Det unevnelige

Idet publikum finner plassene sine, beveger Louis (Carl Martin Eggesbø) seg allerede rundt på scenen. Denne deler han med

berre verdas undergang

Av: Jean-Luc Lagarce
Oversatt av: Margunn Vikingstad
Regi: Johannes Holmen Dahl
Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell
Musikalsk ansvarlig: Alf Lund Godbolt
Musiker: Johan Bakken
Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad
Lysdesigner: Norunn Standal
Dramaturg: Anders Hasmo
Regiassistent: Sara Tangnes
Det Norske Teatret, 25. november 2022

musiker Johan Bakken, som med synth og keyboard spiller musikk som gir assosiasjoner til klubber på 80-tallet. Samtidig er det noe mer moderne ved musikken, hvor det kanskje enda mer skapes et inntrykk av et musikalsk nostalgisk tilbakeblikk på et forestilt 80-tall, som musikksjangeren retrowave er et eksempel på. Musikken og Eggesbøs glade, livsbejaende dans skaper et rom hvor klubbkulturen blir et uttrykk for et fristed.

Så slutter Eggesbø å danse. Den opprinnelige bekymringsløse stemningen kommer snart i skarp kontrast til dødelige realiteter. Han plukker opp en båndopptaker og uttaler åpningsreplikken: «Det er min tur til å døy». Louis er 34 år gammel og vi skjønner at han har blitt diagnostisert med aids. Etter 12 år i storbyen, reiser han nå hjem til familien, som bor i en liten fransk landsby. Mens han har vært borte har broren giftet seg og fått barn, og lillesøsteren har tatt lappen og blitt voksen. Men gjenforeningen blir ikke enkel, og før han i det hele tatt får begynt å fortelle det han kom hjem for å si, konfronteres Louis med sin årelange manglende tilstedeværelse.

I Johannes Holmen Dahls regi er gjensynet med familien innledningsvis svært keitete og komisk. Ina Svenningdal er en intens og oppmerksomhetskrevende lillesøster, som samtidig vegrer seg for å nærme seg broren, kanskje fordi hun er redd for avvisning. Svenningdals rolletolkning fungerer godt: Lillesøsteren sliter med å formulere seg, og oftest kommer replikkene i form av frustrerte utbrudd. Men det er en kontrast mellom hva hun sier og hvordan hun sier det, hvor hennes følelser og opplevelser er mye mer sammensatt enn hvordan hun i utgangspunktet selv fremstår.

Komikk og symbolikk

Louis’ mor, spilt av Gjertrud Jynge, er en annen vellykket rolletolkning. Ved hjemkomsten er det komikken hun skaper som treffer best. Jynge makter samtidig å formidle morens nokså stille aksept for avstanden innad i familien på en fin måte, noe som særlig kommer frem i en fin scene hvor familien mimrer barndommens dager foran en lysbildefremviser. Mens de sitter samlet foran denne, lyses ansiktene opp i skjæret fra maskinen. I det hele tatt fungerer Nia Damerells scenografi svært godt. En vindmølleaktig konstruksjon med lysstoffrør er plassert ved siden av musikeren, og fungerer stemningsskapende under den dansende åpningen. Senere fungerer den symbolsk på andre måter, på et tidspunkt ser den for eksempel ut som en løvetann. Ellers er scenen en mørk og nøytral blackbox, noe som nærmest gir et inntrykk av at det som foregår skjer utenfor tid og rom. Det skaper i hvert fall et åpnere tolkningsrom: kanskje er det vi ser utspille seg scener som Louis ser tilbake på fra etterlivet?

Skuespillerne er kledd i tidsriktige, artige klær, og Louis’ familiemedlemmer vekker umiddelbart latter idet de introduseres. Flere steder oppleves det som at også regien er litt for overdrevet i sitt forsøk på å være morsom. Men heldigvis borrer etter hvert forestillingen dypere. Det skjer etter et dramatisk stemningsskifte: Hjulet snur som en klokke, musikken intensiveres, og snart står Louis og moren alene på scenen. Her får endelig Louis delt noe av det vonde alvoret. Med bitterhet og smerte avkler han det han kaller falskheten – en falskhet som vi har blitt vitne til hittil i forestillingen. På et vis bidrar scenen til å rettferdiggjøre noen av valgene som hittil er blitt tatt: Komikken utstilles delvis som falskhet. Det får dermed en større funksjon enn å bare være et forsøk på morsomheter. Det underliggende alvoret som ikke får komme til orde, gjør det ekstra ubehagelig, noe som er bra. Samtidig opplever jeg at det er noe som forblir uforløst i forhandlingen mellom alvor og komikk.

Brødre

Forestillingen er på sitt beste når den går lengre i å pirke i de relasjonelle sårene, for eksempel i utforskingen av forholdet mellom brødrene. Det tar dog tid før forestillingen virkelig tar seg tid til dette, men når brødrene kommer seg forbi ren roping kommer vi endelig til det som kanskje er kjernen av avstanden mellom dem: «Jeg har ikke lyst til å vite hvorfor du er her», sier broren til Louis (Frode Winther). I dette ligger det en innrømmelse av at han forstår at broren har noe svært alvorlig å meddele, men at avgrunnen mellom dem er for dyp til at relasjonen deres kan leges. Til slutt avsluttes forestillingen med en fin og vond scene hvor de to er de eneste igjen på scenen.

I forkant av premieren ledet Unge Høyre-leder Ola Svenneby en samtale med NRK-profil Per Sundnes, psykolog og aktivist Per Miljeteig og fotokunstner Fin Serck-Hanssen under tittelen «Fortell meg om aids». Sistnevnte er også aktuell med utstillingen Orgasm addict i foajeen på Det Norske Teatret, som åpnet samme dag som premieren på Berre verdas undergang. Under panelsamtalen ble det tatt opp at tausheten i dag delvis er en villet glemsel. Etter å ha sett Berre verdas undergang tenker jeg at det nok er noe i denne påstanden. Det er i hvert fall det jeg sitter igjen med etter brorens innrømmelse av at han ikke vil vite. Gjennom hele forestillingen blir ikke sykdommen nevnt ved navn. Det er noe ubehagelig og frustrerende, men også sterkt ved at aids forblir uuttalt i alt det som til syvende og sist er ganske allment familiepjatt. Med Berre verdas undergang markerer Det Norske Teatret skeivt kulturår med en forestilling som til samme tid problematiserer og bryter tausheten, og gir publikum mye å tygge på idet man går ut i novembermørket.

(Publisert 27.11.2022)