Å være same nok?

Forestillingen 7 % samisk er et engasjert og modig innspill i samtaler, uenigheter og debatter knyttet til samisk identitet sett fra ståstedet til

7 % samisk

Dramatikere: Eirin Lyngstad Roseneng og Karoline Garvang

Regi: Heta Kerokoski

Scenografi: Eirin Roseneng og Heta Kerokoski

Kostymer: Eirin Roseneng

Lysdesign: Kristoffer Andreas Johnsen og Heta Kerokoski

Kostymer: Eirin Roseneng og

Musikk: Esben Thomassen Andersen

Lyd/lys tekniker: Kristoffer Andreas Johnsen

Dramaturg: Morten Cranner vedDramatikkens hus

Produsent: Eirin Lyngstad Roseneng

Urpremiere 9. juli 2022 på Senter for nordlige folk, Mandalen

Sett: Salt, Oslo, 12. november 2022

en ung voksen. I et makroperspektiv handler forestillingen om identitet og tilhørighet generelt. Om å ha mistet båndene til deler av sin historie, og om å vokse opp med en ‘blandingsidentitet’ hvor noen i familien har en kulturell bakgrunn, og andre har en annen. I mikroperspektivet er det snakk om å ha både norsk og samisk bakgrunn. I en tid hvor det særlig blant unge er en oppvåknende stolthet ved å være samisk, peker forestillingen på at dette ikke er like uproblematisk for alle.

På scenen

Scenen er enkel: et bord med en symaskin, et klesstativ, og et effektfullt scenografisk element som henger fra tak til gulv sentrert på scenen. Dette ‘sceneteppet’ består av strimler av stoff og plastikk som er knytt sammen i lange remser. Stoffbitene er i fargene rødt, blått, gult og grønt. Skuespillerne kan gjemme seg bak dette, forsvinne ut og dukke opp, og det skapes vakre effekter ved bruk av lys. Når forestillingen starter sitter en kvinne og syr på sin kofte, eller gákti. Vi skjønner at hun vil ha den ferdig til feiring av samefolkets dag. Hun får det ikke til og blir sint og fortvilet fordi det viser seg at hun ikke er så godt kjent med de kulturelle kodene og korrekte tradisjonene knyttet til hvordan denne skal sys, bæres og se ut. Hennes medspiller, ikledd en kofte som tilsynelatende ser helt riktig ut, spiller flere roller: venninne som prøver å hjelpe, kritisk samisk jente som mener hun ikke har skjønt det, kritisk representant for det som her kalles ‘kofte politiet’, og også en gammel tante som peker på at hovedpersonen er den som må bære familiens samiske tradisjon videre.

Fortellingen om en nysame

Teksten er det bærende elementet i forestillingen, spunnet inn med det visuelle teppet og noen poetiske bevegelsessekvenser hvor fargene i stoffene kommer frem – den sterke blå, røde, gule og grønne. Fortellingen dreier seg altså om denne unge kvinnen som har en samisk bestemor eller oldemor. Hun snakker ikke samisk, har ikke samisk navn, og er tilsynelatende blitt introdusert til samisk kultur og klestradisjon i voksen alder. Det store spørsmålet er da om hun egentlig kan kalle seg same, selv om hun er innskrevet i samemanntallet? Spørsmålet om en er samisk nok er en av mange konfliktflater innad i samiske miljøer. Noe forestillingen tar et klart standpunkt til: du er same hvis du står innskrevet i samemanntallet. At en ikke kan språket, har samisk navn, eller kjennskap til kulturen knyttes til skammen den norske kolonialiseringen av samer har påført familier gjennom generasjoner. Fornorskningsprosessen har ført til at mange ikke kjenner sitt eget språk og har mistet sine røtter. Møtet med den gamle tanten viser denne skammen og hvordan tilhørighet til det samiske er skjult og holdt hemmelig i familien. Hovedkarakterens, eller ‘nysamens’, kamp for å få være i det minste 7% samisk, speiler manges kamp for å vinne språket og kulturen tilbake.

De to skuespillerne som også er dramatikere, er ikke redde for å trekke frem klisjeer og stereotypiske kommentarer som samer kan bli møtt med både fra nordmenn i byen og fra samiske kulturvoktere. Det er en form for diskriminering fra begge hold, som mange personer med tilknytning til flere kulturer kan oppleve. I Langhuset på Salt var det mange med samisk tilknytning denne kvelden, i hvert fall hvis en skal ta høyde for synlige samiske kulturmarkører. Det var mye latter som opplevedes som at de to forfatterne hadde tatt deler av situasjonen på kornet, noe som jeg som representant for det norske ikke helt fikk tak i. Når forestillingen stiller spørsmål som: Hvordan syr man egentlig en gákti helt riktig? Hvor er det rette stedet å lære seg samisk? Hvem er det som bestemmer om du er 7% eller 100% samisk? så retter den seg primært til et samisk publikum for å få svar. Likevel får jeg som norsk et innblikk i disse konfliktene, og kan se det som et eksempel på problemstillinger som er gjeldende for mange i et flerkulturelt samfunn.

En (over)tydelig fortelling

Spillet til de to skuespillerne virker til å begynne med litt for naivt. Det er som om de spiller barn eller at spillet er rettet mot et barnepublikum, selv om det denne kvelden primært er et voksent publikum i salen. Etter hvert justeres spillet og jeg blir engasjert i fortellingen og retorikken gjennom at det barnslige spillet i større grad erstattes av en sårbarhet og følsomhet som virker godt plassert i den voksne kvinnens erfaring, godt hjulpet av de to skuespiller-dramatikernes genuine engasjement for temaet som blir tatt opp. Dette er ikke en stor forestilling, men en så tydelig utmeislet fortelling med åpenbare meninger og standpunkt vil nok kunne sette i gang diskusjoner i de ulike samiske miljøene. Som norsk er det ikke lett for meg å fange opp alle nyansene som legges frem, men forestillingen så ut til å vekke engasjement hos mange i publikummet på Salt denne kvelden.

(Publisert 15.11.2022)