Døden i Tønsberg domkirke

Det er noe dypt gripende med beretningen om Jesus’ død og oppstandelse. Selv for en ateist som meg er Bibelens påskeevangelium

Jesus oppstandelse og død

Av Fredrik Brattberg

Regi: Anne Margrethe Helgesen

Figurmakere: Tuva Synnevåg, Elisabeth Eastwood og Agnes Schou

Scenografi: Adam Bartley, Tuva Synnevåg, Elisabeth Eastwood og Dekorverkstedet

Komponister: Bjørn Andor Drage og Jon Kirkebø Rosslund

Musikere: Sebastian Rolland og Jon Kirkebø Rosslund

Lysdesign/tekniker: Erik Spets Sandvik

Skuespillere/dukkespillere: Ingrid Alice Kolnes Aas, Matias Bjune Pedersen, Jon Vegard Hovdal, Henriette Grøtting Kihle og Cecilie Schilling.

Kattas Figurteater, Norgespremiere Tønsberg domkirke 13. januar 2023

historiefortelling på høyt nivå. Jeg har for lengst erkjent at kristendommen (og andre religioner), i tillegg til trosaspektet, tilbyr et sett med leve- og moralregler som påvirker mitt og andres liv.

Fredrik Brattbergs Jesu oppstandelse og død (2020) fremstår som en diskusjon av kjernen i kristendommens trosaspekt, det at en kristen forutsettes å tro at Gud har myndighet til å la Jesus stå opp fra de døde. Fredag 13. (!) januar hadde stykket Norgespremiere i Tønsberg domkirke. Det er formet som en repetisjon av de sentrale scenene i påskeevangeliet, med Jesus’ møte med Pilatus, korsfestelsen og oppstandelsen som gjentatt handling.

Noe skurrer

Men det er noe som ikke stemmer allerede i stykkets tittel. I Bibelen dør Jesus på korset langfredag, før han står opp fra de døde tredje dag, som er 1. påskedag. I stykket er – som tittelen sier – rekkefølgen snudd på hodet: I Jesu oppstandelse og død skal Jesus allerede være korsfestet, død og begravet da skuespillet starter. I teaterets omtale av stykket beskrives det at Pilatus, den romerske guvernøren, tror at han er kvitt problemene med oppvigleren og – ikke minst – med sin egen følelse av skyld. Men Jesus blir nok en gang ført inn på kontoret hans. Han er oppstått fra de døde da skuespillet starter. Pilatus må gjenta den avgjørelsen han egentlig ikke ønsker å ta ansvar for. Han dømmer Jesus til korsfestelse. Igjen. Og igjen. Og igjen.

Slik beskrives det i teaterets omtale av hva publikum kan vente seg: Jesus er allerede korsfestet, død og begravet da stykket starter. Han skal da være «oppstanden», slik tittelen forteller oss. Det samme var å lese i bispedømmet og domkirkens invitasjon til bispedømmets kirker, som de håper vil invitere produksjonen til å bli spilt lokalt.

Problemet er bare at dette ikke blir beskrevet i manus. Og det var heller ingen ting i fremføringen som fikk meg til å forstå det slik kunstnerisk leder og regissør i Kattas Figurteater, Anne Margrethe Helgesen, beskriver i teaterets omtale.

Stykket starter med at dukkene bæres opp kirkegulvet i en prosesjon. Lyset er slått av, og kraftfull musikk fra orgelet gir en magisk stemning i kirkerommet. Lys siver kun inn gjennom de store glassmaleriene, pluss at en lyskaster ved inngangen kaster skygger av prosesjonen på veggene i koret. Da dukkespillerne er vel fremme i koret, og lyset kommer på, starter dukkeføreren bak en liten og korpulent soldatfigur med å piske Jesus på ulikt vis, før dukken blir ført inn for Pilatus. Så kommer historien da Jesus og Barabbas blir fremstilt for folkemengden, som velger å slippe Barabbas fri. På samme måte som det står beskrevet i Bibelen.

Dermed skaper oppsetningen en usikkerhet om dramatikerens intensjon. De fleste publikummere vil ha lest teaterets omtale på forhånd. Når innholdet i omtalen av stykket ikke samsvarer med teksten og det som faktisk vises, svikter noe av grunnlaget for stykkets struktur, slik dramatikeren har skrevet stykket. Med litt velvilje er det mulig å tolke åpningsscenen slik det beskrives i teatrets omtale av stykket. Men ut fra forventningene teateret har skapt, opplever jeg det som en alvorlig svikt ved oppsetningen at Pilatus’ åpningsreplikker ikke er tydeligere på at scenen er en gjentagelse av noe han har vært gjennom én gang før.

Lite kjent kjendis

Fredrik Brattberg er kjent for å bruke repetisjon som dramaturgisk virkemiddel. I Jesu oppstandelse og død spilles det samme sceneforløpet om igjen fire ganger. For hver gang skrus handlingen til, og spesielt Pilatus’ holdninger utvikles – nesten til det absurde. Ved å gjenta samme handling tydeliggjøres spriket mellom det den enkelte faktisk mener, sier og gjør. Til slutt får regissøren Pilatus og soldaten til å fremstå som troende. Teksten er mer tvetydig i en sekulær retning: Slik jeg opplever teksten, seiret deres menneskelighet over den instrumentelle rollen de fylte som den romerske kolonimaktens guvernør og soldat.

Brattbergs fascinasjon for tematiske repetisjoner har han hentet fra sin utdanning som komponist. Han bygger gjerne tekstene som en fuge, der et tema repeteres og videreutvikles. Han debuterte som dramatiker med Tilbakekomstene, som ble en suksess på Dramatikkfestivalen i 2011. Det førte til at stykket ble overført til Nationaltheatret og tildelt Ibsenprisen 2012. (Den må ikke forveksles med Den internasjonale Ibsenprisen, administrert av Nationaltheatret.) Allerede her brukte han repetisjonen som styrende struktur. Slik blir det beskrevet i et intervju kunstnerisk leder i Kattas Figurteater, Anne Margrethe Helgesen, gjorde med dramatikeren i Norsk Shakespearetidsskrift 2/3 2021:

I debutskuespillet Tilbakekomstene valgte han den enkle A-B-A formen fra musikkens gjentagelser av tema og overførte prinsippet til teatret. I stykkets første scene møter vi et foreldrepar som antar at deres sønn er død. Foreldrene er totalt oppløst i sorg. Så skjer underet; sønnen vender tilbake i live. Gleden ved gjenforeningen er overveldende. Men sønnen dør flere ganger og returnerer hver gang til livet og til foreldrene. Dramatikeren skriver: (i forordordet til Faren til barnet til moren, Transit forlag, 2017. – Min tilføyelse.) «Slik fortsetter det helt til foreldrene drives ut i likegyldighet. En kan si at formen bestemmer handlingen. Det er formen som bestemmer at sønnen skal dø for fjerde gang og så komme tilbake.»

Til tross for brakdebuten med Ibsenprisen for hans første stykke, er dramatikeren Fredrik Brattberg (født 1978) lite spilt i Norge. Han har hatt mye større nedslag internasjonalt, og hans rundt 20 stykker er oversatt til 20 språk. Han har hatt suksess i mange land, spesielt i Frankrike og Tsjekkia. Her hjemme skulle det gå år før han igjen ble satt opp, først med Det norske mikroteatret i 2018, så Den Nationale Scene i Bergen i 2019, og til slutt en coproduksjon mellom Vega Scene, Nordland Teater og Hålogaland Teater i 2022. I fjor satte Kattas Figurteater opp Virus – en fuge, som de nå presenterer parallelt med Jesu oppstandelse og død. Stykket ble vist første gang som lesninger i 2020, både ved Dramatikkens hus og i Praha. Kattas Figurteater har som siktemål å presentere Brattbergs to enakterne utover våren i kirker og kulturhus rundt i landet. Ved premieren fredag spilte de bare sistnevnte. Neste høst skal teatret sette opp et drama Brattberg skriver spesielt for dem.

Problematisk fremføring

I samtalen etter premieren presiserte dramatikeren at han var vokst opp i et ateistisk hjem. Det gjør stykket ekstra interessant, ikke minst fordi oppsetningen har en misjonerende form. Det oppstår en motsetning mellom tekstens intensjon, slik jeg leser den, og regissørens tolkning.

Jeg opplever oppsetningen som misjonerende. Det skyldes at alle dukkeførerne, bortsett fra hun som styrer Jesus-figuren, mot slutten av forestillingen kler av seg de sorte kappene de har opptrådt i. De trer ut av rollen som dukkeførere og kommer til syne som mennesker. Og raskt som nyfrelste disipler, på linje med figurene som representerer soldaten og Pilatus i stykket. Det synes ved at de, i tillegg til den visuelle forandringen, også gjennomgår en transformasjon i bevegelser, ansiktsuttrykk og stemmeleie.

Anne Margrethe Helgesens regigrep synes problematisk. Min opplevelse er at det er som om hun ikke stoler på teksten, og må forsterke dramatikerens grep. Denne opplevelsen blir sterkere når jeg leser i et intervju i Vårt Land at dramatikeren har måttet forandre teksten og stryke bannord når stykket skulle vises i en kirke. Når dette sees i sammenheng med åpningsscenens forvirring, oppstår en irritasjon som ødelegger mer enn den skaper undring. Irritasjonen er allerede sterk, fordi fremføringen skjemmes av kremting og harking. Dette virkemidlet er ikke nevnt i manus. Effekten blir brukt alt for mye, spesielt av dukkeføreren som styrer den romerske soldaten. Jevnt over fremstår flere av dukkeskuespillerne usikre. Det er en del fikling og fomling.

Valget av spillested er dessverre problematisk. Rammen er storslått, med kirkerommets rekvisitter i altertavle og malerier. Men Tønsberg domkirke har flatt gulv, og med et lavt podium i koret blir det vanskelig å se alt som foregår på scenen. Selv på tredje rad, som var reservert for presse og kolleger, var det vanskelig å få med seg alt. Jeg måtte hele tiden bøye meg fra side til side for å se mellom dem som satt foran meg. Hvordan det må ha fortonet seg fra 12. rad kan jeg bare forestille meg.

Når det er sagt skal det tilføyes at fremføringen får usedvanlig god hjelp av Bjørn Andor Drage og Jon Kirkebø Rosslunds musikk. Sistnevnte fremfører musikken sammen med Sebastian Rolland. Tonene fra orgelet vibrerer i kirkerommet, musikken er variert og dramatisk, og den ligger under og bygger opp handlingen som en integrert partner i stykket.

Kattas Figurteaters oppsetning av Jesu oppstandelse og død oppleves i for stor grad som misjonerende. Fredrik Brattbergs tekst, derimot, er beskrivende, tvetydig og handlingsorientert. Derfor går fremføringen ut over opplevelsen av teksten.

Jeg har ikke lest Brattbergs tidligere tekster. Men det er en påfallende likhet i strukturen mellom Jesu oppstandelse og død og debutstykket Tilbakekomstene, slik det ble beskrevet i intervjuet gjengitt over. I intervjuet beskriver han skrivemåten som et livslangt prosjekt. Hvorpå intervjueren (og denne oppsetningens regissør) innvendte at det høres ut som en oppskrift på stagnasjon. Sett i lys av dette undrer jeg om det er dramatikeren som har stagnert, og bør ta skrivemåten opp til revisjon? Eller om det er regissøren som, i sin streben etter å tilfredsstille et kirkelig publikum, tar drepen på dramatikerens struktur? Vellykket er oppsetningen av Jesu oppstandelse og død i hvert fall ikke.

(Publisert 16.01.2022)