolus og Dromeo synger «Stæl litt fra Shakespeare, sleng på et sitat og hele væla ligger flat». Og Dromio er fristende nok blitt til Dromeo. Skuespillerne synger flere musikalske slagere med til dels nyskrevne tekster.

Sjarmerende, men noe utilstrekkelig

Det blir naturlig nok Nils Vogt og Kim Haugen som bærer forestillingen med de stadige vekslingene mellom hver sine to hovedpersoner, og det gjør de med både sjarme og vidd. I de øvrige rollene får skuespillerne mindre å spille på, for dialogene er kjappe og korte, og oppleves til tider som uavsluttete. Kirsten Hofseth som Emilia får målbære den poetiske og drømmeaktige siden av Tvillingene.

Slik teksten kuttes i og moderniseres mister Kjetil Bang-Hansen en del av den komiske framdriften fra originalen. Bortsett fra åpning og avslutning, forsøker han å holde på den grunnleggende utviklingen i stykket, men i en nedskalert versjon. Shakespeares identitetskriser er erstattet med en litt uklar drøm om å finne sin tvilling, og særlig Dromios morsomme taleflommer er borte. Komikken, krisene og kaoset er svekket, og verken regi eller scenografi kompenserer for de tapte elementene. Det er noe gammelmodig og forsiktig over det hele, og forestillingen flyter nokså jevnt av gårde. Jeg savneri Tvillingene et større fokus på gjøgleriet og den vågale farsen.