Årets forestilling 2022

Ole Petter Ribe: 

Hedda Gabler av Vinge/Müller, Det Norske Teatret

Av året vil jeg trekke fram denne som den soleklart største teateropplevelsen min. Mengden av medium, spillestiler, sideplott, stemmer og stemninger var så rik og meningstett i Vinge/Müller sin Hedda Gabler-oppsetning – som mer enn å være en enkelt forestilling, er en brikke i varighets- og  gesamtkunsternskapet til kanon-duoen. De gjør som Wagner, liksom, når alt som skjer utenfor og underveis på scenen går opp i en høyere enhet og får total virkning. De er Wagner inni Ibsen inni Det Norske Teatret.

Og så var det en fanden så god moderne tolkning, altså. Med mange presise vyer over Gabler-landskapet, ispedd like mange presise vyer over 2000-tallet-landskapet. Kombinasjonen fungerte spesielt godt da en helt vanlig gravemaskin raserte den store sorte leiligheten til Tesman. Samtidig gikk et eller annet veldig potent oratorium for fullt over anlegget, mens stemmen til maestroen Vinge marionette-aktig tvang en stakkars teknikker til å animere et par isoporsteiner som dinglet i sakte film over scenebildet av et rasert middelklasseliv. Det hverdagslige ble opera. Wagner igjen.

Ikke bare var det rent teatralsk og illusjonistisk mesterlig heller, må jeg si, fordi det varte så forbannet lenge og ble så sent og så rølpete at jeg til slutt satt med en følelse av å delta på en ekstremt velorganisert kostymefest, der noen av oss hadde kledd seg ut som vanlig publikum (publikum) og noen hadde kledd seg ut som karakterer fra Hedda Gabler (skuespillere/musikere/regissører/scenografer/teknikere) og holdt varieté på varieté, mens vi drakk og gjørmebadet sammen som i Frøken Dianas salonger. Det kunne godt vart lenger, bare det!

Skikkelig ordentlig undergrunns-julebord på det streiteste teateret i byen. Det fortjener sin egen pris.

Willy Walder:

Parsifal, Trøndelag Teater 

Trøndelag Teater har hatt mange sterke forestillinger i år, og Parsifal er en av dem. Først skrev Lukas Bärfuss sin tolkning av det tyske middelaldereposet i 2010. Deretter skulle den iransk-tyske regissøren Mina Salehpour, føre den sveitsiske nyversjonen fram til et trondheimsk publikum. Og så fikk teaterstykket ytterligere aktualitet ved krigsutbruddet i Ukraina. 

Parsifals er et slags naturbarn, vokst opp i ødemarken med sin mor og kjenner verken sitt eget navn eller verden utenfor. Han har vokst opp så isolert og beskyttet, at han er uten moralske forestillinger, en amoralsk figur, uten begrep om kjærlighet, lidelse eller vold. Han har ingenting og krever alt, både svar, våpen og verdighet. Parsifal blir et ekstremt selvopptatt og brutalt menneske.

Regi, scenografi, kostymer, musikk og lys forvandlet Gamle scenes skrå bredder til et mytologisk landskap, og skuespillerne til figurer fra en annen verden. Skuespillerne, med Kenneth Homstad i spissen som Parsifal, gjorde forestillingen inntrengende og uttrykksfull, aldri likegyldig og i stadig bevegelse. Med krigen, som fortsatt pågår i all sin brutalitet og råskap, ble forestillingen tragisk aktuell.

Magdalene Solli:

Witch Club Satan, av Nikoline Spjelkavik og Victoria Roising, Festspillene i Nord-Norge

born slippy, Skien Kunsthall

How to. A Score av Mia Habib m. fl. Dansens Hus og Black Box teater

Witch Club Satan står sterkt i minnet etter scenekunståret 2022. Jeg var så heldig å få oppleve urpremieren på Støperiet i Harstad den 26. juni under Festspillene i Nord-Norge. Verket har et konsertformat, og beskrives som en nyfeministisk svartmetall-forestilling i 4 akter – et musikalsk og dramatisk ritual. Nå er det en stund siden jeg så arbeidet, men jeg minnes at performerne Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising (fra teaterkompaniet Lost and Found productions), samt Johanna Holt Kleive liksom transformerte den gamle industrihallen til et slags feministisk kraftfelt. Om det var en natur- eller urkraft som slapp til, eller heksenes kollektive skrik som kanalisertes kan jeg bare spekulere i, men hva enn det var, så følte jeg det jeg også. Selv om utøverne på godt svartmetall-vis sa at vi i publikum var stygge o.l., opplevde jeg likevel forestillinga som både generøs og solidarisk. Vakkert og brutalt!

born slippy og How to. A score er også verdt å nevne. Sammen med Witch Club Satan anser jeg alle disse til å være med å pushe grensene, på ulike vis, for hva og hvor scenekunst kan være. born slippy fant sted i Skien i Spriten Kunsthall, hvor vi kunne vandre gjennom en installasjon over hele 5 etasjer som kulminerte i en danseperformance. Foruten å være et solid verk i seg selv, var det også en relativt sjelden og takknemlig opplevelse for min del at et utstillingslokale vier så mye plass til et dansekunstprosjekt. I born slippy samarbeidet Marie Ursin, Alexandra Tveit, Georgiana Dobre, Alma Bø, Kornelia Remø Klokk og dragongirl med å formgi følelser av begjær og avsky. Samla sett gav verket meg assosiasjoner til vrengte innsider og et slags klinisk og uncanny house of horror fylt med sine glitrende innvoller og urovekkende hyper-tilstedeværende utøvere. 

I How to. A score fremføres hele seks soloer av Thais Di Marco, Tommy Noonan, Filiz Sızanlı, Thami Hector Manekehla, Julie Nioche og Mia Habib, akkompagnert av et «levende arkiv» av Liam Alzafari. Soloene er basert på koreografiske «community-scores» utviklet av Mia Habib og Janne-Camilla Lyster. Jeg opplevde at soloene var som fortellinger, både om gitte communities, som utøverne hadde vært i kontakt med, så vel som interaksjonen dem imellom, og arkivet var igjen basert på spor, minner og gjenstander fra prosessene. Disse interaksjonen virker for meg å være der hvor hovedtyngden i prosjektet ligger, og det var fint å være i scenerommene og samtidig kjenne hvordan jeg ble dratt til andre spaces, og at scenen slik ble stadig mer oppløst. 

Hedda Fredly:

Agentene og det sjukt farlige oppdraget, Unge Viken Teater, Feil Teater og Morten Røsrud

Den scenekunstopplevelsen som satte heftigst støkk i meg dette året, var ei syregrønn barneforestilling skapt for å turnere blant annet til sykehus, spesialskoler og rehabiliteringssentre. Der flere kompanier nå heldigvis satser på å nå barne-målgrupper som ikke så naturlig oppsøker teatret sjøl, tar denne forestillinga slike ambisjoner et hakk lenger. 

Unge Viken teaters jubileumsforestilling Agentene og det sjukt farlige oppdraget, der de inviterte med seg det up-and-coming kompaniet Feil teater, er laget med en vidunderlig blanding av uærbødighet, mot og sensitivitet. Det surrealistiske plottet er ikke langt unna Tarkovskijs Solaris. Den improviserte, delvis kaudervelske teksten kunne vært hentet fra Rimbereids Solaris Korrigert. 

Legg på noen hooverboards, megafoner, syregrønnfarga lakk-kostymer og tacky solbriller – og du har en på samme tid publikumsfriende og veldig smart kunsthendelse. Det kan virke så brautende, som om de bare jazzer med barnekunstkonvensjonene. Men så er det hele egentlig skikkelig klokt, finstemt og lekent. Måten de ønsker å nå alle typer publikumsgrupper på, er gjennom et kompromissløst absurd preg på det hele. Befriende!

Det forholdsvis ferske kompaniet Feil Teater har fullt fortjent fått mye oppmerksomhet blant teatergjengere og kritikere dette året – blant annet for jule-trikke-forestillingene sine og for den herlige iscenesettelsen av Erlend Loes Dyrene i Afrika. Men Agentene og det sjukt farlige oppdraget har gått litt under radaren hos kritikerne. Jeg håper det blir en ny spilleperiode og at så mange som mulig får oppleve dette sprelske, koko, inkluderende verket. 

Elin Lindberg: 

Tid for glede, Kristin Lavransdotter, Hedda Gabler, Det Norske Teatret

Jeg blir fortsatt varm om hjertet når jeg tenker på Tid for glede på Det Norske Teatret. Det var – og er – et lykketreff av ei forestilling. Arne Lygres tekst, Johannes Holmen Dahls regi, de herlige rokokkokostymene, orgelmusikken – alt fra Bach til pop – og ikke minst en av Norges aller beste skuespillere: Laila Goody i spissen for et stjernelag av medskuespillere. Det er sjelden jeg går så oppløftet og lykkelig ut fra ei teaterforestilling som jeg gjorde etter denne. 

På pallen i år kommer også Kristin Lavransdotter – også den på Det Norske Teatret. Jesus Maria – for en kraftprestasjon! Sigrid Undset + Sara Khorami + Kjersti Horn! Plass på pallen: Hedda Gabler med Vinge & Müller – på Det Norske Teatret. Trash, kunst, kapitalismekritikk, samfunnssatire, voldsomt, smart, lekent, superteatralt og overdådig. Jo, 2022 har vært et teaterår jeg husker tilbake på med glede!

Ragnhild Tronstad: 

Seeking Unicorns av Chiara Bersani. DogA, Oslo Internasjonale Teaterfestival

Det har i 2022 vært flere storslagne hovedsceneforestillinger å glede seg over. Vårsesongen åpnet blant annet med to jubileumsforestillinger basert på Tarjei Vesaas’ verk: Brannen, i regi av De Utvalgte på Nationaltheatret, og Fuglane, regissert av Luk Perceval på Det Norske Teatret. Det var likevel ingen av disse store som ga meg årets sterkeste scenekunstopplevelse, men en av de aller minste: Seeking Unicorns, en enkvinnesforestilling av og med italienske Chiara Bersani, som åpnet Oslo Internasjonale Teaterfestival, kuratert av daværende kunstnerisk leder på Black Box teater, Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Mildt konfronterende snudde Bersani opp-ned på publikums vante subjektposisjon, og med sitt unike fysiske språk lot hun oss oppleve helt nye verdener av gjenkjennelse, kroppslig erfaring og innsikt.

Johanne Elster Hanson:

Sancthansnatten, Ibsen Museum & Teater

Det nylig ferdigstilte og like nylig nedstengte Ibsen Museum & Teater satte etter min mening opp en av årets beste teaterforestillinger, i samarbeid med Nationaltheatret. Sancthansnatten ble ført i pennen av en 24-årig Henrik Ibsen, og ble etter sigende pepet ut på premieren i 1852. Ibsen ønsket aldri senere å se stykket satt opp på nytt, og det kan man godt forstå, for Sancthansnatten er hverken spesielt komplekst eller godt skrevet teater. Det som gjorde regissør Sigrid T’hoofts oppsetning så god var at alt, fra de blomstrende pappkulissene til skuespillernes overdrevent teatrale fakter, var hentet rett fra Ibsens samtid, noe som skapte et underholdende vrengebilde av dramatikerens ubehjelpelige ungdomsflopp. 

Handlingen er tydelig inspirert av En midtsommernattsdrøm, bare at her var det ingen smådjevel, men Per Christian Ellefsens Elsa Beskow-aktige fluesoppnisse som trakk i trådene, og skapte forvirring og forvikling blant de unge elskende. Jonas Hoff Oftebro var en åpenbaring i rollen som Johannes Birk. Han fikk Ibsens mest antikverte og anakronistiske replikker («han er en gås!») til å lyde troverdige, og selv om Andreas Skjellum Tønnesland på mange måter stjal showet som den outrerte kritikeren og kunstnerspiren Julian Paulsen, var Oftebro forestillingens sterkeste kort. 

Oppsetningen ble beskrevet som et slags manna fra himmelen for teaterhistorikere, men jeg tror ikke man trengte å kunne så mye historie for å la seg more av de typete rollefigurenes mange geberder. Sancthansnatten var en forestilling alle kunne se og ha glede av, ikke ulikt det beste fra Mark Rylances tid som kunstnerisk leder på The Globe. En tradisjonstro teateroppsetning bevisst sitt eget fjas – slikt skulle det vært mer av.   

Venke Sortland:

Afterlife av Louis Schou-Hansen og Karoline Bakken Lund 

En av de forestillingene som jeg husker best fra 2022 er Afterlife av Louis Schou-Hansen (koreografi) og Karoline Bakken Lund (kostyme) som jeg så under Oslo Internasjonale Teaterfestival. Danseforestillingen, en renessanse-ballett «re-imagined», ble spilt i et kontorlokale, med udelikat lysstoffrør-kontorbelysning, publikum sittende på gulvet rundt de tynne kontorveggene, og med glassvegger mot gangen der noen av kontor/atelier-fellesskapets andre medlemmer passerte og så inn på oss som om vi var sånn passe eksotiske fisk i et akvarium. Disse enkle og “kjedelige” omgivelsene stod i stor kontrast til forestillingens detaljerte kostymer, og en komposisjon bestående av flere «felt»  –  noe mykt og nært, noe rytmisk og stilisert, noe mer rått og kraftig. Linken til ballettens utgangspunkt, altså renessansedansen, var i og for seg et interessant utgangpspunkt, men for meg var det vekslingen mellom det keitete og det presise i kroppene på de tre veldig ulike utøverne (Amie Mbye, Georgiana Dobre, Elise Nohr Nystad) som vekket min oppmerksomhet. Videre var det som om møtet mellom forestillingssituasjonen og kontorlandskapet fikk meg til å se på både stedet og dansen på en ny måte  –  som et landskap av foreløpig uoppdagede sammenhenger. Og slike landskap liker jeg å befinne meg i. 

Berit Einemo-Frøysland:

Dandizette av Ida Wigdel. BIT Teatergarasjen

Eg kjem lovleg seint til festen som Dandizette av Ida Wigdel er – premieren var på Black Box i desember 2021 (utsett frå 2020) og vart spelt på BIT Teatergarasjen rett før jul i 2022. Likevel er dette er Årets førestilling for meg. For ein fest! Wigdel i monsterhælar med anti-«Modern neutral» skodespel og dans, som ravar seg gjennom scenografien, veltar seg oppi, surrar seg inn i, plaskar oppi, svingar seg som eit Aerial yoga-stunt og drikk av eigentrampa Bloody Mary. Scenografi som er full av forslag og überkul dekor, lys som lev og forstyrrar, musikk som går frå gjennomsiktig skjelett til full kropp. Wigdel har samarbeida tett med scenograf Chrisander Brun, komponist Ådne Meisfjord og «Artistic caretaker» Ludvig Daae: Dei fire kunstnarane har skapa eit tvers gjennom solid kunstnarisk handverk: sølete, knallhard materialitet i eit syrete nærvær, ein dionysisk tumleplass som eg sverma for. 

Cristina Gómez Baggethun:

Hedda Gabler av Vinge/Müller, Det Norske Teatret

I år har jeg sett så enestående forestillinger som Tid for glede og Kristin Lavransdotter, men det er én teateropplevelse som har hevet seg over alle andre, nemlig Vinge/Müllers Hedda Gabler, som da jeg så den varte i seks timer. Om hvor sterk, intelligent, uærbødig, politisk relevant og ikke minst utrolig morsom forestillingen var, er det blitt skrevet mye som er verdt å lese. Jeg ble også slått av selve tolkningen av stykket, av hvordan noen utvalgte replikker som ble gjentatt gang på gang gikk rett inn i margen på det Ibsens tekst har å si oss i dag. 

Her velger jeg å understreke den unike publikumsopplevelsen forestillingen bød på. Teater slik vi nå er vant til det, oppsto da avant-garden på slutten av attenhundretallet begynte å sette opp stykkene til nettopp Ibsen og noe få andre på en helt ny måte. Lyset i salen ble senket, publikum skulle være stille og konsentrert, og noen krevde til og med at damene tok av seg de enorme hattene sine. Tidligere hadde teater derimot vært en bråkete, folkelig og livlig affære som kunne vare en hel aften, gjerne med to, tre forestillinger på rad. Det er akkurat dette jeg mener Vinge og Müller knytter seg til. Etter hvert som timene gikk, kunne man ikke unngå å gå inn og ut, finne seg en matbit og snakke med andre idet man tråkket dem på tærne. Salen var ikke mørklagt, bare litt dunkel, og sideskjermene og stemmene som kom bakfra tvang deg til å bevege hodet konstant rundt omkring, sammen med alle de andre du etter hvert følte du ble litt kjent med. Det krampaktige latteranfallet jeg og to vilt fremmede som satt ved siden av meg fikk idet skuespillerne, etter fem og en halv timer, gikk løs på scenografien med hammer kommer jeg nok ikke til å glemme. Her var det umulig å ikke knytte bånd til dem som satt rundt. Og dette blandet med den utrolige forestillingen var rett og slett en gave.

Ilse Ghekiere:

dølge by Magdalene Solli, Kjersti Alm Eriksen, Simon Daniel Tegnander Wenzel, Synne Elve Enoksen, Nikhil Vettukattil, Nynorskens Hus

MONUMENT 0.10: The Living Monument by Eszter Salamon/Carte Blanche  

After a lot of consideration, I’ve chosen two slowly paced performances I truly enjoyed, and that I would have loved to have lasted longer.

In the spring of last year, I saw dølge, a dance performance with a collective signature that blew my mind, but contemplatively, so to speak. I am still wondering if the amplitude of this experience had to do with the discovery of a space I didn’t know, namely the theater at Nynorskens hus, or if it was because I had no idea what I was about to see. dølge could best be described as a kind of slow revealing (or even revelation) of literal depth. On the one hand, the tangible architecture of this particular space, and the histories hidden within it, on the other. As I hadn’t read the introductory text beforehand, I wasn’t aware that the artistic process had been influenced by the writings of Ragnhild Jølsen (1875–1908), an author whose work is described as ‘myto-poetisk’ and who, like the theater space, was entirely unknown to me. Rarely have I seen the conventional ingredients in a stage performance (dance, scenography, sound and text) combined to create so successfully a theatrical illusion and spectacle in such an effective, yet subtle way. dølge got my senses hooked and delivered on its invitation to have us step out of our ‘critical modern mindset, to momentarily disappear from the stage of the everyday’.

I experienced a similar fascination seeing The Living Monument by Eszter Salamon/Carte Blanche. The piece pulls us into a 2-hour long, slowly moving tableau accompanied by an intensely, but carefully layered soundscape by the composer Carmen Villain. Here, the combination of an abundance of ‘creature-like’ costumes (faces always covered), designed by Salamon herself, with the set design by James Brandily, were impressive, to say the least. The audience is guided through continuously moving  landscapes of bodies and objects and monochrome frames, making you slip in and out of narratives, from one association to another, visiting the vast collection of one’s own visual memories, without the need to make sense of any of them.

Toini Kristensen:

Canvas av Juliano Nunes med Nasjonalballetten

Canvas av den brasilianske koreografen Juliano Nunes ble årets ballett for meg. 42 dansere på Operaens hovedscene fylte hver takt i Chopins pianokonsert nr. 1 med leken presisjon, overskudd og intrikat klassisk ballett. Tradisjonell klassisk ballett-teknikk som oste av ren bevegelsesglede. Alt virket å være helt selvfølgelig, som om formen dansen hadde fått var den eneste riktige. Både tradisjonelt «gammeldags» og herlig overraskende på samme tid. 

Jeg lot meg rive med og henga meg til den vakre estetikken, symmetrien og energien ballettdanserne skapte i det store rommet.  Forholdet mellom musikk, bevegelse og intensjon var så utilslørt enkelt at det fungerte fullkomment for meg, og alle forventningene jeg hadde bygget opp før premieren ble innfridd. 

Grace Tabea Tenga:

Wakatt, Oslo World Festival, Dansens Hus

Gjestespillet WAKATT tok Dansens Hus med storm under Oslo World Festival, med et uttrykk som flommet over av uhemmet kroppsspråk og politisk symbolikk. Koreograf Serge Aimé Coulibaly fra Burkina Faso setter sitt Brussels-baserte kompani Faso Dance Theatre energiske uttrykk til den spekulative live-musikken til Magic Malik Orchestra. Med Che Guevara t-skjorte på en utøver og utrop etter “Putin!”  hos den andre, 

kjentes den som en lang mellomfinger mot historiens kolonialisme og nåtidens korrupsjon. Den er heller ikke redd for å låne sakrale elementer til seg, som den heldekkende maskedansen med intrikat og lynraskt fotarbeid lik zauoli fra Elfenbenkysten. Måten å sammenveve av det verdslige og sakrale, ritualistiske og politiske, gjør WAKATT, som betyr “vår tid” på koreografens morsmål dioula, er blant de mest minneverdige forestillingene i 2022. 

Charlotte Myrbråten:

Sovaco de Cobra, Carte Blanche, Festspillene i Bergen 

Årets høydepunkt under Festspillene i Bergen var det dansekompaniet Carte Blanche som sto for med forestillingen Sovaco de Cobra. Koreograf Lander Patrick hadde skapt en overdreven og outrert danseforestilling, der stilen var både grotesk, utadvendt og burlesk. Forestillingen var en popkulturell godbit med masse referanser, tonesatt med fengende rytmer og umiddelbart iørefallende melodier. Både morsomt og en gjennomført visuell karamell.

Roland Lysell:

Der schwarze Mönch / Le Moine noir, Thalia Theater i Hamburg och Avignonfestivalen

Anton Tjechovs novell Den svarte munken är föga känd i Skandinavien. Den handlar om den unge poeten Andrej som hamnar i ett olyckligt äktenskap med trädgårdsmästardottern Tanja och kämpar med sina visioner av en munk. Enligt legenden har nämligen en svart munk korsat öknen i Arabien och sedan uppenbarat sig i en kedja av hägringar och speglingar. Vart tusende år återkommer den svarte munken till jorden, och nu visar han sig för Andrej. Så länge Andrej tror på visionen förmår han skapa, men när han tappar sin tro vissnar också hans självkänsla.

När den ryske dissidenten Kirill Serebrennikov iscensätter Der schwarze Mönch / Le Moine noir på Thalia Theater i Hamburg och på Avignonfestivalen tredubblar han Andrej med aktörer som talar olika språk och Tanja spelas både av en ung och en gammal aktris. Historien berättas fyra gånger, utifrån olika synvinklar. Serebrennikov vill nämligen visa karaktärerna från deras inre.

Mest hisnande är fjärde akt som berättas ur den svarte munkens metafysiska perspektiv. Serebrennikov arbetar med videoprojektioner, fyra lysande cirklar som både kan fungera som visioner av jordklotet och speglar av aktörers ansikten, rökmaskiner och starka, ibland eldgult brännande ljuseffekter. Precis som en gång Klaus Michael Grüber skapar han en teater där ljus och mörker, jord, vatten, eld och luft ständigt möts. Än lyckas munken inspirera Andrej, än vredgas han på honom: Andrej hyser tvivel och munken far ut i aggressiv besvikelse. Repliker sjungs av en magnifik sjumannad lettisk kör och tonar ut i salongen likt ryskortodox kyrkomusik. Åtta dervischer med bara överkroppar och ibland svarta kjolar, ibland svarta kortbyxor, flyger fram över scenen i en dans så forcerat virvlande att man från salongen tycker sig dras in i denna sällsamma värld av våldsam rörelse. 

Finns den värld vi ser på scenen eller är den en hallucination inom Andrej, eller ett drömspel? Tjechov tog inte ställning. Inte heller Serebrennikov tar ställning. Poängen är att sceneffekterna skapar fenomen vars sanningshalt är satt inom parentes. Den som tror på scenens svarte munk och hans hägringar kan skapa. Den som inte tror förlorar sin förmåga.

Laura Luise Schultz:

Mit arbejde, Husets Teater

En virkelig vigtig forestilling var Mit arbejde af Liv Helm efter roman af Olga Ravn på Husets Teater. En intens iscenesættelse af erfaringer, jeg aldrig før har set fremstillet på en scene: Det tidlige moderskabs realiteter og de efterfødselsreaktioner, som rykker så fatalt rundt på relationerne og dynamikkerne mellem forældrene og kønnene. 

Birigitta Haglund: 

Arv Matthew Lopez, regi Carl Johan Karlsson, Dramaten

Matthew Lopez oerhört välbyggda och prisbelönade pjäs Arv är inspirerad av E. M Forsters roman Howard’s End (Forster ingår dessutom i pjäsens rollgalleri) och bär också tydliga spår av Tony Kushners pjäs Angels in America. Lopez påminner oss i Arv om homosexuellas svåra situation under aidsepidemin och visar på att den frihet som en yngre generation bögar stridit för åter kan vara hotad. Carl Johan Karlssons regi tar väl vara på humorn utan att tappa allvaret och den makalösa ensemblen håller liv i denna åttatimmarsföreställning hela vägen. Det är en uppslukande scenkonstupplevelse – innerlig, rolig och drabbande.

Theresa Benér:

Emma Dante: Misericordia, Théâtre des Bouffes du Nord, Paris (produktion från Piccolo Teatro Milano)

Den sicilianska scenauteuren Emma Dante (född 1967) har som få andra förstått hur man kan komponera teaterns mest jordnära konstnärliga uttryck i ett drabbande, energiladdat nu. Föreställningen Misericordia spelas fram på en liten scen, av tre kvinnliga skådespelare och en manlig dansare. Med sina kroppar och röster – gest, dans och mim, ljud, läten och formulerade replikfragment – frammanar de ett stycke dramatisk scenkonst drivet av politisk slagkraft och emotionell humanism.

De tre kvinnorna är socialt utsatta, grälar och smågnabbas. Men de förenas i djup solidaritet för en pojke, Arturo, de tagit hand om för en väninna. Arturo föddes för tidigt, med hjärnskador, eftersom hans mamma blivit misshandlad av sin partner och dog i barnsäng. Den förståndshandikappade Arturo är deras stora glädje – och oro. Han dansar runt ostyrigt, medan väninnorna skrattar och gråter över den kärlek som samtidigt innebär ett omöjligt ansvar.

I en kraftfull scen visas med enkla medel hur de tre kvinnorna prostituerar sig för sin försörjning: de dansar sexigt i underkläder, daskar sig på stjärten, sprutar vatten omkring sig, som bild av alla kroppsvätskor de sölar runt i.

På precis en timme lyckas Emma Dante och truppen framföra ett komplext budskap om socialt marginaliserade kvinnors och handikappade personers oerhörda utsatthet. De gör det i ett rungande bejakande av kärlek, skratt och samhörighet, med inslag av commedia dell’arte, gyckel och fest. Allt med människan i centrum.

Svante Aulis Löwenborg:

Singing Youth av Judit Böröcz, György Bence Pálinkás och Máté Szigetivar, Trafó, Budapest

The Listeners av Missy Mazzoli (musik) och Royce Vavrek (libretto), Den norske Opera og Ballett, Ultima

Singing Youth av Judit Böröcz, György Bence Pálinkás och Máté Szigetivar var en föreställning på den programmerande scenen Trafós stora scen i Budapest, Ungern. Urpremiär 15 februari 2022. Den spelas där än, ett verk som kallas för Körteater där sex körmedlemmar sjunger kommunistiska och nationalkonservativa sånger. Körmusiken som framförs, med originalkompositioner av Máté Szigeti, passar både premiärminister Victor Orbáns tal till nationen (de citerade även hans då högaktuella tal från öppningen av House of Hungarian Music: Go, Hungarians, Go!) samt de kommunistiska kamptexter som tidigare framförts av ungdomen under socialisttiden. Singing Youth, med simultantextning på scenens fond, bar namn från titeln på den skulptur av den neutraliserade grekiske konstnären Makris Agamemnon som uppfördes utanför Folkets arena i Budapest 1953, som idag är riven och ersatt av nationalarenan Puskás. Skulpturen står ännu kvar. Den musikalisk säkra och genomarbetade föreställningen var genial i sin enkelhet. Den kunde ha varit en ackompanjerande del av ett större verk om modern, politisk nationalism, men står på egna ben. Kören vandrar omkring på scenen och ställer sig i olika formationer, som man gjorde förr i europeisk gymnastik, alla vitklädda och öppet optimistiska. Detta är ironisk samhällssatir på hög nivå.

Oslo har haft ett mycket rikt teaterår. Musikteater inte att förglömma: Bästa operauppsättning var The Listeners av Missy Mazzoli (musik) och Royce Vavrek (libretto), regi Lileana Blain-Cruz, dirigent Ilan Volkov, scenografi Adam Rigg, kostym Kaye Voyce.

Urpremiär på stora scenen, Den norske Opera og Ballett, 24 september 2022. I en klassisk inramning, med en historia från A-B och arior på de rätta platserna, ligger denna nyskrivna opera med urpremiär i Oslo helt i traditionen av en «Grand Opéra». Körpartierna, med delvis amerikanska sångare, har många fina, individuella och klangfulla inslag. Samtidigt tar den upp samtida fenomen som okritisk idoldyrkan, sektliknande hemliga sammanslutningar, och alluderar på politiska grupperingar som leds av karismatiska personer. Den pekar därmed in i den nymysticism som för tiden utnyttjas kommersiellt. DNOBs urpremiär var ett samtida musikteaterverk tillgängligt för alla. Royce Vavrekoch Missy Mazzoli har tidigare samarbetat i de uppmärksammede Proving Up och Breaking the Waves, den senare efter Lars von Triers berömda film. Ett framåtriktat samarbete mellan Den Norske Opera og Balett och de amerikanska husen Opera Philadelphia respektive Lyric Opera of Chicago. De är kanske operahusen i USA med flest nyskriven opera under arbete. En del av Ultima Oslo Contemporary Music Festival.