Det e greitt, det e greitt, det e’ graut!

Det var tider der det ikke ville oppleves så riktig at en ti meter lang Midgardsorm – eller er det en innvollsorm? – hadde

utiseta

av Lisa Lie

Regissør: Lisa Lie
Scenografi og kostyme: Maja Nilsen
Komponist: Ingvild Langgård
Lysdesign: Kerstin Weimers
Oversettelse til nynorsk: Inger Johanne Sæterbakk

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, 29.oktober 2022

fortellerrollen på et norsk institusjonsteater. Men slik er det nå.

Skuespiller Oddgeir Thune åpner showet Utiseta som en enorm slange, med menneskelig overkropp og en tjukk, lang og hvit hale som bakende. Denne menneskesnoken holder en prolog på høytidelig sognemål, mens han bukter seg rundt scenegulvet så halen dasker tungt borti de scenografiske elementene. Håret er kunstferdig frisert og sminken tung. Helt uimotståelig.

Denne ormen er bare én av de mange beint fram elskverdige figurene Lisa Lie, det kunstneriske teamet og skuespillerne har skapt sammen til den vanvittige forestillinga Utiseta. Når vi tumler ut av Scene 2 på Det Norske Teatret har forestillingas ånde-vesener forført, lokket, sjokkert, underholdt og utmattet oss gjennom en koko sjamanistisk seanse på to og en halv time.

Vidunderlig dustete

Thunes majestetiske snok sklir (pun intended) altså naturlig inn som ett av flere mind-blowing elementer i Utiseta – spekket som den er av inntrykk, motstridende referanser, høytidelige og tullete ritualer. I tillegg til menneskeormen møter vi rampete nisser, tre norner (Fortid, Nåtid og Framtid), ei mørkegås, ei tiggarkjerring og guten hennes, Mona Grudt, troll, ei kattugle som til stadighet stikker folk i øynene og en perserkatt som stjeler graut. Sammen framfører de fortellingen om – ja om hva?

Uansett kappes alle skuespillerne (Christian Ruud Kallum, Kjersti Aas Stenby, Julie Moe Sandø, Vetle Bergan, Kenneth Homstad, Maja Roel og Lisa Lie sjøl) sammen med Thune om å overstråle hverandre som den ene mer vidunderlig dustete figuren etter den andre.

De veksler på å henvende seg direkte til oss med åpne ansikter, posere som overdramatiske stumfilmstjerner, liste seg skurkete rundt i kulissene som dårlige revyartister, pole-danse utrenet så vi hører det knekker i knærne, eller framføre breiale og haltende rapnumre om «Spekemat, fenalår, rømmegraut. Fine lår! Det e greitt, det e greitt, de e graut!».

Helheten er underlig hjerteåpnende og -lukkende på samme tid.

Mer

«Å være mer. Å være fler. Å sprenge selvet. Å miste kontrollen over hvordan du framstår, og bli komplisert, uregjerlig og fylt av en annen logikk», skriver Lie selv om sine kunstneriske ambisjoner i teksten «Labyrint», i en publikasjon utgitt av Black Box teater i 2019. Ambisjoner man vel kan si at hun oppnår i de fleste av sine forestillinger, ikke minst i Utiseta.

Gjennom å reaktualisere den førkristne skikken «utiseta» – som går på å sette seg ute i naturen og gjøre seg mottakelig for det som faktisk finnes der og åndeverdenen som hører til – forsøker Lisa Lie her å ta en stadig økende tendens med økologiske, post-humanistiske, intra-aktive perspektiver og dramaturgier i teatret ett hakk videre.

Ekstra-post-humanisme?

Den posthumanistiske vendingen i teatret handler blant annet om å anerkjenne agensen til mer enn bare de menneskelige aktørene i teaterrommet. Det betyr å behandle/ betrakte de fysiske dimensjonene, kvalitetene og materialene som likeverdige med menneskelige aktører, å legge til rette for ny bevissthet om at vi er viklet inn i, ikke atskilt fra, vår materielle verden. (Se: for eksempel Lise Hovik. «From Interacticity to Intra-acticity in Performing Arts for Children»*

Når Lie i tillegg innlemmer folketro, det okkulte, det overnaturlige, det åndelige og drømmelogiske inn i dette virker det som en helt naturlig – om enn svært sprelsk – fortsettelse av tendensen. (Se også anmeldelsen til Berit Enemo Frøysland av Guiu og Fiksdals Medium her på nettstedet, 31.10.22).

Blokkfløyte-tuting

Utiseta er et uregjerlig verk, og skaper gjennom underlige ritualer og språk en egen indre logikk og virkelighet: Fra fester som skildres gjennom kollektiv blokkfløyte-tuting, til den stadig tilbakevendende eksplisitte seksuelle humoren der nissene for eksempel slikker hverandre lidenskapelig på de spisse skotuppene. Fra innviklede Tore på sporet-pastisjer med spøkelser i studio, til henvisninger til mer eller mindre kjente norrøne skikker.

Som en essensiell brikke i dette har scenograf Maja Nilsen, Lies faste samarbeidspartner, laget en totalcollage av forskjellige stiler og innfall i både scenografien og kostymene. Gullgolvet og poledance-stengene på scenen gir assosiasjoner til klubber eller danskebåt. Tre store gjennomhullede hauger trukket med blanke stoffer fungerer som myr, som ting, folk, fe og myrull plutselig dukker opp av eller dras ned i; eller et fetthøl!, som skuespillerne roper ut mot publikum med ujevne mellomrom («fitte» betyr jo «våt myr»). En stor stubbe midt på golvet er både redskapsbod for nissene og Yggdrasil for nornene. Og når stubben velter blir den til en portal i et mystisk gjenfødelsesrutual. Og så videre.

Komponist Ingvild Langgaard opptrer på scenen ikledd en slags trollhabitt, og bidrar inn med nydelige kvad, rapnumre og casiosynth-ballader.

Som Lies tekst er både scenografi, kostymer og musikk mangetydig, barokk. Til sammen skapes en fortelling som er både oppkvikkende, frigjørende og utmattende å være med på.

Utmattende

Det som det komplekse scenebildet, teksten og musikken oppå der igjen er så overveldende at vi ofte ikke vet hvordan vi skal reagere annet enn å le, både hjertelig og usikkert. Det hele er abstrahert og ofte ironisk – til det utmattende.

Men innimellom oppstår det små glimt av noe berørende og varmt. Litt som i at «her er det rom for alt; både lekenheten din, de mest absurde innfallene dine, dine egne drømmebilder». Det oppleves imøtekommende. Når tempoet skrus ned blir disse øyeblikkene rent hypnotiserende.

Men så BOOM! kommer det for eksempel en rap der en av skuespillerne «disser» publikum – og så blir vi liksom dratt ut av dette varme. Selv om det jo er sjukt artig.

Überkult

Én ting er den vanvittige spillegleden alle de fabelaktige skuespillerne viser. De virker rett som det er å nærme seg ekstasen. De har det utvilsomt innmari gøy, og gjør at jeg som tilskuer nesten misunner dem: «Åh, denne leken skulle jeg så gjerne vært med på!» tenker jeg.

Samtidig holdes det på et distansert preg. Det er litt som de kuleste og smarteste tenåringene: De har laget seg et indre univers som er så referansetungt og überkult at det er alt for lett å trå feil om du skulle bli invitert inn. Kanskje derfor publikummerne som på et tidspunkt faktisk blir invitert fysisk inn på scenen virker som en blanding av begeistra og totalt skrekkslagne.

Fra min publikumsplass føler jeg meg både inkludert og gjort narr av, samtidig. Eller mer, kanskje: først grepet tak i og så ristet av, i de stadige brå vendingene manuset tar. Jeg får ikke helt tak på om alle er ironiske hele tiden eller ikke.

Tekstlig berserkgang

Forskere som Donna Haraway og Una Chaudhuri «/…/argumenterer for at et perspektivskifte mot ikke-menneskelige interesser er nødvendig for å kunne foreta et økologisk skifte i vår egen interesse.»* I teatret innebærer dette for eksempel dramaturgiske grep hvor man forsøker å innta dyrs eller organismers perspektiver, besjele materie og natur eller fjerne mennesket som premissgiver for narrativet. Dette er også Lies utgangspunkt for Utiseta: «Kva finn vi når vi koplar oss på frå vår avkopla tid?» spør hun i programteksten.

Selv om Lie fungerer som en slags sjaman inn i åndeverdenen oppleves det som at det mest er rom for hennes ånder, ikke mine. Det er jo naturlig all den tid hun er både dramatiker og regissør. Men, hm.

Selv om mye begeistrer – ikke minst når Thune hamskifter fra majestetisk midgardsorm, til å ta form som en slags småmark; du vet, sånne du fikk som barn, som ga kraftig analkløe – er jeg fortsatt litt usikker på hva Utiseta gjør med meg. Det ironiseres kanskje hakket for mye med inderlighet. For eksempel gjennom at to av utøverne korer hverandre i et inderlig sangnummer, mens de synger «Inderlighet, inderligheeet». Er ikke dette litt for sarkastisk og hardt til å koble oss på? Samtidig er vel ikke sjamanistiske ritualer alltid vennlige.

Uansett: Forestillinger som avsluttes med uthalte rapnumre om graut, med et liiite innsmett av aids og hiv. What’s not to love? Kanskje bør jeg vel bare også gjøre en «utiseta» på egen hånd.

Fotnoter

* https://boap.uib.no/index.php/tvs/article/view/3756/3516 )Disse tradisjonene går på at vårt menneskelige perspektiv forankres i en mer holistisk forståelse av biologisk sameksistens. [HF1]

*@ Mariken Lauvstad «Lengselen etter sammenheng i en hyperkompleks verden» https://www.scenekunst.no/sak/lengselen-etter-sammenheng-i-en-hyperkompleks-verden/ )

(Publisert 01.11. 2022, oppdatert 02.11.22)