Tilblivelse i seks deler

How to. A score er en serie soloer som tar utgangspunkt i ett og samme forestillingspartitur utviklet av Mia Habib i samarbeid med

How to.a score

Mia Habib Productions

Kunstnerisk konsept & danser: Mia Habib
Koreografisk partitur: Mia Habib & Janne-Camilla Lyster

Solister/ dansekunstnere:

Julie Nioche (Nantes, Frankrike)
Tommy Noonan (Saxapahaw, USA)

Mia Habib (Oslo, Norge)

Thais Di Marco (São Paulo, Brasil)
Filiz Sızanlı (Eskişehir, Tyrkia)
Thami Hector Manekehla (Soweto, Sør-Afrika)

Scenografi av The Living Archive: Liam Alzafari
Lys: Eirik Brenne Torsethaugen og Thomas Lønning
Kunstnerisk rådgiver: Monica Gillette
Rådgiver partitur: Chrysa Parkinson

Dansens Hus og Black Box teater, 10.–13. november 2022

Janne-Camilla Lyster. Seks dansekunstnere fra seks forskjellige land har blitt invitert til å tolke partituret, og Habib er selv en av dem. Sammen med partituret har kunstnerne valgt seg et lokalsamfunn som de har jobbet tett med under prosessen. I tillegg har scenograf Liam Alzafari fått i oppdrag å dokumentere prosessen og lage en romlig visualisering under tittelen The Living Archives. Forestillingen er delt opp i to bolker med tre soloer hver, som ble vist i Oslo, parallelt på Dansens Hus og Black Box teater, 10.-13.november.

Akkurat nå er du helt «lost»

Når jeg ankommer Black Box teater, er foajeen dekket av neontape, en grønn stiplet linje går gjennom hele lokalet, fra gulv til vegg, som et skattekart. Jeg møter på Alzafari som forteller at det ikke finnes en bestemt start eller slutt – alt henger sammen. Stien tar meg med rundt i rommet til tematiske stasjoner i rosa skrift på gulvet: «Rhizome», «Becoming», eller «Body». På veggene er det tapet opp deler av partituret med beskrivelser, konkrete oppgaver, aforismer og spørsmål. Språket er tydelig influert av Deleuze og Guttaris A thousand plateaus (1980), og konseptet rihzom er nevnt flere steder i teksten. En visjon for å se og sette pris på singulariteten til hver enkelt ting; et hierarkiløst nettverk av symboler, maktrelasjoner og forbindelsen dem imellom.

Habib og en av kunstnerne, Tommy Noonan ønsker velkommen i foajéen og forteller om prosjektet. De presenterer alle seks kunstnerne, og ber oss om å ta av oss på beina før Spirales – første solo ut. På store scene er arbeidslyset på, og i en stor sirkel rundt Julie Nioche er det plassert sitteputer. Midt i rommet er det en ring av fargerike nøster som ser ut som tau. Hun snakker fransk og har en tolk som oversetter til norsk. Forsinkelsen mellom språkene gir et konsentrert rom. Nioche forteller at hun har jobbet på en forstadskole med barn i en særlig sårbar situasjon, og som har ulike læringsutfordringer. Hun forteller om en gutt som sitter helt stille bakerst i klasserommet og som alltid ser diagonalt ned til høyre. Når hun spør om han vil holde hånden hennes mens hun danser, ser han henne inn i øynene. Men med en gang hun stopper å bevege seg, vender blikket hans tilbake der det var.

Nøstene på gulvet er flettet garn lagd med en tricotin manuel (strikkelise). Nioche knyter én ende av tråden til en kroppsdel mens hun snakker om barna, beskriver kroppsspråk eller et personlighetstrekk, gir dem et navn, adresserer noen i publikum og deler ut den andre enden av tråden: «Viktoria, du sliter med å sitte stille på skolebenken, det er mye støy hjemme. I dag er du rolig». Hver og en går fram og får ansvar for en tråd, setter oss tilbake i sirkelen og er i en slags fortøyning til Nioche. Vi flettes sammen med historien til barna, og vi blir snakket til og forsøkt møtt. Snart er vi del av en diger tricotin med Nioche i midten. Hun ber oss om å forsøke å lage et objet incroyable sammen; noen grupper har klart å lage fantastiske geometriske skulpturer, mens andre bare lager et stort rot. Vi krysser og kryper under trådene til hverandre og strekker tråden så langt det går – det blir et rot. Nioche ber oss om å nøste oss ut av floken og finne veien tilbake til der vi satt. Vi fniser og ler, og jeg tenker på hvordan man gjennom lek kan føle mestring og tilhørighet når språk er vanskelig.

«Koreografert av Jens Petter Hagen»

Kveldens andre partitur-tolking er Assembly av amerikanske Noonan, som har jobbet med lokale anti-rasismeaktivister og anarkister i North Carolina. Noonan starter soloen i foajéen, der han forsøker å spore sammenhengen mellom Black Box teater, midler til kunst og mektige investorer. Han beveger seg rolig rundt i rommet, mens han gestikulerer en imaginær tidslinje mellom kropp og ting, og forteller om en tidligere sjokoladefabrikk som har blitt en alternativ kunstscene, finansiert av kulturdepartementet, med penger som delvis kommer fra «you guys»; laks, trær og selvfølgelig olje og gass. Hva fantes her før sjokoladefabrikken, spør han. Kanskje en skog? Han ber oss se for oss den skogen, og la hvert tre representere en investor; et uendelig nettverk av datterselskaper i Norge, Luxemburg og Polen, eid av én mann. Trærne beveger på seg, sier Noonan, og vet dere hvorfor? «To avoid taxes».

Vi følger Noonan inn på scenen. Ved inngang er det en jordhaug, og han ber oss ta en neve før vi setter oss. En sirkel er lyst opp midt i rommet, og langsmed kanten står det stoler. Noonan taper fast en mikrofon til brystet, og lager knitrelyder og simulerer hjerteslag ved å tappe på mikrofonen med fingrene. Han snakker om «restorative justice», en metode som benyttes for å håndtere konflikter, med hensikt på å rette opp mest mulig av den skaden som har skjedd. Han tar på seg en jakke, overdrevet forsiktig, og tar på hetta og trekker lua ned over ansiktet og endrer form. Han beveger seg sakte mot midten av rommet, mens pusting og uling loopes i det uendelige. Det oppstår et crescendo hvor han rister intenst slik at det renner masse sand ut av jakken, og han faller om på gulvet og blir liggende. Amerikanerne er så pragmatiske, tenker jeg: selv om innholdet er interessant, blir symbolikken entydig.

Om å tenke sammen rundt ulike fremtider

Habib avslutter kvelden med soloen Ei øving i demon, basert på tiden hun har tilbragt sammen med ungdom fra bygg- og anlegg på Grorud videregående skole. Hun ber publikum møte henne på Lille scene for å se installasjonen til Alzafari. På gulvet er det et landskap av inndelinger med neontape, og bilder fra prosessen blir projisert på gulvet med et rosa filter. Over amfiet er det hengt hundrevis av små bilder i tråder med bildesiden ned. I ytterkanten av rommet ligger det stabler med planker i ulike størrelser. Habib ber oss gå sammen to og to for å bære inn plankene på Store scene. Sanden fra Noonans solo ligger fortsatt på gulvet, som et minne fra det som har vært. Habib ber oss om å forsøke å lage et tak, ikke et regntett tak, men et som vi alle kan stå under. Vi løfter plankene over hodet, kobler en ende til en annen slik at de kan bære tyngden på midten.

Habib forteller om uenighetene rundt det nye Nationaltheatret som skal bygges, og samtaler hun har hatt med byplanleggere og ingeniører. «Det er som om de forholder seg til kropp som noe uten innhold, uten innvoller», sier hun, og at ingen snakker med dem som skal bygge. Videre beskriver hun en drøm hun hadde, der alle som hadde tid og lyst kunne være med på å bygge det nye Nationaltheatret. Så spør hun oss om vi kan senke taket til sittehøyde. Vi gjør små skift og forsøker å finne en behagelig posisjon å være i. Noen har en planke i fanget, en avlaster av vekten på midten, og noen ligger på ryggen med plankene på beina. Habib begynner å bevege seg tett opp mot oss og kreasjonen, voldsomt og intimt på samme tid. Hun suger noe ut av kneet mitt og roper det inn i plankene, en slags byplanleggings-eksorsisme; et forsøk på å mane fram ånder og demoner, hva som helst annet enn et sjelløst byråkrati.

Habib tar med seg elementer fra de andres soloer inn i sin tolkning, noe som gir en fin avrunding på kvelden: sanden fra Noonan blir som restene fra en teaterruin, og planketaket er til forveksling lik trådene fra Nioche sin tricotin. Dansepartiturer har vært i bruk siden slutten av 1600-tallet, men som dokumentasjon og for å huske rekkefølgen på bevegelser. How to. A score ligner mer et teatermanus og er ment for å inspirere og fargelegge prosessen. Svakheten med et slikt partitur er at man som publikummer vet at arbeidet er tekstbasert og vil forsøke «å lese» dansen som tekst; se etter ord og handling fra et objekt man ofte ikke har tilgang til. Denne avstanden gir kanskje noe, men når man vektlegger metoden (partituret) som utgangspunkt for arbeidet, krever det en tydeligere kontekstualisering enn at man har jobbet med en tekst. Det at vi i publikum får innsyn i selve teksten og prosessen fungerer godt.

Alle dødsfall er unge

Det er søndag ettermiddag, jeg er på Dansens Hus og skal se andre bolk med tolkninger. Et lite knippe mennesker har møtt opp for å se Like a Rolling Stone av tyrkiske Filiz Sızanlı. Gangen som leder oss til studioscenen er dekorert med neontape som på Black Box teater, og Alzafaris landskap av partituret, video- og lydinstallasjoner guider oss gjennom prosessen. Scenen er pakket inn med sorte gardiner, og Sızanlı kommer gående inn fra siden, kledd i grå dressbukser og en hvit bluse. Hun går rett inn i dansen og enser knapt oss som sitter i amfiet, kaster armer og ben ut foran seg og gjør store forflytninger i rommet så fletten i håret går i oppløsning. Hun ser fortvilt ut, blir sliten og tar tempoet ned og øker intensiteten igjen.

Når dansen er over, henter Sızanlı en høyttaler og setter seg ned foran oss. Hun forteller at hun grunnet pandemien valgte å snakke med pensjonistene som bor i den samme blokka som henne. De hadde lange samtaler om det å bli gammel og den aldrende kroppen. Fra høyttaleren kommer det en stemme som hun går i samtale med. Mens de snakker, kler Sızanlı på seg strikka gaver fra pensjonistene; votter blir til hundeører og tøfler blir til skulderputer. Like a.. er en fortelling om det undertrykte potensialet i den aldrende kroppen, fortalt gjennom en annens kropp i bytte mot håndarbeid. Jeg forsøker å koble det jeg vet nå sammen med Sızanlıs dansesolo i begynnelsen, men må innse at jeg har glemt hvordan den startet.

Vet du hvor mange regissører som har tatt på meg?

Brasilianske Thais Di Marco møter oss i foajéen, iført nettingstrømper, røde lateks hotpants, og en bitteliten bolero over en bar overkropp med tape som dekker brystvortene. Uten å snakke, nærmer hun seg som en nysgjerrig katt, og antyder at vi skal koble hendene sammen til en lang rekke før vi går inn på hovedscenen. Vi samles sittende på gulvet foran Di Marco, midt på scenen, mens hun forteller om det tradisjonelle samfunnet, Candomblé. Hun blåser rapé opp i nesa; et tobakkbasert pulver med spirituelle og helende egenskaper, og blir opplyst av en laser bakfra. Det gir henne en helgenglorie av grønne stråler; hun er en Egbony, en sjaman som skal guide oss gjennom den døende ayê (jorden).

Di Marco veksler raskt mellom ulike karakter, den ene mer intens enn den andre. Hun sier hun gjør hva som helst for å bli sett, før hun ber oss ta fram mobilen og følge henne på Instagram. Deretter skal vi slå på live-funksjonen og filme henne, men først må vi se inn i kameraet og si hallo til vennene våre, fortelle at de kal møte Thais, og at hun er «on fire»! Lyden av Baile Funk øker i rommet og Di Marco twerker tett opp mot publikum. Hun ser flørtende inn i kameraet mitt mens hun mimer sangteksten. The wake oppleves som et desperat forsøk på å kritisere en kapitalistisk kunstøkologi innenifra, men som alt annet, omformer systemet/institusjonen kroppen hennes til et produkt. Tankene går mot Mark Fishers «kapitalistisk realisme»; en omfattende tilstand der det er lettere å se for seg verdens undergang enn et alternativ til kapitalismen.

Døden er denne kroppens nærmeste venn

How to save you from yourself er dagens siste tolkning. Vi blir bedt om å vende tilbake til hovedscenen, ta med oss en pute og sette oss hvor vi vil i det dunkle rommet. I taket henger det planker i ulike vinkler og fasonger, vaierne synes nesten ikke og det ser ut som om plankene flyter rundt i et rom uten tyngdekraft. Thami Hector Manekehla går rolig over gulvet og stiller seg opp nær med meg, under en av plankene som nesten berører hodet hans. Han har bar overkropp, hvite gjennomsiktig tights og supermann-sokker i joggeskoa. Aldri er man så naken som når man er iført noe gjennomsiktig; et plagg som inviterer til nysgjerrige blikk. Thami stamper rundt på stedet, først i et rolig tempo, så mer anstrengt. Jeg kan se at han har flere arr på kroppen: «tatoveringer fra kolonialismens terror», som det står i programteksten, en kropp brodert med en bitter historie, videreført i generasjoner.

Manekehla jobber repetitivt så svetten renner. Etter å ha oppholdt seg lenge på samme sted, bryter han ut i noe som minner om folkedans, forflytter seg i rommet, svinger med hoftene og ruller med håndleddene mens han smiler og nynner lavt på en melodi. På Dansens Hus sine hjemmesider skriver Manekehla at han har jobbet med kropp som et fellesskap – som en bærer av alle fellesskap. How to saveyou from yourself er et ofringsritual der kroppen må dø for å gjøre plass til nye kropper uten historier; kanskje vil arven etter apartheid vannes ut av kommende generasjoner som våger å drømme og forestille seg et annet liv. Vil vi huske dem som ofret seg for friheten og fellesskapet?

Uendelige forbindelser

How to. A score er et ambisiøst prosjekt som bærer med seg risiko og mye tillit. Samtidig kunne prosjektet vært tjent med å bryte opp en lineær måte å vise partitur-tolkningene på, som én og én solo. Ved å velge et annet forestillingsformat kunne man ha unngått at publikum havnet i en posisjon der man vurderer hver tolkning opp mot de foregående og hvem som eventuelt «løste det best».

Et fellesskap er både en symbolsk konstruksjon og en kontrastiv; den oppstår gjennom oppfatningen av en grense som markerer en sosial gruppe fra en annen. Et felleskap avhenger av grensebevissthet; hva som får komme inn og hva som må holdes utenfor. How to. A Score deler generøst og gir innsikt i miljøer man kanskje aldri kommer til (eller får lov til) å bli en del av, og glimtvis flettes de inn i hverandre, sammen med oss i publikum – som i et rhizom – og skaper en ny kollektiv meningsverden.

(Publisert 06.12.2022)