Evighetskule og Bakvendtland

På Oslo Nye virker maktbalansen fra fordums kjønnsdebatter å være snudd på hodet. Monologene byr på en helaften (med pause), hvor

vaginamonologene/ The supremen gentleman

Vaginamonologene

av Eve Ensler

Overs.: Anne B. Ragde

The Supreme Gentleman

Av Nanna cecilie bang

Over.: Ferdinand Falsen Hiis

Regi: Ilene Sørbye og Runar Hodne

Oslo Nye Centralteatret

Premiere 18. januar 2022

frigjorte revykvinner og fiklende «beta-hanner» får sin tur i lyset, og bruker scenen som talerør for hver sin både opplysende og urovekkende monolog.

Tekstenes polyfoni

Teaterets tanke med å vise de to monologene på én og samme kveld, handler om den dialogen monolog-møtet inviterer til. Kanskje kan det også si noe om samfunnsutviklingens påvirkning av individets selvfølelse. Vaginamonologene er en samling kvinnestemmer som forteller om vulvaene sine, og ble skrevet for scenen av aktivist og forfatter Eve Ensler i 1996. Ensler har siden uroppføringen jevnlig oppdatert manuset sitt under pseudonymet Dramatiker V. Det er sjeldent for dramatikk å være i slik flux, men er den eviggjort med det?

Den andre monologen er skrevet av danske Nanna Cecilie Bang ganske nylig. The Supreme Gentleman er resultatet av en flerårig research på såkalte incels, som er en del av en mannlig internett-subkultur hvor såkalte «ufrivillige jomfruer» deler kvinnehat, voldsforherligelse og selvmordsfantasier. En up-to-date-monolog som satt opp mot Enslers ikoniske konsept skaper en følelse av sterke kontraster. Med andre ord er programmeringen slående. Konteksten de to tekstene skaper, belyser noe som har kjempet seg opp til mainstream (Vaginamonologene), ved hjelp av et nytt radikalt ytterpunkt (The Supreme Gentleman). Går de nødvendigvis i dialog?

Finalen først

Scenen på Oslo Nye Centralteateret har kun en barkrakk til rådighet. Da Monna Tandberg spilte Vaginamonologene på Torshovteateret for 23 år siden (forrige gang den ble satt opp på institusjon i Oslo), hadde hun et lekkert lite glassbord å støtte seg til, mens Henriette Faye-Schjøll denne kvelden bare har krakken og kroppen å spille på. Teatertrenden hvor dans og tekst har fusjonert, som et mye brukt virkemiddel, passer utmerket til Vaginamonologene. Slik styrker Faye-Schjøll opplevelsen av fysisk tilstedeværelse i de fortellingene hun framfører og kan enkelt hoppe fra metaforiske bilder til imitasjoner av eldre kvinner som svømmer i egen kroppsvæske. Til slutt får hun også et rullende piano å spille på, som ikke bare rent bokstavelig gir forestillingen en lettere tone. Faye-Schjøll avrunder nemlig med melodiske utlegninger om stønnets semiotikk og en lengre tirade om kvinnerollens umulige dilemmaer. Kruttet er virkelig ikke spart på. Som jeg overhørte en annen publikummer si i pausen: «Det var show…»

Og så kom da virkelig finalen først. For etter pausen trår det heller et nervøst fiklorama av en stakkars mann ut på scenen og snakker på metanivå om hvordan han ikke vet hvordan han skal starte monologen. Slik han heller ikke vet hvordan han skal starte en samtale. Med kvinner. Helt ulikt den selvsikre kvinnefiguren som stod på scenen før ham. Ferdinand Falsen Hiis gjør en god versjon av typen som virkelig ikke liker å snakke foran mennesker, men gjør det likevel. Til tider kjennes det noe konstruert og litt «opptaksprøve på teaterhøgskole»-aktig. Men måten han faller inn og ut av famlende fraser om faktisk fysisk tilnærming, og klokkeklare gjengivelser av komplekse konspirasjoner, er såpass medrivende at man fort ser forbi det påtatte.

Når det etterhvert sniker seg inn drapstrusler og verbale angrep på publikum i salen, føles det som om Falsen Hiis selv virkelig brenner for å få oss til å forstå hvor viktig det er å få frem dette underjordiske grumset fra de mange innelåste gutterommene. Det er et så voldsomt tankegods, og fremført med så stor entusiasme at jeg finner meg selv leende av redsel.

Både tekstene og framføringene er motsetninger, hvor Vaginamonologene prøver seg på en flerstemt selvsikkerhet, og The Supreme Gentleman er skjelvende usikker og skrevet i jeg-form. Med Vaginamonologenes vulvaoptimisme og -realisme, og Faye-Schjølls underholdende stønnenumre i kontrast til den misogyne gørra Falsen Hiis avslutter kvelden med, blir det tydelig at vi kanskje ikke har kommet så langt siden 90-tallet som en skulle trodd.

For der salen under første monolog lo av lettelse over at historien har kommet seg forbi cruxet hvor det å snakke åpent om vagina er blitt mainstream, kommer The Supreme Gentleman inn etter pause og representerte de stemmene som virkelig hater Vaginamonologene. Da fikk latteren i salen noe skrekkblandet over seg. Nanna Bergs insceltekst reaktualiserer på den måten Enslers evige vaginaprosjekt. Med dette snedige lille trikset børster Hodne og Sørbøe støvet av den tidligere generasjonens feminister ved hjelp av kvinnehatende nettmanifester. Men er det nok å trikse slik?

Tidens melodi

Det har til alle tider vært forbundet med tristesse å snakke om det kvinnelige underliv i offentlig debatt, mens samtaler om mannens underliv har hatt en noe mer «rocka» stil. Her parafraserer jeg min redaktør. Gjennom tydelige regivalg har Hodne og Sørbøe snudd på flisa. De har rocka til Vaginamonologene så det oser empowerment og dermed oversvømt de noe mer sårbare vinklingene i manuskriptet (som de historiene som tar for seg voldtekter under krigene på Balkan eller omskjæringen av kvinner i Afrika.) Det er et kritisk potensiale i manuset til Ensler, da disse kompliserende fortellingene ikke tilhører fortiden, men hovednarrativet i fremførelsen på Oslo Nye speiler ikke helt følelsen jeg fikk av å lese originalmanuset. Forestillingen tegner opp konturene av en heller opplyst, selvsikker og leken moderne kvinne, mye takket være Faye-Schjølls komiske talent. Blant annet vinker hun mye til foreldrene sine i salen og introduserer dem for vulvaen sin. Si «Hei, Vulva!». Faye-Schjøll viser med det en nesten hoverende enkelhet i hvor lett det er å presentere vulvaen sin for full sal, noe som ikke alltid har vært en like stor selvfølge. Fulgt opp med en monolog om en så til de grader avsondret mann at hele «manneskeheten» fremstår som en skambefengt og angstfull affære, gir det hele en følelse av å være i bakvendtland. Det gir spenning til begge tekstene; det hadde vært mindre givende å fremføre hver av dem alene og ukommentert.

Begge monologer gir anekdotisk uttrykk for noe strukturelt problematisk. The Supreme Gentleman belyser en morderisk mannsrolle som i sin desperasjon lar hat definere samtalerommet. Koblingen til den grusomme incelmonologen gjør at Vaginamonologene oppleves som et lysglimt fra fortiden, og minner oss om terrenger som allerede er tråkket opp, og delvis erobret. Men selv om incelmonologen er en brennhet potet hadde den ikke vært så nyansert uten et motstykke. Og selv om Vaginamonologene er en fin introduksjon på kvelden, oppleves den dessverre som litt gammelt nytt. De beriker hverandre, og reddes av programmeringen. Men som enkelttekster, blir begge litt bleke.

Begynnelsen til slutt

Misforstå meg rett. På samme måte som ideelle organisasjoners langsiktige hensikt må være at deres rolle i samfunnet skal være utspilt, tenker jeg at Vaginamonologene alltid har beveget seg mot dette målet. Derfor oppdaterer også Ensler manuset sitt for å finne nye deler av tematikken å belyse. Hvor den ene siden av aksen, er at teksten er duper-sprengbar til at teksten er utsprengt, opplever jeg at tabukampen Vaginamonologene bega seg ut på har havnet over på utsprengt-siden. Jeg må selvfølgelig begrense meg til å snakke om Norge og et norsk publikum. Kanskje jeg også prater for en ung generasjon. For meg oppleves Vaginamonologene derfor mindre eksplosiv enn samtidsdramatikken The Supreme Gentleman, og mer som en historisk relikvie, men med fortsatt underholdende og gangbar gjenkjennelsesverdi.

Og hva oppfølgeren gjelder, ble den en skygge til Vaginamonologene. En anti-vaginamonolog, som malte et kanskje litt for mørkt bilde av de hatefulle stemmene fra nettets kroker. Men selv om det virker som om absolutt alle (og da mener jeg absolutt alle) har lest i Monologens ABC at det å rulle ut en større lysrigg og rette den mot publikum, er den eneste verdige avslutningen på en monologaften – for liksom å fortelle publikum at dette handler om oss – så gir det et godt bilde på den historietimen Oslo Nye serverte på onsdag kveld: Det er opplysende tekster.

(Publisert 20.01.2022)