Et helt spesielt og likevel allment familiedrama

I Samtaler med bror tar Nationaltheatrets husdramatiker for perioden 2020-2022, Camara Lundestad Joof, oss med til oppvekstårene i en gambisk-norsk familie i Sandefjord, med en yngre søster og en to år eldre bror. Hun ønsker å grave i årsakene til at alt er blitt som det er blitt, hvordan hun og broren, med forholdsvis likt utgangspunkt kunne ende opp så forskjellige. Et viktig premiss for og i teksten er at hun skal bruke den posisjonen hun har tilegnet seg til å skape endring. Hun vil si unnskyld, for tilfeller der hun opplever at hun har sviktet ham. Og hun vil ansvarliggjøre ham for valg han har tatt, som ikke hun tok, og som medførte at livene deres fra tidlig av tok helt forskjellig retning. Han ble kriminell, mens hun klatret helt til topps og vant de gjeveste priser for dramatikken sin på Nationaltheatret, som et fuckings mirakel. Men i hvilken grad hadde de egentlig samme forutsetninger for å velge?

Mange lag

Samtaler med bror er en nyanserik tekst, holdt i et muntlig og uformelt språk, med mange refleksjonslag og mye å tygge på. Det er forståelig om man har ønsket å holde fokus på skuespillernes fremføring av teksten, fordelt mellom de seks skuespillerne Hannah Wozene Kvam, Jae Nyamburah, Selome Emnetu, Numa Edema Norderhaug, Khalid Mahamoud og Yusuf Toosh Ibra. Tre kvinner og tre menn som på hvert sitt karakteristiske vis iscenesetter ulike sider av henholdsvis søster og bror gjennom samtalen, i et komplekst og flerstemt samspill med utmerket timing og flyt. Det er i stor grad skuespillerne som bærer denne forestillingen, og de gjør en glimrende jobb.

Regien, ved den meritterte tyske regissøren Jan Bosse, er likevel skuffende pregløs. Bosse har tidligere gjort seg bemerket med en usedvanlig sprelsk og postdramatisk nyskapende Borkman på Nationaltheatret i 2016, og har samarbeidet med Joof i flere år. Friskt i minne har vi også husdramatikerens forrige leveranse, De må føde oss eller pule oss for å elske oss (2021) som i Ole Johan Skjelbreds regi slo pusten ut av publikum og lyktes i å vekke både forargelse, begeistring og heftig debatt om hvem som egentlig kunne si seg berettiget til å mene noe om dette. Ambivalensen overfor publikum – som antas i hovedsak å tilhøre den hvite majoriteten, fortrinnsvis fra øvre middelklasse – finnes også i årets tekst. Og selvsagt spiller publikums erfaringer, bakgrunn og opplevelse av tilhørighet en rolle for hvordan vi er i stand til å ta inn, forstå og spinne videre på Joofs tekster, som nettopp problematiserer det å finne tilhørighet i en kultur eller et fellesskap.

Pedagogisk prateteater

I Samtaler med bror er det ordene som utgjør oppsetningens primære meningsbærende element, og hovedvekten er lagt på skuespillernes formidling av dialogen. Det benyttes generelt lite scenografi, rekvisitter eller effekter som direkte bygger opp under samtalenes innhold. Ett unntak er når Amun (Norderhaug) forteller om en tid med rus og gangstervirksomhet i London. Her iscenesettes den vidunderlige, svevende rusopplevelsen fysisk i et nært og rørende samspill med Hsoot (Ibra), og bilturene gjennom Londons gater illustreres visuelt med lys som passerer over hodene våre, i Agnethe Tellefsens lysdesign. Da er det som i et plutselig og forløsende glimt å bli vitne til et stykke levd liv, og ikke bare bli fortalt om det.

Det er viktige, bevegende og opprørende historier som fortelles, og de angår oss alle, så det er ikke utvalget av eller innholdet i tekstene det står på. Men fra scenen kan den dialogiske fremstillingsformen innimellom fremstå i overkant didaktisk. Da minner den meg om Joofs beskrivelser i boka Eg snakkar om det heile tida av hvordan hun heroisk – gang på gang, igjen og igjen – påtar seg en pedagogisk oppdragerrolle i møte med tilfeldig bekjentes åndsforlatte og insisterende bruk av n-ordet i hennes nærvær. Forhåpentlig er Torshovpublikummet kommet et stykke videre, middelklasse eller ei.

Skjønt, man kan lure. Da Joof skulle motta Ibsenprisen i fjor ble et utdrag av stykket hennes fremført til hennes ære, av tre hvite skuespillere. Episoden beskrives i en rant av Emoles (Emnetu) i scenen med tittel Andre akt:

«Tre hvite kvinnelige skuespillere som står og later som om de er svarte damer på scenen og framfører teksten min på scenen mens de later som om de er svarte, og de har valgt ut scener der de får lov til å si n-ordet så mange ganger de vil. Og det er en hyllest til arbeidet mitt, og jeg kjenner det som om jeg sitter i den salen og blir gjort narr av med et hvitt publikum som bare skrattler og synes det er kjempegøy.»

Kvinner i for store herretruser

Scenograf Moritz Müller og kostymedesigner Kathrin Plath var med Bosse også i 2016 da han satte opp Borkman. Scenografien består denne gangen av en gigantisk sjokkrosa kake i et silkeaktig stoff, oppdelt i stykker med kakelys på. Ett av stykkene har regnbuefarget fyll, de andre har også fyll men mindre fargerikt. Det er ikke åpenbart for meg hva kaken symboliserer, men muligens representerer stykkene de tilsammen syv halv- og helsøsknene i familien. Kaken er plassert midt på Torshovteatrets runde scene, og skuespillerne beveger seg rundt, oppå og inni kaken, alt ettersom. I en saunascene viser det seg at kaken også rommer håndklær og sprayflasker med vann i. Over kaken henger to vaiere som benyttes til å illustrere hvordan Emoles (Emnetu) klatrer oppover karrierestigen. I russcenen beskrevet over er det Amun (Norderhaug) som henger der, svaiende i fortumlet vektløshet. Det er plassert noen skjermer rundt scenerommet hvor stykkets 18 scener fortløpende annonseres. Her vises også fra tid til annen nærbilder av skuespillerne, men skjermene er ganske små, så effekten av det er begrenset.

Aktørene er først kledd opp som superhelter, noen mer typiske enn andre. Eaj (Nyamburah) har to store BHer utenpå sin trikot, en svart og en hvit, samt en altfor stor hvit herretruse med gylf. Jeg kommer på at lignende herretruser var en del av kostymeringen til kvinnetrioen fra De må føde oss eller pule oss for å elske oss. Er det en greie? I så fall mangler jeg en referanse. Og det er neppe den eneste referansen i stykket jeg ikke har forutsetninger for å ta, det må vi bare ta høyde for.

Avslutningsvis er det Pride, med samtlige kledd i discodress og paljetter. Endelig en følelse av fellesskap, lykke og samhold – den stunden det varer. For det ender selvfølgelig ikke i ren harmoni. Scene 18, Siste samtale med bror, ender åpent, uten noen egentlig konklusjon.

(Publisert 28.11.2022)