Ytringsfrihetskommisjonen, ved Kulturdepartementets presentasjon i februar 2020, med daværende kulturminister Abid Raja. Begart Reza (til venstre) trakk seg fra kommisjonen i protest før Kulturytring Drammen i juni 2021. Foto: Kulturdepartementet

Lav takhøyde i kunstfeltet?

Når man leser Ytringsfrihetskommisjonens kapittel om kunstfeltet får man inntrykk av at krigen er et annet sted, at lite egentlig står på spill og at kunstnerne mest av alt roter det til for seg selv. 

NOU 2022: 9 En åpen og opplyst offentlig samtale er blitt en omfangsrik rapport på 320 sider og er lagt ut på høring. Utredningen

Saken

Den regjeringsutnevnte Ytringsfrihetskommisjonen sin utredning

NOU 2022: 9 En åpen og opplyst offentlig samtale ble lagt fram 15. august i år. 

Utredningen har et eget kapittel om Ytringsfriheten i kunsten (kap. 14), der det legges vekt på diskusjonene rundt  Kulturytring Drammen og kunstprosjektet til Morten Traavik.

Sløserikommisjonen, del III, utspiller seg i dag i Kristiansand. Deltakere er ifølge programmet bl.a. Morten Traavik, Ytringfrihetskommisjonens Shabana Rehman og Are Søberg/ Sløseriombudsmannen. Debatten strømmes på Sløseriombudsmannens facebookside kl. 1400

har 13 tematisk avgrensede, men overlappende kapitler (i tillegg kommer sammendrag, mandat, økonomiske konsekvenser og vedlegg), der «…de sosiale, teknologiske, juridiske og økonomiske rammene for ytringsfrihet i dagens samfunn» diskuteres. Kommisjonen er spesielt bedt av Regjeringen om å vurdere tiltak og som det siste av 7 tiltakspunkter i mandatet nevnte Regjeringen at de ønsket vurdert:

– Tiltak for å sikre og fremme kunstnerisk ytringsfrihet. Drøftingen bør ta utgangspunkt i at kunstens og kulturens demokratiske betydning særlig ligger i at de er kanaler og arenaer for den åpenheten og kritikken som demokratiske samfunn er avhengig av. (NOU 2022:9, s.30)

Bakgrunnen og behovet på kunstens område ble formidlet til kommisjonen på følgende vis:

              Kunst og kultur er arenaer for å drøfte og problematisere aktuelle utfordringer i samfunnet. Den kunstneriske ytringsfriheten er under press i mange deler av verden, og har også vært et tema i Norge det siste året. (NOU 2022: 9, s.28)

Hva som mentes med press, var ikke beskrevet og man sa bare at dette var «et tema» i Norge. Hva som faktisk var situasjonen, var det dermed opp til kommisjonen å beskrive. 

Så hva mener Ytringsfrihetskommisjonen må gjøres? Noe, men ikke mye, er svaret. For kunsten har et sterkt vern og ytringssituasjonen er rimelig god, spesielt i sammenligning med andre deler av verden. Og her er det mange gode ting: Kommisjonen gjør en god jobb med å vise at kunsten har en sterkere stilling enn mange har trodd, gitt den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og domsavsigelser i menneskerettsdomstolen, EMD. De gjør også en spesiell utredning av satire og karikaturer, og foreslår tiltak av ulik art. Men som vi skal se har også kommisjonens egne erfaringer med å iscenesette kunstdebatt satt sine tydelige spor i utredningen. 

Mangfold og toleranse

Kapittel 14 i utredningen heter «Ytringsfrihet i kunsten» og har 8 underkapitler. 

Innledningsvis gjenopptar kommisjonen en diskusjon fra kapittel 3 om ytringsfrihetens juridiske grunnlag, der de foreslår å innføre et fjerde prinsipp om «mangfold og toleranse» i ytringsfrihetens begrunnelse. De tre prinsippenes er nevnt i Grunnlovens § 100 andre ledd og er utredet og beskrevet i den forrige ytringsfrihetskommisjonen rapport fra 1999. Andre ledd lyder:

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. 

De tre prinsippene ble fremmet av den første ytringsfrihetskommisjonen i 1999 og ga ytringsparagrafen et rettsfilosofisk og etisk grunnlag basert på det liberale demokratiets grunnleggende verdier. Men prinsippene bar med seg en begrensning, noe den første ytringsfrihetskommisjonen også redegjorde for: De tre prinsippenes diskursive karakter gjorde samlet sett at det først og fremst var politiske ytringer som ble gitt et sterkt vern i den nye grunnloven. Som også den nye Ytringsfrihetskommisjonen resonnerer, var det noe mer uklart med kunstneriske ytringer: Her het det at:

Kunstneriske ytringer kan ikke være unndratt samfunnets reguleringer. Det er imidlertid sterke grunner for at kunsten skal beholde den relativt frie stilling den har. Kunstens fiktive verden kan tjene såvel åpenheten som sannheten. (NOU 1999: 27 s. 32)

Fri stilling, altså, men et tilsynelatende svakere prinsipielt vern. For å bøte på dette foreslår den nye kommisjonen nå et fjerde prinsipp om «toleranse og mangfold» i ytringsfrihetens begrunnelse. Oppsummert sier Ykom:

Kommisjonen mener toleranse og mangfold utfyller de klassiske, diskursorienterte prinsippene som ytringsfriheten skal sikre, og reflekterer mer av den faktiske funksjonen ytringsfriheten har. Den trener oss i å tåle et mangfold av holdninger og synspunkter som vi kan være dypt uenige i. (NOU 2022: 9, s. 45)

Som tiltak må dette karakteriseres som en langsomt virkende endring i kultur- og mediepolitikkens legitimeringsgrunnlag og som et juridisk virkemiddel. Slik sett henger det godt sammen med kommisjonens vektlegging av pedagogiske framfor juridiske virkemidler i samfunnets regulering av ytringsfriheten. I kapittel 6.8 sies det helt klart:

 

En åpen og opplyst offentlig samtale krever vedlikehold og utvikling gjennom det som best kan beskrives som en omfattende, felles tilrettelegging. Kommisjonen er overbevist om at ytringsfrihet først og fremst sikres av sivilsamfunnet og ikke av domstolene. Sterk statlig innblanding, flere forbud og mer straff må begrenses til det strengt nødvendige. I denne utredningen foreslår ikke kommisjonen endringer i lovverket for å endre grensene for hva som skal være tillatt å ytre. (NOU 2022: 9, s.104)

Heller enn å lage nye lover og forskrifter vil de altså foreslå pedagogiske tiltak rettet mot sivilsamfunnet, ytringsrelaterte profesjoner og befolkningen generelt. Det kan vanskelig bli annet enn oppfordringer og anbefalinger om opplæring, kultur og dannelse. 

Ytringskultur

Det viser seg også snart at et sentralt begrep for kommisjonen er ytringskultur.

Det var fire rammer kommisjonen egentlig ble bedt om å forholde seg til; sosiale, juridiske, teknologiske og økonomiske. Men ordet «kultur» er nevnt 334 ganger, og kombinasjonen «ytringskultur» er nevnt 75 ganger. Slik jeg ser det er «ytringskulturen» blitt en sentral «ramme» og forklaringsfaktor i kommisjonens analyser, spesielt i kapitlene om arbeidsliv og kunst.

Ordet «kulturkamp» finnes ikke i utredningen, og hvordan den politiske kulturen påvirker ytringsrommet er ikke nevneverdig diskutert.

Hvordan begrepet «ytringskultur» forholder seg til maktbegreper som hegemoni, dominans og symbolsk kapital lar imidlertid kommisjonen ligge. Ordet «kulturkamp» finnes ikke i utredningen, og hvordan den politiske kulturen påvirker ytringsrommet er ikke nevneverdig diskutert. Det er dermed en litt blodfattig utredning vi har fått, som ikke helt samsvarer med det engasjement som mange kunstnere har i pågående politiske spørsmål. Satt på spissen kan det virke som begrepet «ytringskultur» bortforklarer heller enn avklarer, når f.eks. kommisjonen mener at debatter eller kamper om ytringsfrihet ikke er prinsipielle eller betydningsfulle nok. Innledningsvis i kapittel 6 sies det at «Mange ytringsfrihetsdebatter handler egentlig om ytringskultur – ikke om hva som skal være rettslig tillatt å ytre, men om hva som skal være sosialt akseptabelt.» (NOU 2022: 9, s.87)

Inntrykket er at «ytringskultur» særlig brukes for å forklare hets og sjikane gjennom sosiale medier. Et eksempel finnes i kapittel 6.6 der minoriteters, livssynsorganisasjoners og unge debattanters innspill til kommisjonen gjennomgås. Et sentralt funn er at «sjikane og hets, ofte i form av ren rasisme, kan gjøre det vanskelig å ytre seg.» (s. 96). Også «etnisk norsk ungdom opplever dette», sies det. Men det er likevel få som mener det bør innføres forbud eller endringer i lovverket, noe kommisjonen virker lettet over. De oppsummerer at spørsmålet er;

… hvordan man kan jobbe med ytringskulturen, særlig på nettet. Mange av innspillene pekte på håndteringen av innhold på sosiale medier, redaktørstyrte mediers oppfølging av kommentarfelt og av skribenter som opplever harde angrep, styrking av utdanningen samt generell opplysning og bevisstgjøring om hvor grensen for det lovlige går.

I rapporten Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020 påpekte Hanne M. Okstad og undertegnede at sjikane og hets også var et sentralt funn i kunstfeltet.[1] På spørsmål om hva som hadde virket innskrenkende på kunstneres ytringsfrihet, mente 53% av de som svarte i svært stor grad, eller ganske stor grad, at trusler og hatefulle ytringer virket innskrenkende, 44% svarte i svært stor grad, eller ganske stor grad, at konfliktnivået i det offentlige ordskiftet virket innskrenkende, og 42% at usannheter og rykter som deles i sosiale medier var en innskrenkende faktor. 75% av de spurte mente at deres ytringsfrihet likevel var meget sterkt eller ganske sterkt beskyttet. Dette var imidlertid en nedgang på over 10% fra 2014, og det var klare forskjeller mellom kunstfeltene: Mens forfattere føler seg like sterkt beskyttet som før, med 87% tilslutning, svarte kun 61% av scenekunstnere i det frie feltet og 67% av visuelle kunstnere at de mente seg meget eller ganske sterkt beskyttet.

Interessant nok vier ikke kommisjonen oppmerksomhet til kunstnerne bak Ways of Seeing-forestillingen i det hele tatt. Kun i en kort faktaboks

En av forklaringene vi ga på forskjellene mellom kunstfeltene, var hendelsene rundt teaterforestillingen Ways of Seeing. Her utøvet politikere, politi og medier dårlig dømmekraft, og kunstnerne bak forestillingen ble latt i stikken. Men interessant nok vier ikke kommisjonen oppmerksomhet til kunstnerne bak denne forestillingen i det hele tatt. Kun i en faktaboks (ikke hovedteksten) beskrives forsøket på å kutte økonomiske bevilgninger og Erna Solbergs famøse uttalelse i mars 2019. I en annen faktaboks nevnes det at forestillingen gjorde at kunstnerne fikk «berøring med rettsapparatet». Ellers verken problematiseres eller utdypes hendelsene eller kunstnernes erfaringer underveis.

Det underslår at frie og uavhengige kunstnere i langt større grad enn politikere, politimenn og journalister står alene i møtet med hets og sjikane.

Jeg tror kommisjonen i for stor grad er opptatt av å mene at ytringssituasjonen for kunstnere ikke er stort annerledes enn for andre profesjonsgrupper når det gjelder hets og sjikane. Det underslår at frie og uavhengige kunstnere i langt større grad enn politikere, politimenn og journalister står alene i møtet med hets og sjikane. Det er også varierende hvor godt kunstnerorganisasjoner, kulturinstitusjoner og kunstnerkolleger stiller opp for hverandre på prinsipielt grunnlag. Også andre sider av kunstneres spesielle ytringssituasjon blir stående ukommentert.

Og når «ytringskulturen» rundt kunst og kunstnere diskuteres, er det ikke de som hetser eller aksjonerer mot kunsten som får kommisjonens oppmerksomhet: Oppfordringen om bedre ytringskultur rettes i stor grad mot kunstnerne selv. 

Det avgjørende beviset for at ytringskulturen i kunstfeltet er dårlig, synes nemlig å være kommisjonens egen opplevelse av hendelsene på Kulturytring Drammen og aksjonsformen til Norske Dansekunstnere (NODA). Her valgte inviterte kunstnere å avstå fra å delta i åpen debatt på en scene med bl.a. Sløseriombudsmannen og Morten Traavik og NODA mobiliserte kunstnerorganisasjonene til felles aksjon. Det ble gjort dårlige vurderinger i kunstnerorganisasjonene rundt dette, spesielt i NODA. Men man kan spørre seg hvor representativ denne hendelsen bør være for å bedømme«ytringskulturen» rundt kunst og kunstnere i Norge. Handlet debatten og innspillsmøtet i Drammen om kunstneriske uttrykksformer eller om politiske synpunkter på finansiering av kunst? Og var noe av friksjonen fremkalt av kommisjonen selv, eller også av Morten Traaviks engasjerte forsøk på å høyne konfliktnivået? Rapporten viser i mine øyne manglende forståelse for nyansene i maktrelasjoner og maktspill rundt kommisjonens iscenesatte debatt. Heller ikke hendelsene på KHiO bør regnes som spesielt representative for «ytringskulturen» rundt norsk samtidskunst, verken i befolkningen eller i kunsten som helhet. Bruken av begrepet «ytringskultur» kan her komme til å dekke over, heller enn å avdekke reelle utfordringer i feltet.

Armlengde

Noe lignende skjer når kommisjonen diskuterer prinsippet om armlengdes avstand, som anbefales forankret i den etterlengtede reviderte kulturloven. Armlengdesprinsippet kan regnes som en tverrpolitisk akseptert handlingsregel i kulturpolitikken som pålegger staten og de underliggende, offentlige kunstinstitusjonene å ikke blande seg inn når det gjelder kunstens uttrykksform og innhold. «Staten skal legge til rette, men ikke bestemme hva kunstnerne gjør og hvordan de utøver sitt virke», heter det i utredningen (s. 293), og det gjøres en god gjennomgang av betydningen av infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100. Kommisjonen trekker imidlertid frem den svenske undersøkelsen fra 2021[2], som de mener bør gjennomføres også i Norge. I denne undersøkelsen ble det avdekket at søkere til offentlige stipender og støtte til kunst i Sverige, opplevde at formelle krav til bl.a. likestilling og mangfold kom i veien for deres forståelse av kunstnerisk frihet. Spesielt var det regionale og nasjonale føringer i filmfeltet som slo ut. Kommisjonen savner en tilsvarende norsk undersøkelse, noe jeg støtter (og som jeg søkte Kulturrådet om finansiering til i 2021). Kommisjonens antakelser synes å være at situasjonen i Norge er den samme, noe jeg er usikker på. 

Mer alvorlig er det at kommisjonen blander armlengdeprinsippet sammen med en generell, ny-liberal skepsis til kunstnerorganisasjonenes delaktighet i innstilling og oppnevning av kunstnere som representanter i ekspertutvalg som utøver kunstfaglig skjønn. Ykom skriver: 

Mer alvorlig er det at kommisjonen blander armlengdeprinsippet sammen med en generell, ny-liberal skepsis til kunstnerorganisasjonenes delaktighet i ekspertutvalg

              Samtidig er det et relevant spørsmål hvordan armlengdene arter seg internt i kunstnermiljøer. Kunstnerorganisasjonene oppnevner medlemmer til flere av komiteene som deler ut penger. Miljøene er ofte små, de som tildeler penger, og de som søker, kjenner hverandre. Dette kan bidra til en svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i kunstmiljøer. Politisk syn eller ideologiske føringer bør ikke være styrende for hvem som skal kunne delta i debatter eller utøve sin kunst. (NOU 2022:9, s. 22)

Det finnes en akademisk kilde til at armlengde går fra å handle om staten, til å handle om politisk innflytelse, mer generelt. Per Mangset[3] har argumentert for at kunstnerorganisasjonenes mulighet til å foreslå eller innstille medlemmer i ekspertutvalg er et definerende kriterium for at Norge har et mer «korporativt» kulturpolitisk finansieringssystem enn f.eks. Storbritannia. Korporatisme høres ikke bra ut, men påstanden kan diskuteres. Begrepet stammer fra statsvitenskapelig litteratur der interesseorganisasjoner samvirker og bruker samarbeid med staten til å styrke bransjers særinteresser. Det klassiske eksempelet er landbrukssektoren. Men begrepet treffer ikke godt i kunstfeltet, nettopp på grunn av armlengdeprinsippet. Utøvelse av autonomt kunstfaglig skjønn er avgjørende for nettopp den armlengden som kommisjonen ønsker. Kritikken som kommisjonen her fremfører er derfor unyansert og mangler belegg i analyser av hvordan kunstfaglige ekspertutvalg faktisk fungerer. Det betyr ikke at ordninger ikke kan bli bedre, men man bør f.eks. være forsiktig med å hevde at det er «ideologiske føringer» (s. 299) eller nepotisme i dagens ordninger.

I vår rapport til Fritt Ord foreslo vi at kommisjonen burde vurdere tiltak som kunne skape større legitimitet omkring statlige støtteordninger til kunstnere og kunstproduksjon, siden denne finansieringsformen nettopp hadde stor grad av legitimitet blant kunstnere, og mange mente at staten var en garantist for kunstneres ytringsfrihet. Her må man kunne si at kommisjonen har pekt i en helt annen retning: De har i stor grad vært opptatt av å gi legitimitet og støtte til kritikk av statlig støttet kunst. Som om den ikke var godt kjent? Sløseriombudsmannen skal selvsagt ha ytringsfrihet og få mener at norsk kulturpolitikk bør endres. Men Sløseriombudsmannen og Morten Traavik må ha følt at de hadde ytringsfrihetskommisjonen på lag, når de sto frem og kritiserte kunstfeltet for nettopp det som her står skrevet om «svak uenighetskultur og lav takhøyde». 

Et viktig funn i vår undersøkelse var at 77% av alle kunstnere vurderer seg selv som engasjerte og samfunnsorienterte, og mange gir uttrykk for at engasjert eller politisk kunst langt fra er utdatert som kunstnerisk strategi i samtidskunsten. I dette kan det ligge et frampek mot at samtidskunsten i årene som kommer vil bli mer politisk, mer aktuell, og mer provoserende og konfliktorientert. Det bør vi imøtese med forventning, interesse, debattvillighet og kritikk, og dessuten toleranse, takhøyde og glede over kunst og kunstopplevelser. 

 


[1] I rapporten Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020 trekker Tore Slaatta og Hanne M. Okstad linjer til den forrige undersøkelsen de gjennomførte i 2014, i lys av hendelser og utviklingstrekk på fire felt: litteratur, scenekunst, visuell kunst og film. Begge rapportene er utgitt av Fritt Ord innenfor publikasjonsserien i monitorprosjektet Status ytringsfrihet i Norge (2020-2022), se www.statusytringsfrihet.no

 

[2] Så fri är konsten. Den kulturpolitiska styrningens påverkan på den konstnarlige friheten. Myndigheten for kulturanalys, Rapport 2021. Tilgjengelig på https://kulturanalys.se/publikation/sa-fri-ar-konsten/

[3] 
Mangset, P. (2013) En armlengdes avstand eller statens forlengede arm? Telemarkforskning, TF-rapport nr. 314

 

(Publisert 26.11.2022)