Holder så vidt mål

Vi har ikke for mange bøker om teaterhistorie på norsk. Faktisk er det en skrikende mangel på gode, oppdaterte teaterhistoriebøker. Lars Harald Maagerøs

Teaterhistorie: Vestens teater gjennom tidene

Av Lars Harald Maagerø

Universitetsforlaget 2022

helt ferske Teaterhistorie: Vestens teater gjennom tidene vil få en selvsagt plass på pensumlister ved universiteter og høyskoler.

Det var den gode nyheten. Den dårlige er at boka bare så vidt kan sies å holde mål.

La oss begynne med det som er mest iøynefallende: språket. Maagerø har ingen god penn. Gjennomgående bruker han for mange ord. Det er mye bla-bla-bla, som her: «Dette er kun en kort innføring i Stanislavskijs system, men i et teaterhistorisk perspektiv er det viktig å påpeke to poenger.» Gjesp.

Han har det også med å ta forbehold i utide. Han tror åpenbart at et hyppig bruk av ordet kanskje gjør teksten mer uangripelig. For han er Lang dags ferd mot natt «kanskje» O’Neills mest kjente stykke. (Andre kandidater?) Eller: «De to kanskje mektigste bystatene var Athen og Sparta.» (Er det tvil om dette?) Eller: Mainstream teater «kan kanskje» deles i to kategorier. (Selvfølgelig kan det deles.)

Noen ganger velger han feil ord. Han skriver om USAs mangel på gode dramatikere før 1920-årene og det såkalte Little Theatre Movement. Denne bevegelsen, ifølge Maagerø, stod for en «renessanse» i amerikansk dramatikk. (En «gjenfødsel»? Han mener vel «oppblomstring».)

Boka inneholder en del dårlige setninger – setninger som ikke helt sier hva Maagerø ønsker, bare nesten. For eksempel: I kapitlet om teater i renessansen leser vi dette: «Kirken som maktsenter ble gradvis utfordret fra ulike kanter og mistet etter hvert en del av sin ubestridte maktposisjon.» (Den delen av sin makt som kirken mistet, var neppe den ubestridte delen.)

Det gikk åpenbart litt fort i svingene for Maagerø.

Skjønnlitterære ilegg

Et innovativt trekk ved denne boka er de skjønnlitterære ilegg foran hvert kapittel. Disse korte tekstene – en side – setter oss elegant inn i den publikumssituasjonen som er typisk for epoken som kapitlet behandler. Hvordan var det i teatret på Shakespeares tid? Maagerø tar oss med på en forestilling av Macbethi 1607. Han er god til å utmale lydene og luktene av renessansens London. Høydepunktene i disse reisene var for meg urpremieren på Kong Ubu og Moskva Kunstnerteaters premiere på Måken. Med dette skjønnlitterære grepet får Maagerø inn litt av den menneskelige dimensjonen som så ofte blir utelatt i fagbøker.

Ikke alltid til å stole på

Maagerø gaper over mye – 2500 år med teater. Han kan mye, men det hadde vært rart om han var like stor ekspert på alle epoker og stiler. Jeg tror den perioden han er minst bevandret i, er antikken: gresk og romersk teater. Jeg har nemlig funnet to grove feil i hans fremstilling.

Maagerø skriver om Aristoteles’ Om diktekunsten dette:«Aristoteles introduserer en enkel forskjell mellom tragedier og komedier. I tragedier går karakterene fra lykke til ulykke, mens i komedier går karakterene fra ulykke til lykke.» Altså: tragedier ender tragisk, mens komedier har happy endings. Men dette er ikke det Aristoteles skriver. Han visste godt at greske tragedier kunne ende godt for hovedpersonen – det er bare i moderne språkbruk at tragedier må være tragiske. Et eksempel på en tragedie med en happy ending er Aiskylos’ Evmenidene, siste del av Orestien-trilogien. Her er sluttscenen ubetinget lykkelig: Gudinnen Atene frikjenner protagonisten Orestes for mord, og både han og alle gode borgere av Aten går en bedre tid i møte. Andre greske tragedier som ender positivt er De bønnfallende og Medea. Det man kan si om Aristoteles’ forhold til happy endings er bare at han foretrekker tragedier der hovedpersonen går under.

Etter gresk teater kommer romersk teater og Romerrikets tragedieforfatter Seneca. Maagerø gir en grei beskrivelse av Senecas tragedier. De er frie bearbeidelser av greske tragedier, men gjennomgående mer blodige. Han bruker dette som eksempel: i Sofokles’ Kong Oidipus henger Iokaste seg off stage; koret beskriver dette. I Senecas bearbeidelse spruter blodet mens Iokaste river opp livmoren sin. Iokaste beskriver hva hun gjør mens hun gjør det. Her er en engelsk oversettelse:

Iokaste: Strike here, O hand, through this capacious womb,
Which (horrible!) the son and husband bore.

Chorus: She lies in death, her failing hand relaxed
And spouting streams of blood drive out the sword.

Maagerø skriver at denne scenen foregår «på scenen» . Det er ikke riktig, for det han ikke synes å vite, er at Senecas tragedier ikke var beregnet på fremførelse i teatret. De var lesedramaer som ble resitert på festmiddager for det høyeste sosiale sjiktet. Dette er det brei enighet om blant ekspertene.

Disse to feilene og de uheldige setningene får meg til å lure: har Universitetsforlaget gjort jobben sin? Han de ikke språkvaskere lenger? Sender de ikke manuskriptet til kvalifiserte fagfolk?

(Publisert 07.01.2022)