Gullrekka på 50-minutter

Det nysammensatte teaterkompaniet 24 produksjoner leverer likevel en sammensatt collage av kruttsterke karakterer, som alle er lagt

stillhetens hotell

Regissør og skuespiller: Peder Kaalstad

Koreograf og skuespiller: Mats Gukild

Manusforfatter og skuespiller: Tormod Draget Skavern

Manusforfatter og skuespiller: Kim-Runar Klodiussen

Scenograf og skuespiller - Jakob Dahl Skarpeid

Lysdesigner og skuespiller: Jon Olav Gulbrandsen

Komponist og skuespiller: William Kjellberg

Kostymør og skuespiller: Herman Leosøe Ohrvik

Kloden Teater, Pilotscenen, premiere 27. januar 2023

inn på rehab for diverse skjermavhengighet. Som en mashup mellom dramaet i Gjøkeredet og spenningen fra Ondskapens Hotell, er en ny Jack Nicholson født i rolleinnehaver Mats Gukild. Gukild spiller Lars, som nekter å forsone seg med sin pornoavhengighet og er overbevist om at han ikke hører hjemme på hotellet, før han sprekker og aksepterer stillhet og isolasjon som rettesnor. Han er på en måte oss, ikke nødvendigvis nett-erotisk opptatt, men likeså digitalt avhengig og ufullkommen.

Stillhetens hotell er uten tvil rettet mot ungdomssegmentet og den post-analoge generasjonen. Men selv om premierepublikummet for det mest var voksne, var det en treffende tematikk for salen. Budskapet trenger man ikke Google seg fram til. Vi er alle blitt info maniacs. Stillhetens hotell stiller spørsmål ved våre stadig mer digitaliserte omgivelser.

Infoprofessoren

Fortelleren og overlegen Harald Tjalve, spilt av Tormod Draget Skavern, tar oss gjennom retningslinjene på «hotellet» hans. En privat institusjon som samarbeider med det statlige. Her havner alt fra helt vanlige folk med små netthandel-symptomer til utenomjordiske høyrisiko-innsatte med maktgalskap. Like fargerikt kledd og med like kritikkverdige fremgangsmåter som psykologen Jacoby fra Twin Peaks, vandrer Doktor Tjalve rundt på scenen og forklarer oss i salen opp og ned på sakene. Det er kanskje litt billig å felle en forestilling på det den selv prøver å lære bort, men gjennom «forklareriet» til Tjalve-figuren, blir det tydelig at styrken i forestillingen ligger i det som vises, og ikke nødvendigvis det som blir sagt.

Med andre ord prates og overforklares det vel mye i Stillhetens hotell, til tross for tittelen. Og med norsktimenes store læresetning «show it, don’t tell it» i friskt minne, vil nok videregåendeelevene tenke det samme. For det som gutta på gulvet gjør best er tegneserieteateret de har med seg fra skuespillerutdannelsen. Det kommer spesielt godt fram i en stumfilmsketsj på Tjalves kontor. Her er lydeffekter, musikklandskap og fysisk skuespilleri satt sammen til en perle fra Keaton og Chaplins tid.

Konspirasjonsdetektiven

Der kompaniet sliter med å koble oss på under dialogen, holder de energien og oppmerksomheten oppe på et gjennomgående deilig nivå ved hjelp av dansenumre og slow-motion-sekvenser. Det er glimtvis fullt av flott potensial i mange av scenene, men manuset er ikke godt nok til å matche den fysiske tilstedeværelsen til utøverne. Spesielt mot slutten eskalerer driven i både kroppene og narrativet, som eksploderer i et komisk og koreografisk absolutt høydepunkt.

Blikk, en av Kloden sine tidligere ungdomsproduksjoner, gikk løs på en lignende, sprettende sjanger, med sporadiske sceneskift, et lydlandskap som hele tiden spinner og dikterer sinnsstemningen, samt en rekke slow-motion-varietéer inspirert av Youtubefenomentet hvor japanske utøvere spiller ping-pong eller Tekken i sakte film, mens de bli båret rundt av sortkledde scenearbeidere. Akkurat denne formen mestret gjengen i Stillhetens hotell til de grader.

Spesielt var det en fryd å følge rollen Nils, spilt av Herman Lepsøe Ohrvik, som hører truecrime-fortellerstemmer i hodet og tror at alt er et plot mot ham selv. Med en slåsskampscene på filmatisk nivå med Sherlock - altså Hollywoodfilmene om mesterdetektiven med Robert Downey Jr. i tittelrollen, som på millisekunder regner ut hvert trekk angriperen vil gjøre før han på elegant vis kontrer dem - barker Ohrvik og Jacob Dahl Skarpeid (som spiller en tilsynelatende tilfeldig publikummer) sammen i et basketak med både finesse, timing og punch. Og en liten finger opp i rompa.

Tegneserieteaterformen gjør Stillhetens hotell til et maraton i humoristisk motorikk. Disse guttene har et utrolig spekter av kroppsspråk, presisjon og uttrykk. Det utrolige nærværet på scenen gjør det allerede lille rommet enda mindre. Det skaper en intimitet man ikke får på de større scenene. Det er styrken til Kloden og gutta i Stillhetens hotell. Og det vil være styrken dersom denne forestillingen sendes ut på turné til videregående skoler i trange gymsaler.

Megahjernen:

Spesielt karakteren Karl med et gigantisk hode, spilt av Jon Olav Gulbrandsen, er et progressivt påfunn. Den topptunge hodeprotesen gjør at alt det Gulbrandsen prøver på av spill, blir både artig, febrilsk og ikke minst sårt. Som en kjempestor, snudd pære løper han rundt på scenen og vrir seg i digital overstimuli. Det er som et skrekkeksempel på vår tids melodi. Dette filminspirerte monsteret av en mann blir et slående skulpturelt bilde på det moderne mennesket, og er absolutt den figuren i galleriet som taler mest til meg. Her har kompaniet visualiserte noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Karl bruker sin veldig potente hjernekapasiteten og satellittsignalene fra telefonene i publikum til å tvinge pleierne på hotellet inn i en tvunget tiktok-dansing. Uten å røpe for mye, utvikler Karl dette til et voldsomt våpen i kampen mot institusjonen, som igjen utvikler seg til enda heftigere tiktok-dansing.

Det Stillhetens hotell ikke følger opp av tematikkens potensielt store vingefang, vinner de på stiliserte sketsjidéer. Samfunnskritikken de gjennom sykeliggjøringene av sine karakterer tilsynelatende ønsker å ta opp, renner ut mellom strålende sketsjer og musikalske påfunn. Det gjør at en litt dypere drøfting av vår informasjonsfedme uteblir fra forestillingen. Et eksempel er når karakterene legger ut om livshistoriene sine. En tekst som hadde noe personlig over seg, men som punketeres av en ironiserende melodika fra sidelinjen. Så fremfor å stå i kontrast til endorfinkarusellen internett tilbyr, makter ikke Stillhetens hotell annet enn å parodiere, spille med og til slutt inspirere rundt den totale digitale overtakelse.

Det er ikke før mot slutten at jeg tar meg i virkelig å føle med og bekymre meg for disse karakterene. For som mashupper flest har denne forestillingen litt mye av alt og litt lite av en dypere, mer engasjerende fortelling. Jeg ler også best når det faktisk står noe på spill for figurgalleriet, som det først gjør mot slutten. Derfor blir Stillhetens hotell til en kort opplevelse på sine knappe 50 minutter. Det passer akkurat til en skoletime, men avslutter før det blir virkelig artig. Jeg hadde nok ønsket meg å se inn i andre time.

(Publisert 31.01.2023)