Forkynneren

Europa i det 14. århundre var lenge plaget av perioder med uår, og hadde knapt overlevd svartedaudens herjinger, før det ble

mass

Konsept/ Koreografi: Rina Rosenqvist

Dansere: Magdalene Solli, Even Eileraas, Victor A.O. Pedersen, Emilie Marie Karlsen, Synne Garvik, Kasper Ravn Tovik, Rina Rosenqvist, Per Anders Kraudy Solli

Musikk: Bendik Baksaas

Lysdesign: Reidar Richardsen

Kostymedesign: LLL (Leonard Lundback, Mira Leff, Leon Lindgren)

Dansens Hus, 8. – 11. desember 2022

utsatt for en uforklarlig plage: en dansepest. Hundrevis av mennesker ble rammet av en ulidelig trang til å danse, og ifølge mytene skal de ha danset ustanselig i dagevis, så blodet kokte, føttene blødde og kjøttet rant av skjelettet. Først etter flere måneder avtok epidemien, inntil den dukket opp igjen i 1518 i byen Strasbourg. Årsaksteoriene var mange: var de besatt av onde ånder, hadde de spist soppinfisert korn, som kunne føre til hallusinasjoner og psykose, eller hadde de kanskje ikke forsonet seg med St. Valentin, helgenen for kjærlighet og epilepsi? I Mass ser Rina Rosenqvist på historiske massesuggesjon-fenomener og riter, og forsøker å koble dem opp mot nåtidens klubbingkultur.

Iakttagelsens rave

Dunkingen fra hovedscenen siver ut i foajeen på Dansens Hus, festen er i gang og det er stinn brakke. Flere har tatt på seg 90-talls rave-antrekk; asymmetrisk neontopper med spagettistropper og polyester treningsbukser med knapper langs sidene. Jeg tenker at hvis folk har møtt opp klare til å danse, så er det lite som skal til for å mane frem dansemanien i kveld. Det er ikke lenge siden Mette Ingvartsen forsøkte på det samme, da hun i mars i år gjestet Dansens Hus med The Dancing Public*, som også var inspirert av dansepest og ravekultur. Vi går inn til et mørkt og nakent rom der amfiet er trukket helt inntil veggen. Musikken er ikke overdøvende, og nesten monofonisk, som om noen har glemt å koble til alle høyttalerne. Men beaten er smittsom, og musikken skal sakte bygges opp – den er dirty, ville DJ-venninna mi sagt, den ligger der og flørter med deg; dette er bare oppvarmingen. Til venstre for inngangen står DJ Bendik Baksaas ruvende noen meter over oss på et opphøyd platå med inngjerdinger som en prekestol. Folk samler seg på midten, foran en del som er opplyst av rader med spotter i taket, og som gir illusjonen av et lavere tak.

Tre av utøverne står i lyset og danser repetitivt med små og energiske bevegelser. De andre utøverne danser bak publikum, bryter imellom mengden eller står midt iblant oss. De veksler mellom å forflytte seg stort i rommet og å stå nærme noen, og alltid gjentagende, som om de er i en transe. Kostymene er eklektiske med flere lag av stoffrester, denim, nettingstrømper, fuskepels-leggvarmere og blomstrete finlandshetter. Kontrasten er underlig: rommet og Baksaas gir en følelse av undergrunnsklubb i Berlin, mens kostymene peker mot en alternativ utendørs-technofestival i Telemark, med morgenyoga og veganbuffet. Kostymene skaper en tydelig avstand mellom utøver og publikum, og sammen med koreografien gir det inntrykk av et ønske om å bli sett. Rundt meg står folk og nikker i takt med musikken, noen står og trår og pulserer. Intensiteten i musikken og lydnivået stiger – det swinger, nå er det bare å gi etter for den stigende rusen og hengi seg til euforien.

Uår, overtro og protest

Halvveis i forestillingen forflytter utøverne seg til et opplyst mini-platå vis-à-vis Baksaas, og publikum følger lydig etter. Bevegelsesspråket endres og blir mer voldsomt. Publikummerne som satt på platået jages vekk, mens utøverne knives om toppen og drar hverandre ned etter armer og hår, som krabber i en bøtte. De lukker øynene og smiler, og later til å finne nytelse i seansen. Det ser ut som de går gjennom et slags tablå av ulike rustilstander, som igjen graver en dypere grop mellom oss og dem. Kollektiv affekt skrotes til fordel for komposisjon og koreografi, og dansemanien i Mass oppleves som et ønske om å komme seg vekk fra mengden, gjennom selvutfoldelse og dyrking av jeget. Distansen blir ikke mindre av at utøverne blir mer konfronterende og går tettere på folkemengden. Jeg lurer på om utgangspunktet for forestillingen tolkes for bokstavelig, og likner på en iscenesettelse av hva som ville ha skjedd hvis noen som var rammet av dansepest gikk på et rave, og ikke rave som et fristed og som en kollektiv flukt.

Forfatteren av boken The Dancing Plague (2009), John Waller, mener at dansepesten ikke hadde noe med djevelbesettelser eller mugne kornavlinger å gjøre, men at den var et resultat av massehysteri. Manien rammet først og fremst fattige, og Waller forklarer at når mennesker under psykologisk press over lang tid, blandes sammen med overtro og fanatisme, kan det få voldsomme utslag både psykisk og fysisk. Kan dansepidemien forstås som en form for protest mot et urettferdig og ulevelig samfunn? I så fall, hva kan iscenesettelsen av en subkultur som et rave fortelle oss om den tiden vi lever i? Hva er det Mass er en reaksjon på, og hva er det vi i publikum er invitert til å flykte fra?

Psykedelisk renessanse

De siste årene har man sett en økende interesse for bruk av psykedeliske stoffer, og da særlig innenfor det som kalles psykedelia-assistert terapi. Ifølge sosiolog Øystein Skjælaaen, forfatter av boken Mening med rus, finnes det en kulturell komponent i rusen; ikke bare hva slags stoff man ruser seg på, men også selve rusopplevelsen og måten rusen virker, sier noe om kulturen man lever i. Etter Berlinmurens fall sto kapitalismen igjen som eneste tenkelige alternativ, lager- og fabrikklokaler ble stående tomme, og det la grobunn for fremveksten av Berlins teknokultur. Lovløse fester ble arrangert i fuktige kjellere med øredøvende lydanlegg, og de empatiske kvalitetene ved MDMA (Ecstasy) sørget for en friksjonsløs gjenforening av Øst og Vest.

Ifølge samfunnskritikeren Mark Fishers, koloniserer kapitalismen nærmest alle aspekter av livene våre, og gjør det så godt som umulig å forestille seg andre alternativer («capitalist realism»). Han mente at psykedeliabrukerens behov for flukt og søken etter ny mening, er knyttet til å komme i kontakt med naturen, eller noe som er større enn en oss selv, og som kapitalismen forsøker å skille oss fra. Brukere forteller at rusopplevelsen skaper nye måter å forstå og være i verden på, og at det får en til å føle seg som en del av et mer menneskelig eller abstrakt felleskap, som en motgift til nyliberalismens individfokus.

Ved å invitere publikum inn på scenen, skaper Mass en forventning i oss. Lydbildet er konsekvent, oppbyggingen er langsom og seig som på et rave, og variasjonen i musikken krever en annen konsentrasjon fra publikum. Baksaas, som rottefangeren fra Hameln, nærmest befaler en fysisk inntoning til musikken med samme rytme og intensitet. Det er lenge siden jeg har vært på en forestilling der publikum nærmest sitrer av danselyst og stamper utålmodig til takten, der bare noen små grep kunne ha sluppet massene løs og inn i en dansefest. Men for å oppnå det må Mass på Girardsk vis ofre egoet til fordel for harmoni i felleskapet, bevege fokuset vekk fra individet og inn i den kollektive og kroppslige bevisstheten.

*Anmeldelse av Ilse Ghekiere:

https://shakespearetidsskrift.no/2022/03/how-do-dancing-audience

(Publisert 19.12.2022)