Buldrende toner og stille stunder

I foajéen blir publikum ønsket smilende velkommen av skuespilleren Marina Popovic, og orientert om avslåtte mobiltelefoner og

so far so good

Av Hestnes/Popovic

Konsept: Freya Sif Hestnes og Marina Popovic

Regi: Freya Sif Hestnes

Tekst: Freya Sif Hestnes, Marina Popovic og Anders Tougaard

Dramaturg: Andrea Skotland

Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Lyddesign: Daniel Fohg

Kostymedesign: Astrid Sønderskov Andersen

Medvirkende: Marina Popovic og Anders Tougaard

Premiere på Rosendal Teater, 19. november, 2022

nødutganger i tilfelle brann. Vi hadde ikke mer enn satt oss ned i salen før brannalarmen gikk, og etter ti minutter på gaten var det klart at teaterrøyken var årsaken til alarmen. Alle fikk gå inn igjen etter å ha banket i bordet, og sånn fikk temaet en ikke planlagt dimensjon. Så langt, så godt.

Sanselige minner og følelser

Duoen Hestnes/Popovic oppsto på Akademi for scenekunst i Fredrikstad, der Freya Sif Hestnes studerte scenografi og Marina Popovic skuespill. So far so good er den tredje forestillingen de har hatt på Rosendal Teater; There is a noise og A moment of silence i 2019.

For tiden (2021-2025) er de huskunstnere på Husets teater i København, under plattformen Toaster, for kryssfeltet mellom teater, performance og bildekunst.

Hestnes/Popovic har jobbet med fortellinger og minner, og hvordan den enkelte kan finne sin plass i sosiale sammenhenger, såvel som i scenerommet. I løpet av forestillingene drar duoen publikum inn i detaljer og avstikkere hit og dit, og de lar scenografi og handling bli ett til noe sanselig og undrende. Og så avslutter de med noe spiselig sammen med publikum, som en felles sosial erfaring. So far so good er også et eksempel på dette, selv om vekten nå er mer på fortellinger enn minner, på uvissheten om framtiden og vissheten om at det onde finnes.

Bank i bordet

Det henger sju store metallplater fra taket, i en hesteskoform. Marina Popovic forteller om hvordan vi opplever verden forskjellig, at hennes perspektiv som skuespiller er forskjellig fra publikums perspektiv, selv om alle er på samme sted. Så hun setter seg i salen for at alle skal kunne se på rommet sammen. I den påfølgende stillheten fylles rommet med vibrasjoner fra skjelvende metallplater, forsterket gjennom mikrofoner, til klanger og gjenklanger. På scenen igjen forteller Popovic om bestemorens gode råd for og mot alt, og det har jo gått bra så langt. Det handler om hvordan vi kan beskytte oss mot det vonde. Det veksles mellom lydene fra platene, og betraktninger og fortellinger om ulykker og ondskap.

Men det går jo ikke alltid bra. Popovic forteller myten om herskeren Falaris og den store, hule kobberoksen Perillos lagde for ham. De dødsdømte skulle plasseres i buken på den og et bål under ville langsomt steke de dømte levende, mens stekeosen siver ut neseborene og hylene blir som oksebrøl. Dette ville herskeren gjerne oppleve, og puttet kobberkunstneren Perillos inn i den og tente på. Uffda.

Kaste salt over skulderen: lek, terapi eller alvor?

Forestillingen veksler mellom den uskyldige folketroens gode råd mot ulykker og hvordan beskytte seg mot det forferdelige. En gang i tiden ble bukken ofret for å gjenopprette normaliteten – syndebukken. Et stedfortredende offer for alle synder og problemer menneskene sliter med. Marina Popovic finner fram en hvit, perlebelagt hette med horn og oppfordrer hver enkelt til å legge problemene og syndene sine på bukken, og bli fri. Da er det Anders Tougaard kommer fra salen og blir vår alles sonoffer.

Publikum får salt til å kaste over venstre skulder. Tradisjonen sier at det onde finnes på venstre side og salt i øynene på djevelen setter ham ut av spill. Det ligger masker på alle seter for å kjenne seg som en del av karnevalet. Under karnevalet før i tiden, slo man katten ut av sekken, og før det igjen ble en levende katt lagt i en tønne. Publikum blir derfor oppfordret til å legge problemene sine på den fiksjonelle katten i tønnen og inviteres ned på scenen for å slå den i stykker. De stiller seg opp i kø for å slå et slag hver, helt til tønnen sprekker og godteriet spruter ut.

Hvordan kvitte seg med skylden

Syndebukker er en realitet både i tiden og fortiden, men So far so good bruker folkelige karnevalselementer som omdreiningspunkt. Her kunne de gått lenger og pekt på hardere realiteter: Jesus er vel det mest kjente sonoffer. Og det fantes kvinner som hekser og jøder som fremmede, og samfunnet måtte renses fra dem for å bli rent og fritt. Politiske, sosiale og kulturelle problemer blir fortsatt overført på noen andre: Unge, svarte kvinner er en trussel mot samfunnsordenen, mens russere her i landet bør kjenne seg skyldige i krigen i Ukraina. Bare å peke på brutaliteten i ideen om en syndebukk kunne gitt publikum mer å tygge på, mer enn det uskyldige tradisjonsbildet av å slippe katten ut av sekken.

Mellom vibrasjoner og søtsaker

Scenebildet med de store metallplatene og det lydbildet disse gir til forestillingen, skaper et åpent landskap som det er lett å gi seg hen til. Musikken i skjelvende metall, store bøyde plater som synger i høye toner, kan tolkes som det vakre i det brutale, der lydbølgene slår i kroppen og i ørene. Popovic og Tougaard er frontale og vennlige i sine framtoninger, og går fra tid til annen i ett med metallplatene og iverksetter dem som lyder eller bevegelige skulpturer.

Jeg hadde gjerne sett at tittelen ikke var på engelsk. All den tid det snakkes dansk og norsk fra scenen, ville «Så langt så godt» vært en bedre løsning. So far so good er en engasjerende forestilling, som sømløst veksler mellom fortellinger og lydbilder. Den treffer med vennlighet og humor, men kunne i ordene gitt mer til ettertanken, slik de har gjort i de andre forestillingene sine. Som vanlig inviterer Hestnes/Popovic publikum inn i forestillingen på en inkluderende måte: Det eksistensielle, moralske og politiske finnes i at vi er sammen, i scenerommet og i samfunnet.

(Publisert 26.11.2022)