Festlig dystopi

I foajeen på Black Box teater får vi beskjed om at Galaksehopen skal oppleves gående. Vi blir bedt om å ta av oss på føttene før vi

GALAKSEHOPEN

Konsept: Ingeleiv Berstad, Kristin Helgebostad, Chrisander Brun

Koreografi: Ingeleiv Berstad, Kristin Helgebostad

Scenografi, lysdesign, kostymedesign: Chrisander Brun

Musikk: Tibor Teskeredzic, Emil Hortmann

Utøvere: overnevnte, samt Harald Andreas Beharie, Fredrik Høstaker

Lydkonsulent: Martin Langlie

Produksjon: Bananaz – Forening for Scenekunst

Black Box teater, 29. oktober 2022

beveger oss inn på Store Scene. Her blir vi tatt imot av en utøver ikledd noe som minner om en sykkeldrakt. Vedkommende signaliserer at vi skal bevege oss i sirkel mot klokka rundt et roterende podium.

Romoppdagelsesferd

For anledningen er scenerommet dekt i et svart-hvitt mønster på både gulv og vegger. Over hodene våre og på podiet er det store gråhvite plastikkputer som tilsynelatende er fylt med luft. Etter hvert som jeg går rundt oppdager jeg flere utøvere i sykkeldrakter som holder på med hver sine aktiviteter. Noen drar i snorsystemer som igjen skaper bevegelse i putene, andre dytter putene direkte, eller bare danser lett rundt. Helhetsuttrykket får meg til å tenke på lekne barnedans-øvelser på kulturskolen – som å hoppe rundt og plukke stjerner eller å vifte med flagrende stoffer. En rapper går rundt sammen med oss og synger «rett fram» i loop. Jeg lurer på hva det skal bety, om nummeret er tenkt som en slags læresetning om vandring, eller en understreking av at man noen ganger går i sirkel selv når man tror man går rett frem. En annen småløper omkring med en liten røykmaskin og spruter litt røyk her og der. Slik fortsetter det: Vi går rundt og rundt og har det gøy med å oppdage nye ting.

Energisk vandreforestilling i bane

Jeg tar instruksjonen om å oppleve forestillingen gående på alvor, og beveger meg i samme retning gjennom stort sett hele stykket. Tidligere har jeg fått høre at en slik sirkling mot klokka visstnok skal være en måte å gire opp ens energi på, og med klokka gire ned. I så fall henger det godt i hop med Galaksehopens dramaturgi som intensitetsmessig beveger seg rakt oppover gjennom de første 45 minuttene av det timelange stykket.

I løpet av denne tiden har vi vært vitne til overveldende mange ting i dette universet. Det utvikler seg til å bli mer og mer «trippy» og minner etter hvert mer om et psykedelisk barnetv-program enn barnedans. Det sort-hvite mønstrete rommet er i seg selv nokså hypnotiserende, og rommet er ellers i stadig endring gjennom utøvernes arbeid – eller «rommets gode hjelpere» som de kalles i programmet. Det virker som en god publikumsstrategi å bare vandre rundt og «bli med på tripen», og slik åpne seg for alle sanselige stimuli og inntrykk stykket har å by på: Absurde handlinger fra utøverne, rap, discolys, bøyelige speil, mer rap, ansiktsmaling, utkledning, masker, ansiktsmaling, trolske karakterer, ballett, strober med mer – og så derfra se hvor det tar en.

Leirbålet

Forestillinga avsluttes med utøverne stillesittende på podiet i midten av rommet. De synger en sang, før lydene går over i nynning. Det blinker rødoransje fra alle de bærbare varsellysene de har på seg. Gjengen transformeres liksom til et leirbål vi i publikum samles rundt. Slik blir vi sittende en god stund før utgangsdøra mot foajeen åpner seg. Utøverne fortsetter å nynne, og publikum forlater samlingen én etter én. Applausen uteblir og lager et slags «treet-som-faller-i-skogen»-moment: Kanskje fortsetter Galaksehopen å eksistere selv når vi ikke tar del i den lenger?

Sci-fi

Hva er egentlig prosjektet? I programteksten leser jeg at Galaksehopen er mange ting på en gang. Det er en omsluttende rominstallasjon, en oppløst konsert og en forestilling. Vi i publikum blir ledet inn i det kunstnerne kaller et gravitasjonsfelt hvor det igjen skal være tilrettelagt for at vi kan foreta oss en sanselig reise som tråkker innover og ekspanderer utover i nervesystem, solsystem og tankesett. Det er mange ting som ligger latent i verket, og jeg tenker på forbindelser mellom det lokale og globale, så vel som mennesket og kosmos, uten at jeg lander helt i noen av temaene.

Mest av alt opplever jeg at jeg er vitne til en fest hos en gjeng som minner om de i sci-fi universer – menneskeaktige gjenger som typisk bor i et parallelt univers, en fremtid, en annen planet eller liknende. Noe også tittelen refererer til. Hva jeg kan «tease out» av dette igjen er at stykket på linje med mye annen sci-fi, kanskje kan leses som et bilde på noe nåtidig forkledd som en mulig fremtid. Og hva er det i så fall som portretteres?

Positivitet

Ting utvikler seg svært raskt i Galaksehopen, og nye elementer introduseres kontinuerlig. Til sammenlikning er vår tid også en tid hvor ting sies å skje svært raskt, og mange forbinder det med noe negativt. Som om utviklingen er raskere enn hva mennesket henger med på. I Galaksehopen derimot virker ikke den «raske»tida negativt på karakterene – her er akselereringen tilsynelatende forbundet med noe gøy og festlig, heller enn stress og utbrenthet.

Uhøytidelig

Det er lett å avskrive det utøverne eller karakterene i Galaksehopen holder på med som tull og fjas, fordi strømmen av innfallene deres er såpass arbitrære og absurde. Det er også lett å la seg forføre av alle de blinkende lysene og den festlige «viben». Samtidig er det noe med arbeidet som fremstår grunt og banalt. Det er liksom så mye staffasje og drakt, og på et vis lite innhold – på tross av at det skjer ting hele tiden. Samtidig kan det jo også være poenget. Kanskje kommer verket ut av kunstnerskap som aktivt forsøker å skape noe anti-elitistisk eller uhøytidelig.

Overflod

Galaksehopen henter og låner fra mye forskjellig. Gjenstander blir stadig introdusert, men har kort spilletid. Som referanser utmatter de på en måte hverandre, og de blir derfor mer som visuelle virkemidler som sammen danner et spesifikt rom. Likevel er det hovedsakelig moderne plastikk-duppe-dingser vi blir introdusert for, og samla sett får de meg til å tenke på forbrukersamfunnet, og uholdbar produksjon av bruksgjenstander.

Dystopisk

Positiviteten, festen, uhøytideligheten, rommet, utøverne og alle gjenstandene kan tenkes å sammen danne en hedonistisk feiring – kanskje er Galaksehopen en dystopi over den norske hverdagen? Mine sterkeste publikumsopplevelser i forestillinga er likevel når utøverne kommer tett på meg, og stimuli ikke bare er en strøm av kaotiske bilder på netthinna, men faktiske møter – liksom noe konkret å feste seg ved. Som når en utøver rolig passer meg med et bøyd speil, og jeg får se de forvrengte bildene av meg selv og mine festlige omgivelser. Slike øyeblikk er kanskje potensielle åpninger ut av dystopien?

(Publisert 04.11.2022)